Libya sju år med ulykker etter NATO.

Av Manlio Dinucci

Syv år etter NATOS militære innblanding i Libya er alle observatører enige om at den kun bygde på  en samling løgner og at den brøt med Sikkerhetsrådets mandat. Selv om de vestlige maktene nå er villige til å gå med på at befolkningen i Libya var den rikeste i Afrika og at levestandarden deres kollapset og at innblandingen førte til en massiv utvandring, så er de ennå ikke klar over at Mouamar Gaddafi hadde hadde gjort slutt på slaveri og rasisme i landet sitt. Ved å ødelegge denne staten åpnet NATO helt bevisst portene til helvete. Ikke bare ble de svarte immigrant-arbeiderne forfulgt, men også de svarte libyske borgerne i Tawergha. I tillegg ble Jamahiriyas arbeid for afrikansk samarbeid mellom arabere og svarte redusert til ingenting over hele kontinentet.

For sju år siden, den 19. mars 2011 begynte krigen mot Libya. Den ble ledet av De Forente Stater, først med sitt Africa Command, og så gjennom NATO under ledelse av USA.

I sju måneder ble det gjennomført rundt 10 000 luftangrep med titusener av bomber og raketter. Italia var innblandet i denne krigen med bombefly og flybaser. Slik rev de i stykker de Avtalen om vennskap og samarbeid mellom de to landene.

Før angrepet med marine og flyvåpen hadde stammer og islamske grupper som var fiendtlige mot regjeringen blitt finansiert og bevæpnet i Libya, og spesialstyrker hadde infiltrert landet, spesielt fra Qatar.

NATO ødela staten som på sørkysten av Middelhavet hadde oppnådd «et høyt nivå med økonomisk vekst og høye mål for menneskelig utvikling» (noe Verdensbanken selv dokumenterte i 2010).  Omtrent to millioner immigranter, for det meste afrikanere, hadde arbeid der.

Samtidig, med sine suverene verdifond, hadde Libya gjort det mulig å få til uavhengige økonomiske institusjoner innenfor Den Afrikanske Union – nemlig African Monetary Fund, African Central Bank og African Investment Bank.

Ifølge brev fra USAs utenriksminister Hillary Clinton var USA og Frankrike enige om å blokkere Gaddafis plan om å skape en afrikansk valuta som alternativ til dollar og CFA franc, valuta 14 tidligere franske kolonier var pålagt å bruke.

Fra å være Afrikas velferdsstat nr. 1 er landet nå en mislykket stat og i hendene på ulike jihadistiske grupper.

Når så staten var rasert og Gaddafi myrdet, var det enormt mye å dele på i Libya: oljereservene – de største i Afrika; naturgass-reservene; de enorme nubiske grunnvannsreservene – dette hvite gullet som i perspektiv vil være mye mer dyrebart enn det svarte gullet; Libyas territorium som har stor geostrategisk betydning; store verdifond investert i utlandet av den libyske staten – rundt 150 milliarder dollar – «frosset» i 2011 av FNs sikkerhetsråd.

Av de 16 milliarder euro i libyske fond som ble blokkert av Euroclear Bank i Belgia har 10 av dem allerede forsvunnet uten at noen med autorisasjon har tatt dem ut.  Det samme røveriet forgår også i andre banker i Europa og USA.

I Libya har inntektene fra energi-eksporten falt fra 47 milliarder dollar i 2010 til 14 milliarder i 2017 – og disse er delt mellom kraftselskaper og multinasjonale selskaper. Dinar som før var verdt 3 dollar handles nå med en verdi på 9 dinarer per dollar. Det betyr at konsumvarer må importeres og må betales i dollar – noe som har resultert i en årlig inflasjon på 30 %.

Levestandarden hos flertallet av befolkningen har kollapset på grunn av mangel på penger og viktige tjenester.  Det finnes ikke lenger noen sikkerhet eller noe virkelig rettsvesen.

Verst er forholdene for de afrikanske immigrantene som med falske beskyldninger (støttet av vestlige medier) blir kalt «Gaddafis leiesoldater». De er blitt fengslet av islamske militser, til og med holdt i bur for dyr, torturert og myrdet.

Libya har blitt den viktigste transitt-rute, drevet av menneskehandlere, i en kaotisk menneskeflom til Europa. Hvert år krysser de Middelhavet – og fører til flere dødsfall enn NATO-bombingen i 2011.

Libyere som blir anklaget for å ha støttet Gaddafi blir også forfulgt. I byen Tawergha har den islamske militsen Misrata, støttet av NATO (de som myrdet Gaddafi) gjennomført en skikkelig etnisk rensning – med utrydding, tortur og voldtekt.

De overlevende har skrekkslagne blitt tvunget til å forlate byen. I dag lever rundt 40 000 av dem under umenneskelig forhold, og kan ikke vende tilbake til Tawergha.

Hvorfor er folk på venstresiden nå så tause? For sju år siden ropte de høyt for at Italia skulle intervenere i Libya på grunn av brudd på menneskerettighetene.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
http://www.voltairenet.org/article200336.html