Irak – Spørsmål om den amerikanske tilstedeværelsen

av Thierry Meyssan

Irak har aldri kjent fred siden USAs invasjon for femten år siden, og velgerne har som resultat mistet troen på de ulike politiske institusjonene som fulgte. Uansett har de som deltok i valget den 12. mai valgt anti-amerikanske valglister, og dermed sanksjonert statsministerens , som egentlig ikke fortjente det. Vil USA være i stand til å opprettholde kaoset? Eller vil de bli tvunget til å trekke seg ut?

Valget ble avholdt 12. mai i Irak. Det var ment å skulle velsigne statsminister Haider al-Abadi’s «Victory Alliance», det vil si landets oppdeling mellom USA og Iran.

Haider al-Abadi har vært statsminister i Irak siden 2014

Men det er ikke i det hele tatt hva som skjedde. I alle fall er de to vinnende koalisjonene «Alliance towards Reforms» (også kjent under den arabiske forkortelsen Saairun som betyr forward, altså fremover) og The Fatah Alliance,»Alliansen av erobring»: to anti-amerikanske allianser.

Kanskje ble irakerne påvirket av kunngjøringen, på selve valgdagen, om at USA trakk seg fra atomavtalen med Iran (JCPoA). Det er mulig. I alle fall gikk bare en tredjedel av velgerne til valglokalene, og stemte overveldende mot USA.

Vi bør merke oss at ikke-aggresjonsavtalen mellom USA og Iran [1], som Trump satte spørsmålstegn ved, ikke bare brukes i Irak, men også i Libanon. Dette forklarer USAs manglende reaksjon på valget av president Michel Aoun i 2016.

Etter et øyeblikk’s stillhet begynte mange tidligere irakiske parlamentsmedlemmer å rope svindel og forlangte at avstemmingen ble stoppet. Selv om det i begynnelsen bare var tvister i enkelte valgkretser, krever bevegelsen nå et nytt valg.

Til alles overraskelse sa Moqtada al-Sadr, leder av Alliance towards Reforms (som vant), at han ikke ville ha noen innvendinger. Ifølge ham, selv om det kan ha vært et tilfelle av svindel her og der, kan det bare resultere i eliminering av en person her eller der, ikke fjerne det viktigste resultatet: bølgen av anti-amerikanske følelser.

Vinneren av irak-valget, Moqtada al-Sadr.

Programmet til sjiaenes religiøse leder Moqtada al-Sadr er enkelt: tilbaketrekking av all utenlandsk tilstedeværelse (unntatt diplomatisk), enten det er fra USA, Tyrkia eller Iran. Uten å ta i betraktning  hva som vil skje med de tyrkiske troppene som er ulovlig stasjonert i Bachiqa, og vel vitende om at iranerne ikke trenger å sende tropper til Irak for å være representert der, er denne meldingen primært rettet til de 100 000 amerikanerne fortsatt tilstede, hvorav en femtedel er vanlige soldater.

Den andre meldingen fra Moqtada al-Sadr – som er støttet av kommunistpartiet – er slutten på sekterisme. Det ser ut som at irakerne har forstått at i mangel av et despotisk regime som Saddam Hussein, er det bare nasjonal enhet som kan gjøre det mulig å forsvare landet. Det var derfor Moqtada al-Sadr henvendte seg til Saudi-Arabia og de andre sunnimaktene i Persia-gulfen før avstemningen. Han definerer seg som en nasjonalist i form av opprinnelig ba’athisme: ikke som en irakisk nasjonalist, men som en arabisk nasjonalist. 
 
Dette er også grunnen til at velgerne ikke ga massiv støtte til statsministerens «victory alliance»: Ved å referere til sin seier over Daesh (IS) avviser Haider al-Abadi de tidligere Ba’athistene som har pleid forsvare terroristorganisasjonene [2].

Propagandaen fra Bush administrasjonen likestilte Saddam Hussein’s Ba’athister med nazistene. Washington kalte det irakiske Ba’ath-partiet en «kriminell organisasjon» og forbød medlemmene å delta i politikk. Femten år senere er denne avgjørelsen fremdeles hovedårsaken til problemene som destabiliserer landet. I tillegg kommer den sekteriske grunnloven, utarbeidet av den israelsk-amerikanske Noah Feltman og pålagt av Pentagon, som opprettholder frykten for landets oppdeling i tre forskjellige stater (sjiaer, sunnier og kurdere). Uansett, den tid er forbi da CIA kunne organisere en borgerkrig i all hemmelighet og kanalisere anti-amerikansk sinne til å sette opp ulike samfunnsgrupper mot hverandre.

Det er en rekke etniske og religiøse grupperinger i Irak

I Iran har President Hassan Rohani’s tilhengere bestemt seg for å tolke den irakiske avstemningen som et populistisk opprør mot korrupsjon, mens revolusjonærgardens tilhengere fremhever Moqtada al-Sadrs alliansens evne til å samle folket.

Men selv om Iran kan prøve å få sin vilje gjennom med irakerne kan de også bli avvist av dem. Selv om de i hemmelighet arbeider for å forene motstanderne av Moqtada al-Sadr sier Teheran ingenting offentlig. Ting går tydeligvis i deres retning. Selv om USA har gått ut av atomavtalen kan de miste sin innflytelse over Irak og dermed også evnen til å handle fra det landet både i Syria og Tyrkia.

Tyrkia er også taus: Muqtada al-Sadr trenger mye energi til å stå opp mot USA og kan ikke samtidig utvise tyrkiske tropper, selv om det er langt færre av dem. Tiden er ennå ikke kommet da Irak må ta stilling til regionale spørsmål og det iranske-saudiske rivaliseringen.

[1] USA og Iran har inngått en hemmelig bilateral avtale parallelt med JCPoA. Den ser ut til å implementere en form for gjensidig ikke-aggresjonspakt i Midtøsten.

[2]I motsetning til den syriske Ba’ath-partiet støttet den irakiske Ba’ath det muslimske brorskapets kuppforsøk mot Hafez al-Assad i 1982. De brøt med sekularisme og fremmet «tilbake til troen». Irak fjernet de tre stjernene fra sitt flagg som først hadde symbolisert unionen med Syria og Egypt, deretter mottoet «Enhet, Frihet, Sosialisme», og erstattet dem i 2008 med mottoet « Allah Akbar! ». Under den amerikanske invasjonen slo medlemmene av Ba’ath seg sammen med sufi-brorskapet Naqshbandi, hvis stormester var eks vise-president Ezzat Ibrahim Al-Douri. I 2014 gikk de inn i IS (daesh).

Oversatt av Adele Tempest
http://www.voltairenet.org/article201345.html