«Det medie-militær-industrielle-kompleks»

Det er vanskelig å bli klok av nyhetsmeldingene fra Venezuela, som norske medier presenterer. Det er tilsynelatende uroligheter mellom opposisjonen og regjeringen/presidenten, og USA truer med aggresjonskrig. Norge henter nyhetene fra opposisjonen og deres private TV-stasjoner.

Konflikten gjelder kampen om Venezuelas olje, Vestens største oljekilde. Den er strategisk toppviktig med 4 døgns seilas til Texas, mot 45 seilingsdøgn fra Aramco i Saudi Arabia. Hele 15 % av USAs totale oljeforbruk har kommet fra Venezuela.

Journalisten Kjell Erik Eilertsen har skrevet en kommentar med tittelen «Paradiset som forsvant» i Finansavisa 2.08.2017. Det virker som om Eilertsen har noe uoppgjort med Sosialistisk Venstreparti og bruker Venezuela, «det planøkonomiske fyrtårn», som sannhetsvitne. SV kan sikkert forsvare sine standpunkter. Verre er det med Venezuela som har vært utsatt for «det medie-militær-industriellekompleks», som er anført av USA med sine allierte vasall-stater.

Kjell Erik Eilertsen beskriver Venezuela med nesten 20 års økonomisk vanstyre, hyperinflasjon, kaos og verdens voldeligste land og hovedstad.Han tar utgangspunkt i 1998.

Det er ikke noe nytt, men gå 70 år tilbake i tid til 1948, da hæren satte en stopper for sosialdemokratiske reformer med et militærkupp. Det neste 10-året ble preget av korrupsjon, brutal undertrykkelse av opposisjonen og et intimt forhold mellom USA, dets oljeselskaper og makteliten i Venezuela. 70 % av alle investeringer var fra USA, og oljeselskapene tilegnet seg mer enn 90 % av oljeinntektene.

I 1958 var det nytt folkeopprør. I 1961 var geriljabevegelsen FALN svært aktiv (Fuerzas Armadas de Liberación Nacional).

Carlos Andrés Pérez var en venezuelansk politiker for det sosialdemokratiske partiet Acción Democrática, som var president i Venezuela fra 1974 til 1979 og igjen fra 1989 til 1993. Wikipedia

I 1989 kom Carlos Andrés Pérez tilbake som president mot løfter om bedre økonomiske betingelser til den fattige befolkningen, men politikere er ikke pålitelige, og det førte til voldsomme opptøyer og politisk kaos i 1990-årene. Allerede 27. februar 1989 eksploderte det etter at IMF hadde diktert Venezuela strenge økonomiske vilkår som førte til 100 % økning av kollektivtakstene. Pérez sendte inn politi og beredskapsstyrker til å slå ned opprøret i slumområdene, men de nektet å undertrykke sivile. Pérez gav militæret denne oppgaven, erklærte unntakstilstand og opphevet demokratiske rettigheter. Maskingeværene hørtes overalt i Caracas i de etterfølgende dager, en sosial eksplosjon ble druknet i blod. 2000 mennesker ble drept i Caracas og sammen med resten av Venezuela gikk totale tapstall opp mot 10000 ofre ifølge uavhengige eksperter, mens regjeringen hevdet 372 drepte.

Ikke alle militære var tilfredse med regjeringens blodige undertrykkelse av de fattige, og en hemmelig organisasjon, MBR-200, ble dannet innen de militære styrker (Den bolivariske revolusjonen), og ut av den vokste Hugo Chávez.

I desember 1998 ble Hugo Chávez valgt til president med 56,5 % av stemmene, og han begynte å tilrettelegge for å innfri sine valgløfter. Det irriterte USAs regjering og den venezuelanske overklassen og oligarkiene. Det nasjonale oljeselskap PDSVA overskred alltid OPECs produksjonskvoter for på denne måten kunne USA holde oljeprisen nede på et lavt nivå. Selskapet var dominert av overklassen. De mistet sine sugerør i oljebrønnene. Alle slags hindringer ble lagt i veien for Chávez som streiker og lockouts. CTV (Central de Trabajadores Venezuelanos) befant seg også på overklassens side mot Chávez. CTV er LOs søsterorganisasjon. Chávez var ubestikkelig, og han må bort.

Fra desember 2001 planla oligarkiene og USA statskupp mot Hugo Chávez. Allerede i april 2002 ble statskuppet gjennomført, Hugo Chávez ble arrestert og forrådt av militærfolk i Miraflores 11. april, og 12. april ble formann for arbeidsgivernes landsorganisasjon, Pedro Carmona sverget inn som kuppmakernes president i en storartet seremoni i presidentpalasset Miraflores i Caracas.

Chavez-støtte gjennom demonstrasjoner i Caracas

Den 13. april skrev El País i Madrid «Demokratiet vender tilbake til Venezuela», og New York Times «Det venezuelanske demokratiet trues ikke lenger av en diktatoraspirant». Den 13. april vendte folket til gatene til kamp for Hugo Chávez og omringet politistasjoner og kaserner på vei til Miraflores. Kuppmakerne ble presset og flyktet, og kl.0400 14. april 2002 var Hugo Chávez tilbake i Miraflores. Det var de fattige massene, arbeidsløse, småbønder, arbeiderklassen og studenter som gjeninnsatte Chávez. I kuppmakernes demonstrasjoner ble det drept mennesker som ble brukt som begrunnelse for kuppet. Det viste seg at de var drept av sine egne.

Kilde til denne epoken er Eva Golinger (bildet), amerikansk/ venezuelansk jurist og forfatter: «El Código Chávez». Noam Chomsky sier om denne boka at den er grunnleggende for å forstå konflikten mellom USA og Venezuela, og Washingtons styring av mediene, som overskriften peker på. Og nå truer Trump med krig.

Det er de samme menneskene og kreftene som prøvde seg på statskupp i april-dagene i 2002, som i de siste månedene står bak maskerte og voldelige demonstranter i Caracas. (Se også den tropiske IS lærlingen) red. mrk.

– Er maskerte og voldelige demonstranter akseptert i Norge?

Kjell Erik Eilertsens kommentar i Finansavisa er ensidig propaganda for overklassen som viser liten innsikt i Venezuela. De rike skal bestemme. Hugo Chávez var en statsmann av Simón Bolívars format, som frigjorde Patria Grande fra Spania. Venezuelastoff fortsettes med kritiske øyne på NRKs dekning.

H Boye Svendsen

Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Denne artikkelen er hentet fra tidsskrifta Cuba-Nytt