Kina er absolutt til stede i Zimbabwe.

Av F. William Engdahl

Hvem vil ha fordel av at de militære nylig avsatte Mugabe i Zimbabwe? De militære og hans eget parti «overbeviste» den 93 år gamle Robert Mugabe om at han måtte si fra seg embetet etter 37 års jernhardt styre i ett av de ressurs-rikeste landene i Afrika. Men det har vært lite oppmerksomhet rundt det faktum at landet har noen av verdens mest verdifulle mineral-forekomster, og at Kina, USA og den tidligere koloniherren Storbritannia har kastet sine øyne på disse verdiene. Problemet er at USA og Storbritannia har forsuret sine sjanser ved årelange alvorlige økonomiske sanksjoner. Dermed har Kina en svært positiv anledning.

Kina satser på Zimbabwe. Her er Xi på besøk i 2015.

Grunnlaget for den militære innblandingen i Zimbabwe er godt dokumentert. Mugabes ambisiøse kone er den 52 år gamle Grace Mugabe, også kalt «Gucci Grace» av sine motstandere på grunn av sin overdådige livsstil i et av verdens fattigste land. Hun har tydeligvis overtalt mannen sin til å sparke hennes største rival som skulle etterfølge Mugabe som president.

Få dager før de militære blandet seg inn den 6. november, sparket Mugabe visepresidenten, Emmerson Mnangagwa, som hadde vært hans allierte siden uavhengigheten fra britisk styre. Han gikk i eksil i nabolandet Sør-Afrika.

Det var blitt rapportert at Mugabe ville gjøre sin kone til sin etterfølger som president. Mugabes to sønner, Robert jr. og Bellarmine Chatunga Mugabe, og Grace Mugabes sønn fra et tidligere ekteskap, Russel Goreraza, skulle også få nøkkelposisjoner i Mugabes regime. Alle sønnene er kjent i landet for sin notoriske playboy-livsstil. De er like overdådige i sine livsstilsvaner som moren Grace.

«Gucci Grace»

Det finnes bevis for at general Contantine Chiwenga, kommandør for Zimbabwes forsvarsstyrke, og Chris Mutsvangwa, leder for den mektige krigsveteran-foreningen, hadde konsultasjoner med den fordrevne visepresident Emmerson Mnangagwa for å stanse intrigene til Mugabe og hans kone, og få satt i gang et kupp.

Den dagen Mugabe sparket Mnagagwa var general Chiwenga i Kina, og fikk beskjed om at Mugabe hadde beordret at han arrestert når han kom tilbake. Men ved hjelp av lojale soldater greidde han å komme seg tilbake til Harare og gjennomføre kuppet som fant sted 12. november.

I en ublodig operasjon beordret Chiwenga tanks til å kontrollere de viktigste regjeringsbygningene og Harare lufthavn – den som ironisk nok nettopp hadde blitt omdøpt til Robert Mugabe International Airport den 9. november.

General Contantine Chiwenga

Chiwenga hadde støtte fra de militære og fra landets sikkerhetsstyrker, og også fra Mugabes eget parti ZANU-PF. Mugabe og familien hans ble satt i husarrest. For å unngå at et kuppet skulle føre til sanksjoner fra Den Afrikanske Union, brukte de militære seks dager på forhandlinger for å fjerne Mugabe med offentlig press og trusler om riksrett. Det ble timevis med overtalelser.

Den 12. november avbrøt parlamentet forhandlingene om riksrett og annonserte at Mugabe hadde gått med på å gå av. Selv om Zimbabwes grunnlov sa at Mugabe skulle etterfølges av visepresident Phelekezela Mphoko, en av støttespillerne til Grace Mugabe, så slo sjefen for ZANU-PF, Lovemore Matuke, fast at den tidligere visepresidenten Emmerson Mnangagwa nå var partiets leder, og ville bli utnevnt til president. Også dette skjedde den 24. november.

Britiske medier forteller at før de avsatte Mugabe, så hadde general Chiwenga informert både Washington og Beijing. Det som ikke ble fortalt var at flere dager før han hadde beordret ut tankvognene til å omringe Harares regjeringsbygninger, hadde Chiwenga vært i Beijing på et «rutinebesøk» der han møtte flere seniorer i det kinesiske militæret.

Det er verdt å legge merke til at da Chiwenga kom tilbake til Zimbabwe og beordret Mugabe i husarrest kom det en uforpliktende uttalelse fra den kinesiske regjeringen om at Beijing «fulgte nøye med på utviklingen». Den 17. november uttalte talsmannen for den kinesiske utenriksministeren Geng Shuang offisielt at «Kinas vennlige politikk overfor Zimbabwe ikke er forandret. Vi vil fortsette å utvikle vennlig samarbeid med Zimbabwe etter prinsippet om likhet, gjensidighet og vinn-vinn-samarbeid».

Kina er forsiktige med å binde sine økonomiske forhold i utlandet slik USA intervenerer i et lands hjemlige affærer. Her i Zimbabwe ser det ut som om Beijings er interessert i å fortsette forholdet til landet, og de ble forsikret om at verken Mugabe eller hans kone, som Beijing hadde betraktet som hans etterfølger, ville være imot dette.

Det er klart at kinesiske representanter ga general Chiwenga forsikringer om at Geng Shuang ville gjøre dette klart noen dager senere. De ville støtte regjeringen i Zimbabwe, de ville ikke ta side for Mugabe selv om de ett år før hadde vært villige til å akseptere Grace Mugabe som hans etterfølger. For Kina er stabilitet «sine qua non» (helt nødvendig).

Kinas utenriksminister Geng Shuang

Washington og London prøver å få fordeler.

Washington har reagert med forsiktig optimisme. De Forente Stater har bedt den post-Mugabe-æraen åpne for at Zimbabwe «slutter seg til Vesten», slik det var før år 2000 da USA og EU innførte sanksjoner. Talsmannen for USAs utenriksdepartement, Heather Nauert, kalte Mugabes avskjed for «en historisk mulighet» for landets folk. Hun erklærte at «folket i Zimbabwe har bestemt erklært sitt ønske om en ny æra for å få slutt på Zimbabwes isolasjon, og tillate landet igjen å slutte seg til det internasjonale samfunnet».

Det CIA-tilknyttete «fremming av privat demokrati», NGOen National Endowment for Democracy skrev: «det er ingen ting foreløpig som antyder at Zimbabwe vil gjennomgå en forandring til et mer demokratisk og åpent samfunn, basert på gjennomføring av grunnloven fra 2013….».

Oversatt fra NEDs orwellsk betyr «åpent samfunn» at man vender tilbake til nøysomheten og til IMF og til USAs og Storbritannias økonomiske dominans.

NED er USAs sivile redskap for å korrumpere og bestikke regjeringer og politikere over hele verden. Det nesten ingen i Norge som har hørt om denne organisasjonen.

Når han kommenterer utviklingen og at Mugabe måtte gå, så sier USAs utenriksminister for Afrika åpent: «De Forente Stater vil diskutere å heve de mange sanksjonene fra USA overfor Zimbabwe dersom de begynner å innføre politiske og økonomiske reformer». Han la til:» Vårt syn har alltid vært at dersom de setter i gang konstitusjonelle reformer, økonomiske og politiske reformer, og videre vil beskytte det politiske rommet og menneskerettighetene, så kan vi starte en dialog om å lette på sanksjonene».

Nå kan vi være sikre på at den fulle betydningen fra USA om «menneskerettigheter» eller det falske demokratiet NGOer vil prøve å pådytte Zimbabwe er et forsøk på å innlemme landet i leiren til IMF og Verdensbanken, og trekke landet vekk fra de sterke båndene de har til Kina.

London går også inn for å bedre forholdet til Emmerson Mnangagwa etter at han overtok som sjef etter Mugabe, leder for den tidligere britiske kolonien. Ifølge en rapport fra Reuters er det kommet dokumenter på hundrevis av sider fra Zimbabwes etterretning, og de slår fast at Mnangagwa har vært i diskusjon med den britiske ambassadøren Catriona Laingom om å lede en overgangsregjering i fem år, med støtte fra Zimbabwes militære.

Det har også blitt rapportert at Mnangagwa har vært i drøftinger med hvite farmere som ble fratatt sin jord, at de kan komme tilbake til landet. Farmene ble tatt fra dem med makt i år 2000 da Mugabe satte i gang en voldelig landreform. Dette var én av grunnene til at Vesten innførte sine sanksjoner.

I år 2000 satte Mugabe i gang med sin radikale landreform – av forskjellige grunner. Han gikk inn for denne landreformen ved å oppmuntre veteraner fra frihetskrigen til å okkupere rundt 4000 farmer med hvite eiere. Minst 12 farmere ble myrdet, de fleste flyktet.

Fra aksjonen mot hvite farmere i år 2000

De ble erstattet av Mugabes kompiser og uerfarne svarte farmere. Den landbruksbaserte økonomien kom inn i fritt fall. Før år 2000 sto landbruket for 40 % av eksporten, I 2010 hadde den falt til 3 %. BNP ble nesten halvert fra 1998 til 2008, og det kom til en hyperinflasjon etter hvert som sentralbanken trykket penger i det uendelige i et forgjeves forsøk på å holde økonomien gående.

I desember 2001 behandlet USAs kongress Zimbabwes demokrati og deres Economy Recovery Act (ZDERA), og Zimbabwe ble nektet adgang til kreditt hos IMF og Verdensbanken. Resultatet av Vesten harde sanksjoner førte til til en infrastruktur i fritt fall, økende fattigdom, stor arbeidsledighet, økonomisk katastrofe og hyperinflasjon.

I oktober 2015 ble det igjen gjort forsøk på å få tilgang til vestlig kapital etter at de var utsatt for USAs og EUs sanksjoner i 2001. Zimbabwe gikk med på Vestens såkalte Lima-prosess.

Lima-prosessen ber regjeringen i Zimbabwe betale rundt 1,8 milliarder dollar i restskatt til Verdensbanken, IMF og African Development Bank. Dette var en forutsetning for å få en ny kreditt hos IMF på 2 milliarder dollar. Dette var neppe mulig for den krigsherjede økonomien. Og som en del av avtalen måtte Zimbabwe gå med på å kutte i underskuddet på statsbudsjettet, de måtte redusere antallet offentlig ansatte – alt dette er svært upopulært i dette økonomisk pressete landet.

I 2016, til tross for nedsatte krav, var det klart at Zimbabwe ikke gikk med på USAs og IMFs krav, og det som dukket opp var Kinas yuan-diplomati.

Kinas økonomi og investeringsevne gjør det vanskeligere med økonomisk utpressing av afrikanske land fra f.eks. IMF.

En kinesisk gulrot.

I desember 2015, da det var klart hvordan USA og Storbritannia brukte IMF, kom Beijing og gjorde seg lekre. De forberedte en hjelpepakke på 5 milliarder dollar, uavhengig av kravene fra IMF. I juli 2016 forhandlet Zimbabwes minister for makro-økonomisk planlegging og investeringer Joseph Made fram en avtale med Beijing, en avtale om å gi Zimbabwe 4 milliarder dollar for å forbedre produktiviteten i landbruket, 1 milliard dollar til lavkost-boliger i urbane strøk og 46 milliarder USA-dollar for å bygge en ny parlamentsbygning utenfor Harare.

Nå ble innsatsen høy, med USA og den tidligere koloniherren Storbritannia sammen med IMF og deres «reformer» på den ene siden, og Kina på den andre siden. Zimbabwe er et skattkammer av uutnyttede mineraler. I sin tid under det britiske koloniherredømmet het landet Rhodesia, oppkalt etter en britisk gruvearbeider og mystiker fra det britiske imperiet, Cecil Rhodes.

Men i dag er Kina en viktig partner for handel og investeringer i Zimbabwe.

Uutnyttede mineralverdier.

Resultatet av flere års vestlige sanksjoner, hyperinflasjon, og forbud om vestlige investeringer har ført til at landets gruveindustri har blitt drevet langt under mulig potensiale. Landet er enormt rikt på uutnyttede mineraler som kobber, platina, gull, diamanter og jern. Det er for eksempel bare fem land i verden som produserer platina – et sjeldent metall som blant annet brukes i katalysatorer i kjøretøy. De ledende produsentene er Sør-Afrika og Russland, med Zimbabwe på femte plass. De totale platina-reservene i Zimbabwe er beregnet til 2,8 milliarder tonn. Men på grunn av manglende investeringer har bare 2,4 millioner blitt tatt ut hvert år så langt.

Et parti fra Great Dyke-formasjonen

Et annet viktig metall i Zimbabwe er krom. En regner med at det finnes omtrent 930 millioner tonn krom i landet, men i øyeblikket er de bare i stand til å utvinne 700 000 tonn i året. Den største forbruker av krom i dag er Kina. Great Dyke-formasjonen i Zimbabwe sammen med Bushweld-komplekset i Sør-Afrika inneholder det meste av kjent krom i verden, og dette er den eneste krom-malmen som kan brukes til å lage rustfritt stål, krom-nikkel og superlegeringer som blir brukt i jetfly. Det er et strategisk metall – og i USA for eksempel, finnes det ikke.

I Zimbabwe finner man også verdens største diamantgruve, for det meste industrielle diamanter. Marange er nå regnet som den største diamantforkomsten i verden. Den strekker seg over et mer enn 480 kvadratkilometer stort område i Chiadzwa. I 2014 produserte de 13 % av verdens diamanter.

To kinesiske gruveselskaper, Jinang Mining og Anjin Investment Ltd, var involvert i Marange, helt til Mugabe kansellerte deres gruvelisenser mot slutten av 2016, fordi han mente de ble stadig mer ulønnsomme.

I 2017 ble det fullstendig stopp for Kina i forholdet til Mugabe. Det er klart at det hadde mer med den økonomiske desperasjonen og politikk å gjøre enn med hvordan kineserne oppførte seg i diamantdistriktet.

Sist august beordret Zimbabwes sentralbank at landets platina-og kromgruver skulle overgi 80 % av sine eksportinntekter til sentralbanken, et desperat forsøk på å fylle opp dollar-reservene.

Da Mugabe sparket visepresidenten – nå hans etterfølger Emmanuel Mnangagwa – for å rydde vei for at hans kone skulle etterfølge han, flyktet Mnangagwa til eksil i Sør-Afrika. Derfra dro han til Kina for diskusjoner med Beijing. Besøket ble av organisert av den innflytelsesrike lederen for Association of War Veterans, Chris Mutsvangwa, tidligere Zimbabwes ambassadør i Beijing.

Emmanuel Mnangagwa

På 1960-tallet var Mnangagwa medlem i den marxistiske anti-britiske XANU frigjøringshæren, og han var i Beijing for å studere det kinesiske kommunistpartiet ved Beijings School of Ideology. Så Mnangagwa er ingen fremmed i Kina.

Juntaen rundt den nylig installerte presidenten Emmerson Mnangagwa er ikke akkurat kjent i Zimbabwe for kristen veldedighet. På 1980 var Mnangagwa minister for statlig sikkerhet. I Gukurahundi-massakren antar man at opp mot 20 000 sivile ndebele-borgere ble drept.

I sin innsettelsestale snakket han om kompensasjon til de fordrevne hvite farmerne, og om åpening for å slutte seg til verdenssamfunnet. Men han kom med få detaljer. Det er slett ikke klart om hans styre kun er overfladisk, eller om det er en ekte ny politikk for å løfte Zimbabwe til framgang, et av de mest økonomisk lovende land i Afrika. Dette gjenstår å se.

Siden 2014 har Russland også hatt handelsforhandlinger med Zimbabwe. Og nabolandet Sør-Afrika er Zimbabwes viktigste handelspartner.

Kina, Russland og Sør-Afrika er alle medlemmer i BRICS-gruppen. De har grunnlagt BRICS Development Bank som kan tilby Zimbabwe investeringer i den forsømte gruveindustrien.

Nå kommer den virkelige prøven for det framtidige Zimbabwe – nå som det er slutt på Mugabe-æraen. Vi vil nok snart få se hvem som har den nye regjeringens oppmerksomhet.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder/tekst: Knut Lindtner

http://www.williamengdahl.com/englishNEO2Dec2017.php