USA vender tilbake til «Stormakts-konkurranse», men med en farlig ny vri.



USA har siktet seg inn på Kina og Russland under de fire siste presidentperiodene. Nå advarer politikere høyt oppe i hierarkiene om økte spenninger og mulighet for krig.

Av Conn Hallinan

Conn Hallinan

Trump-administrasjonens nye Nasjonale Forsvarsstrategi blir sett på som en indikasjon på en større kursendring i amerikansk utenrikspolitikk – et skifte fra «krigen mot terrorisme» til «maktpolitisk kamp», et tankesett som ikke ville vært på linje med det som skjedde i de siste årene som ledet frem til første verdenskrig.

Men er skiftet virkelig en større kursendring, eller bare en gjentagelse av samme politikk som ble ført av disse fire siste administrasjonene?

USA har aldri sluttet å overvåke sine største konkurrenter.

Det var president Bill Clinton som flyttet NATO østover og brøt en avtale med russerne fra 1991 om ikke å rekruttere tidligere medlemmer av Warszawa-pakten. Dette er mye av årsaken til dagens spenninger i forhold til Moskva. Og mens USA og NATO peker på Russlands annektering av Krim som et tegn på et «revasjesugent» Moskva, var det NATO som satte presedensen for å endre grenser da de splittet Serbia for å skape Kosovo etter den jugoslaviske krigen i 1999.

Det var president George W. Bush som utpekte Kina som en «strategisk konkurrent», og som forsøkte å lokke India inn i en anti-kinesisk allianse ved å tillate New Delhi å krenke den såkalte Nuclear Non-Proliferation Treaty. Det vil si at de tillot India å kjøpe uran på det internasjonale markedet – ved å la være å signere nevnte avtale – og bidro til å initiere Indias farlige atomvåpenkappløpet med Pakistan i Sør-Asia.

Og det var president Barack Obama som videre forverret relasjoner med russerne ved at de bak kulissene støttet 2014-kuppet i Ukraina, og hvis «vending mot Asia» har ført til spenninger mellom Washington og Beijing.

Så er nedtoningen av «terrorisme» som fienden til fordel for «konkurrerende stater» bare ny innpakning av gammel vare? Ikke helt. For den nye vektleggingen har en farlig side ved seg.

USA: «Jeg har 1800 kjernefysiske stridshoder, 283 slagskip, 9400 fly… Jeg bruker mer penger på opprustning enn de neste 12 landene til sammen og til tross for at jeg bruker stadig mer hvert år føler jeg meg utrygg!»  Terapeut: Det er enkelt. Du har et militær-industrielt kompleks.


1914 i forhold til i dag.

I sin tale ved Johns Hopkins (universitet) advarte forsvarsminister James Mattis: «Hvis du utfordrer oss, vil det bli din lengste og verste dag» – en kommentar direkte rettet mot Russland.

USAs allierte Storbritannia gikk enda lenger. Sjefen for den britiske generalstaben Nick Carter fortalte Forsvars- og sikkerhetsforumet at «vår generasjon har siden slutten av den kalde krigen vært vant til å kunne velge hvilke kriger vi skal involveres i», men «vi har ikke hatt noe valg rundt en konflikt med Russland». Han la så til: «Parallellene med 1914 er slående».

Ordbruken mot Russland og Kina er foruroligende. Russland er rutinemessig beskrevet som «aggressiv», «revisjonistisk» og «ekspansjonistisk». I et nylig verbalt angrep på Kina beskrev den amerikanske forsvarsministeren Rex Tillerson Kinas handel med Latin-Amerika som «imperialistisk», et heller ironisk valg av ord gitt Washingtons åpenbarere historie med sin egen imperialisme i regionen.

Men det er forskjeller mellom i dag og foranledningen til første verdenskrig. I 1914 var det flere sterke og noenlunde jevnbyrdige imperier i konflikt. Det er ikke tilfelle i dag.

Mens Moskva sikkert er i stand til å ødelegge verden med sine atomvåpen, har Russland i dag liten likhet med Russland av 1914 – eller for den saks skyld med Sovjetunionen.

USA og dets NATO-allierte bruker for tiden mer enn 12 ganger det Russland bruker på sitt militære forsvar, og selv da undervurderer man faktisk Washingtons militære utgifter. En stor del av disse utgiftene regnes ikke som «militære», inkludert atomvåpen, som for tiden blir modernisert til en beløp i størrelsesorden 1,5 trillioner dollar.

Balansen mellom Kina og USA er jevnere, men USA utkonkurrerer fortsatt Kina nesten tre til en. Inkluder man Washingtons store regionale allierte – Japan, Australia og Sør-Korea – blir tallet nesten fire til en. I atomvåpen er forskjellen vesentlig større: 26 til 1 til fordel for USA. Legger man til NATO blir forholdet 28 til 1.

Dette vil ikke si at den militære slagkraften til Russland og Kina er irrelevant. Russlands intervensjon i den syriske borgerkrigen bidro til å snu tidevannet mot anti-Assad-koalisjonen satt sammen av USA. Men deres økonomi er mindre enn Italias, og «aggresjonen» er uten tvil et tilsvar til NATOs forsøk på å etablere en tilstedeværelse ved Moskvas dørterskel.

I mellomtiden har Kina to militære mål: å sikre sine sjøbårne energiforsyninger ved å bygge opp sin marine, og å etablere en buffersone i Øst- og SørKinahavet for å holde potensielle fiender på en armlengdes avstand. Til dette formål har de konstruert mindre og smidigere skip og missiler som kan holde amerikanske luftstyrker utenfor rekkevidde, en strategi som kalles «områdekontroll». De har også modernisert sitt militærvesen, kuttet ned på landbaserte styrker og investert i luft- og sjøforsvaret. De bruker imidlertid mindre andel av BNP på militæret enn USA: 1,9 prosent i motsetning til 3,3 prosent per 2016.

Beijing har lagt stor vekt på å etablere «områdekontroll» og derigjennom skapt spenninger med mange av sine naboer – Malaysia, Vietnam, Filippinene og Taiwan – ved å gjøre hevd på det meste av Sør-Kinahavet og bygge baser på Paracel og Spratly-øyene.

Men Kina er blitt invadert flere ganger. Det begynte med Opiumskrigene i 1839 og 1856, da Storbritannia tvang kineserne til å fjerne sitt forbud mot å importere stoffet. Japan invaderte landet i 1895 og 1937.

Hvis kineserne oppfattes som ekstra følsomme rundt aktivitet langs deres kystlinje, kan man vanskelig klandre dem.

Kina er imidlertid USAs største konkurrent og den nest største økonomien i verden. De har erstattet USA som Latin-Amerikas største handelspartner, og har greid å unngå Washingtons forsøk på å strupe Kinas økonomiske påvirkning i området. Da USA ba sine hovedallierte om å boikotte Kinas nye Asia Infrastructure Investment Bank, ignorerte alle utenom Japan forslaget.

Det kan være greit å minne om hvem som ruster opp. Det er ikke Russland. De reduserte sine utgifter i fjor med 25%. Det gjør ikke et land som forbereder seg på erobringskrig. Om dette forholdet råder det fullstendig taushet i våre medier.

Men kommersiell suksess er neppe «imperiumsdannende».

Er dette en ny kald krig, som den gang da USA forsøkte å omringe og isolere Sovjetunionen? Det er paralleller, men den kalde krigen var mer en ideologisk stillingskrig mellom to systemer, sosialismen og kapitalismen. Kampen i dag er over markedstilgang og økonomisk dominans. Da statsminister Rex Tillerson advarte Latin-Amerika mot Kina og Russland, handlet det ikke om «kommunistisk undertrykkelse», men om handel.

Bak skiftet



Det er andre aktører med i disse endringene.

De store militærvåpenprodusentene – Lockheed Martian, Boeing, Raytheon, BAE Systems, Northrop Grumman og General Dynamics – har mye penger de kan dele ut når valget nærmer seg. En «maktpolitisk kamp» vil være dyr, med mye stort og kostbart materiell: hangarskip, ubåter, overflatefartøy og et utvidet luftvåpen.

Det skal ikke påstås at USA har endret sitt utenrikspolitiske fokus på grunn av militærindustriens lobbyvirksomhet.

Men selskapene har fast plass ved forhandlingsbordet. Og ettersom disse selskapene har spredt sin virksomhet til alle landets 50 stater, gjør lokale politiske representanter og guvernører en innsats for å holde på – og utvide – de ofte godt betalte arbeidsplassene.

Republikanerne vil heller ikke få mye motstand mot økte forsvarsutgifter fra demokratene, hvorav mange er like mye politiske hauker som deres kolleger over gangen. Dette på tross av at høyere forsvarsutgifter – sammen med den nylige skattereduksjonen – vil utelukke finansiering av mange av programmene som Demokratene holder høyt. For republikanerne gir dette dilemmaet selvfølgelig en viktig tilleggsmulighet: kutte skatter, øke forsvarsutgifter, deretter demontere sosialtjenester, trygdeordninger og helsetjenester for å hjelpe på underskuddet.

Og mange av demokratene er i forkant når det gjelder å demonisere russerne. Den russiske påståtte innblandingen i valget har gitt partiet muligheten til å dreie skylden for Hillary Clintons tap fra seg selv og over til Moskvas manipulering av valget. Dermed unngår de å måtte gå til en selvransakelse av sin egen tvilsomme kampanje og tilhørende fantasifulle politiske program.

Her er verdens største krigsprodusent, Lockheed Martin, lokalisert i USA

Det er også andre aktører som driver denne nye vektleggingen, inkludert Bush-administrasjonens neokonservative som lanserte Irak-krigen. Deres nye mål er Iran, selv om oppblåsingen av Iran ved å betegne landet som en «stormakt» er latterlig. Irans militære budsjett er 12,3 milliarder dollar. Saudi-Arabia alene bruker 63,7 milliarder dollar på sitt forsvar. Litt mindre enn Russland (2016, overs.), som har fem ganger befolkningen og åtte ganger landområdet. I et sammenstøt mellom Iran og USA og dets lokale allierte vil forskjellen i militær styrke være nærmere 60 til 1.

Men når det gjelder katastrofer, ville selv Irak-katastrofen blekne sammenlignet med en krig med Iran.

Det farligste området i verden akkurat nå er den koreanske halvøya, hvor Trump-administrasjonen ser ut til å kaste om seg med en slags militær maktdemonstrasjon som helt sikkert ikke vil initiere en atomkrig. Men hvordan reagerer Kina på et angrep som kan sette fiendtlige tropper ved deres østlige grense?

Å pøse på med maktdemonstrasjoner mot Moskva kan også få konsekvenser. Andrei Kostin, leder av en av Russlands største banker, VTB, fortalte Financial Times at å legge til flere sanksjoner mot Russland «ville være som å erklære krig.»

Problemet med å betegne motstanderne som «stormakter» er at de kan ta ditt ord for det og faktisk respondere på stormakts vis.

Oversatt av Bjørn Thorsønn

Bilder/tekst: Knut Lindtner

The US Returns to ‘Great Power Competition,’ With a Dangerous New Edge