Den eurasiske økonomiske omdanningen fortsetter.

Av F. William Engdahl

F. William Engdahl er strategisk risiko-konsulent og foreleser. Han har eksamen i politikk fra Princeton Universitet og er en bestselger-forfatter om olje og geopolitikk.

F. William Engdahl

På dette tidspunktet er det klart at Trump-administrasjonen og de beslektede sirkler i USAs militære industrielle kompleks har mislyktes med sin viktigste sak, nemlig å få til en permanent kile mellom Russland og Kina.  De er de to eurasiske maktene som ganske fredelig er i stand til å få slutt på supermakthegemoniet til De Forente Stater.  Noen nye eksempler på det som ser ut som små skritt kan ha enorme framtidige økonomiske og geopolitiske muligheter mellom Russland og Kina. Århundrets prosjekt kan vi kalle det, Kinas One Belt One Road, ( den nye silkeveien) utviklingen av infrastruktur og økonomisk integrasjon på likeverdig basis mellom nasjonene i Eurasia.  Dette vil skje utenfor dominansen til NATO-landene med USA og EU – og framgangen er et interessant skritt i uventede områder.

1971:  USAs nedgang begynner.

Etter mitt syn er det svært viktig å innse hvordan utviklingen av USAs rolle i verden etter 1944 gikk alvorlig galt. Det  storslåtte prosjektet kalt Det Amerikanske Århundre av Henry Luce, om jeg skal komme med en dato, startet sin nedgang den 15. august 1971.

Det var på det tidspunktet en 44 år gammel undersekretær i Treasury for International Monetary Affairs ved navn Paul Volcker overbeviste en uvitende president Richard Milhous Nixon om at ved Bretton Woods Treaty som omhandler en gullstandard, kunne man simpelthen se bort fra. Volcker avviste det uttrykkelig mandatet til Bretton Woods avtalen, noe  som ville ha ført til devaluering av dollaren for å få orden på verdens ledende valutaer.

Paul Adolph Volcker var formann for den amerikanske sentralbanken Federal Reserve fra august 1979 til august 1987. (Wikipedia)

I 1971 hadde økonomien i krigsherjede land som Japan, Tyskland og Frankrike bygget seg opp til et betydelig høyere effektivitetsnivå enn i USA.

En devaluering av dollaren ville ha gitt en svær økning for USAs industrieksport, og lettet på utviklingen av inflasjonen av eksporten av dollar, som var en følge av Lyndon Johnsons enorme budsjettunderskudd på grunn av Vietnamkrigen.  Nedlegging av industrien i USA kunne dermed ha vært unngått. Men Wall Street ville ikke vite noe av dette.  Deres mantra var «ingenting personlig, bare bizness…».  Bankene begynte ødeleggelsen av Amerikas grunnleggende industri til fordel for billig arbeidskraft og ultra-høy profitt ved produksjon i utlandet.

I stedet for å rette opp dette punktet, som ville hatt en enorm positiv økonomisk effekt, rådet Volcker Nixon faktisk til å spytte på Amerikas internasjonale traktatforbindelser og skamløst trosse verden med å ikke gjøre noe med det.  Etter råd fra Volcker rev Nixon simpelthen traktaten i småbiter, og dermed gjorde han slutt på Federal Reserves innløsning av dollar som befant seg i utenlandske banker med USAs gullreserver.  Over natten var ikke dollar lenger «god som gull».
En skikkelig devaluering av dollaren mot valutaen til Amerikas største handelspartnere ville ha medført en ny giv til amerikansk industri, men det ville i betydelig grad ha redusert makten til Wall  Street-bankene.

Volcker kom til Washington fra David Rockefellers Chase Manhattan Bank.  Paul Volckers ensidige suspensjon av gullstandarden satte i gang en serie hendelser, slik jeg har dokumentert i The Gods of Money:  Wall Street og Det Amerikanske Århundrets død.  Den flytende dollaren tillot de stadig mektigere og mer uregulerte bankene i Wall Street å ødelegge  De Forente Staters industrielle grunnlag.  De sto for verdens en gang største økonomi , men de skapte en gjeldskrise som i dag er så ute av kontroll at den kun kan reddes av en mulig krig, eller talløse kriger rundt omkring, en sviktende variasjon av USAs reorganisering av kapitel 9 om konkurs.

USAs gjelds-utvikling frem til 2013. Den er ikke blitt bedre etter den tid og spørsmålet nå mange stiller seg er hvor lenge dette kan fortsette.

At en ny krig virkelig kan bli sett på som en løsning av amerikanske oligarker som står bak Wall Street og det enorme militære industrielle komplekset bør ikke overraske oss.  Vi trenger bare å huske at etter at nasjonen ble grunnlagt i 1776, har De Forente Stater vært i krig i omtrent 214 av de 235 årene nasjonen har eksistert.  Det er imponerende, men det er jo negativt.

Det Amerikanske Århundret smuldrer opp foran øynene på oss, og det har det gjort i de nesten fem tiårene siden august 1971.  At de med vilje har oversett den økonomiske helsen til De Forente Stater i flere årtier har skapt et enormt moralsk, politisk og økonomisk vakuum i verden i dag.

Inn i dette vakuum bygger andre nasjoner, utenfor Washingtons NATO-kontroll, det jeg betegner som et eurasisk århundre, et helt lovlig og positivt svar på Washingtons økende totalitære rolle i verden.

Kontrasten mellom det Kina, sammen med Russland og de andre nasjonene i Shanghai Cooperation Organization i Eurasia holder på å bygge opp i deres felles økonomiske rom, og det De Forente Stater, Storbritannia og de andre NATO-landene holder på å ødelegge, kunne ikke være sterkere.

Shanghai Cooperation Organization. En organisasjon svært få i vårt land har hørt om

Et eurasisk århundre kommer.

Jeg har ofte skrevet om Kinas initiativ i 2013, der den forutseende presidenten Xi Jinping lanserte prosjektet One Belt, One Road (OBOR), eller den Nye Økonomiske Silkeveien.  Jeg holder på å forberede en bok som skal omhandle en framgang som vil få sterk innflytelse på verden.

De tre strategiske partnerne i det økonomiske prosjektet OBOR som vil forandre det økonomiske potensialet i verdensøkonomien i en positiv retning er Kina, Russland – inkludert Russlands partnere i Den Eurasiske Økonomiske Union – og Iran.  Her vil jeg trekke fram noen av de forandringene i dette spillet som utvikler seg, men som ikke blir verdsatt i mainstream media i  Vesten.

Den store og ambisiøse utviklingen av en hurtigtog-forbindelse gjennom Eurasia sammen med  et nettverk av havner fra Asia til Midt-Østen til Hellas og andre steder i Europa er et kjempeprosjekt som de neste årene vil skape millioner av arbeidsplasser, til en kostnad av billioner av dollar. Dette vil skje i de neste to eller flere tiår. OBOR vil forandre den industrielle geografien i verden som et jordskjelv, vekk fra mer enn fem hundre års dominans fra Europa og senere i de trans-atlantiske områdene.

Dette er skiftet til en ny verdensorden, der nasjonene med den største befolkningen står fram og krever rett til nasjonal suverenitet og rett til å bestemme sin suverene rett til å bestemme hvordan de vil bruke sine enorme ressurser til egen utvikling.  Det er jo faktisk i kontrast til USAs imperialistiske ønske om globalisering, i motsetning til ønsker om nasjonal suverenitet.  Så det er stor forskjell mellom Vesten (NATO) og Østen (OBOR).

OBOR, eller den nye Silkeveien. Et gigantisk prosjekt bare få i vårt land vet om

Det russiske kornet som strategisk ressurs.

Et lite påaktet område i denne strategiske utviklingen mellom Kina og deres nabo Russland er korn – massevis av det.  Jeg skal ganske kort sette fokus på dette.

I 2016, som en direkte konsekvens av det idiotiske og selv-ødeleggende USAs finansdepartements og EUs økonomiske sanksjoner mot Russland, satte Russland i gang mot-sanksjoner mot EU med landbruksprodukter, og begynte intenst å gjennopplive sin sovende  landbruksproduksjon.  Det inkluderte en lov som totalt forbød genmodifiserte avlinger i Russland, et land som er velsignet av naturen og geografien med den rikeste og mest næringsrike svarte jord.

En av de gjenlevende konsekvensene etter det katastrofale ranet av Russlands økonomi i Jeltsin-perioden, et ran utført av Washington og guttene fra Harvards sjokk-terapi på 1990-tallet, var at Russland åpnet for mat-import fra EU. Det meste av dette var industrialisert mat fra vestlig matvareindustri som Kraft Foods, Tyson, Unilever, Nestle og andre, matprodukter med tvilsomt næringsinnhold. Russerne glemte hvordan herlig og næringsrik hjemlig russisk mat var.

Etter 1990 var nok hyllene i russiske supermarkeder fulle, men med vestlig «falsk mat».

Med de nye USA og EU-sanksjonene har russisk landbruk hatt stort oppsving etter 2014. I 2016 passerte Russland De Forente Stater og de samlede 28 EU-statene som verdens største produsent og eksportør av korn.

Den vestlige kornindustrien er forbauset over det dramatiske oppsvinget i russisk korn- og landbruksproduksjon. Det de ikke er klar over er at i årene 2008 – 2012, mens Vladimir Putin var forhindret av grunnloven til å bli Russlands president for tredje gang, var Putin statsminister, med blant annet ansvar for Russlands økonomi. Stille og rolig innførte han forskjellige markedsreformer som banet vei for den dramatiske renessansen i russisk landbruk, og etter 2014 var de blitt en verdensfaktor.

Russisk konproduksjon har hatt stor vekst etter at de vestlige straffetiltakene ble innført

I løpet av 1980-tallet hadde Russland så å si blitt verden største importør av korn og landbruksprodukter etter katastrofale innhøstinger. USAs utenriksminister Henry Kissinger  opptrådte som megler for Cargill og USAs korn-kartell, samtidig som han drev «skyttel-diplomati» i Midt-Østen på grunn av Yom Kippur-krigen. Den hadde jo utløst en oljestans fra OPECs side, noe som rammet USA og Europa.

Kissinger forhandlet fram enorme salg av korn fra USA til Sovjet-Unionen til vanvittig høye priser.  Det ble kjent innen kornhandelen som «Det Store Korn-ranet».  Det var da Washington økte oljeprisene til med 400 % og kornprisene med 300 %, at Kissinger skrøt: «Hvis du kontrollerer oljen, kontrollerer du hele nasjonen. Hvis du kontrollerer maten, kontrollerer du befolkningen…».

Den russiske avhengigheten av import av vestlig korn varte helt til ganske nylig. Nå, i innhøstingsårene 2016 – 2017 vil Russland eksportere omtrent 30 millioner tonn korn, uten genmodifisering.  Det er mer enn EUs 27 millioner tonn og USAs 25,5 millioner tonn.  Både geopolitisk og økonomisk er dette en skikkelig forbedring av Russlands matproduksjon.

Det russiske kornet er ikke genmodifisert

Kornhandelen mellom Russland og Kina

Den 8. april 2017 ankom det første toget lastet med beste kvalitet russisk hvete i Manzhouli, en innlandshavn i Nord-Kinas Indre Mongolia.

Hvorfor er dette så viktig, kan man spørre seg om?

I 2015 økte Kinas kornimport med 20 %  med 120 millioner tonn  i forhold til 2014.  Mer enn 80 millioner tonn var genmodifiserte soyabønner som kom fra USA og Brasil.  Resten var for det meste korn, som hvete.  Nå har Kina for første gang hatt muligheten til å importere direkte fra nabolandet Russland, korn som ikke var genmodifisert, og som kom med tog.

Som en kontrast var 94 % av soyabønnene fra USA genmodifiserte ifølge USAs landbruksdepartement, og 89 % av maisen. Dette gir en stor fordel i Kina for ikke-genmodifisert korn fra Russland.

I desember 2015 kom de relevante autoritetene i Russland og Kina til enighet om import av hvete, mais, ris og soyabønner fra det GMO-frie Russland.  Den første leveransen med russisk hvete fant altså sted i april 2017.  Nå er maskineriet i gang, og kan øke russisk korn-eksport til Kina. Kinas statseide mat-konglomerat COFCO er ansvarlige for kvalitetskontroll, import og distribusjon av den russiske hveten til det kinesiske markedet.  Togtransporten fra Russland kutter transporttiden og kostnadene betydelig sammenliknet med sjøtransport.  Dessuten er det mye mindre sårbart overfor eventuelle sanksjoner fra USA og NATO.

Akkurat nå må Kinas kornimport navigere gjennom farlige konfliktsoner i Sør-Kina-havet og Øst-Kina-havet.  I begge områder trapper USAs marine opp med det falske argumentet om «frihet til å navigere». Nå har USA marinebaser i Japan, Sør-Korea og i Singapore.  Washington kan når som helst innføre blokade til sjøs mot Kinas kornimport, og også mot olje og andre produkter.

Presidenten i Kinas COFCO Yu Xubo sier at de planlegger å importere 1 til 2 millioner tonn hvete fra Russland i året, og det kan øke til 4 til 5 millioner tonn i året.

Dersom spenningen mellom Washington og Beijing fortsatt øker, vil den russiske korn-eksporten med tog til Kina bli geopolitisk betydningsfull for Kinas sikkerhet i landbruket.  Men denne «enkle» første tog-lasten med hvete til Kina blir ikke sett på med blide øyne i Washington.

Det vil ikke bare være moderne kommunikasjoner som knytter China og Russland sammen. Kornhandelen vil få en lignende virkning

HR1644.

De nåværende haukene i Representantenes Hus i USA har nylig introdusert et lovforslag som utrolig nok er kalt HR1644:  Om Korea- forbud og modernisering av sanksjoner.  Lovforslaget handler slett ikke om  antatte rakett-trusler fra Nord-Korea.  Det er en snikende måte å prøve å innføre høyst ulovlige sanksjoner, de facto krig, mot Kina og Russland.

Lovforslaget passerte Representantenes Hus den 29. april, og nå ligger det til debatt i Senatet.  Det vil, på «lovlig basis», sørge for USAs militære kontroll over russiske havner i Det Fjerne Østen, militært og sivilt, og det samme med kinesiske havner.  Dersom dette går gjennom i det republikansk-dominerte senatet, vil dette lovforslaget tillate militære fra USA å «inspisere, gjennomsøke og pågripe ethvert skip eller fly som blir mistenkt for å bryte sanksjonene som er innført mot Nord-Korea».

HR1644 Korea Interdiction and Modernization Act bill, hvis den blir undertegnet som lov, vil også sanksjonere russisk global handel fordi nord-koreanere arbeider i russisk  landbrukssektor.  HR1644-forslaget vil totalt forby handel med russisk mat verden over, for å kunne erstatte den med USA-produserte GMO-skrap som USA selger som sunn mat.

Her diskuteres «HR1644 Korea Interdiction and Modernization Act bill» i kongressen i USA

Beijing driver OBOR framover.

Den 14. – 15. mai var regjeringsledere for tjueni nasjoner samlet i Beijing for å diskutere de politiske følgene for utviklingen av infrastrukturen i One Belt, One Road.  I åpningshilsenen sa Kinas Xi Jinping, far til OBOR-ideen, til de tilstedeværende at OBOR skal bli «en vei for fred, framgang, åpning, innovasjon og for å binde sammen forskjellige sivilisasjoner.  Den gamle silkeveien trivdes i fredstid, men mistet sin betydning i krigstid.  Jakten på Belt og Road-initiativet krever fredelige og stabile omgivelser».

Xi la til:»Når vi går inn for Belt og Road-initiativet, må vi fokusere på utfordringer med framgang og vi må slippe løs det store  vekstpotensialet i de forskjellige landene, og få til økonomisk integrasjon og sammenhengende utvikling som kan levere fordeler til alle».

Xi etterlyste oppmuntring til land, sjø, luft og cyber-tilkobling, han fokuserte på nøkkelpassasjer, nøkkelbyer og nøkkelprosjekter, for på den måten å bygge nettverk av motorveier, jernbane og havner.

For mine ører må jeg si dette høres mye bedre ut enn kriger for å forsvare hegemoniet til et konkurs militærkompleks i USA,  Wall Street-bankene og oljeselskapene.

fra det nylige OBOR-møtet som våre medier ikke informerer om.

Russlands president Putin var til stede i Beijing under OBOR-forumet. Det var også Tyrkias Erdogan.  Det er grunn til å legge merke til at bortsett fra Italias statsminister, valgte ingen av lederne fra G7, de vestlige industrilandene å delta.  Trump bestemte seg for å sende en spion på mellomnivå fra det nasjonale sikkerhetsrådet, Matthew Pottinger, som tidligere var etterretningsoffiser i Afghanistan under general Michael Flynn.  Trump bestemte seg for ikke en gang å sende sin utenriksminister Tillerson.  Kan dette være fordi Washington frykter suksess for det eurasiske århundre, og One Belt, One Road?

Du kan vedde hodet ditt på at det var derfor!

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder/tekst: Knut Lindtner