Vi merker oss at når Trump går ut med en aggressiv retorikk forstummer kritikken av han i vestlige medier. Det sier alt om våre medier – de er ikke forkjempere for avspenning, nedrustning og fred, men det motsatte. De er pådrivere for opprustning, økt spenning og krig. Slik har det vært i mange år og dette henger naturligvis sammen med eierforholdene innen de dominerende mediene. De er en integrert del av storkapitalen hvor krigsindustrien i USA nå er den toneangivende kraften sammen med finanskapitalen på Wall Street.

Det er produsentene av slike varer som har makten i dag i USA

Jeg merker meg at mange mener etter denne talen at Trump har falt til fote for det som kalles «neocons og liberale hauker», dvs. de som har hatt makten i USA siden tidlig på 1990-tallet og som står bak alle krigene til USA, kriger som har vedvart nærmest sammenhengene i snart 20 år.

Og det kan godt hende at det er rett. Men på den andre siden vil jeg vise til at det har pågått en maktkamp i «The Deep State» siden innsettelsen av Trump. «The Deep State» er en noe uklar samlebetegnelse på vedvarende maktstrukturer i USA som aldri er på valg men som styrer i kraft av sin politiske, strukturelle og ikke minst økonomiske innflytelse i landet. Trump har mektige fiender som vil vingeklippe han.

Og Trump har også tidligere gitt de mest aggressive kreftene i USA små «fleskebiter» i krig og aggresjon. Det utløste vill jubel i disse kretsene og i våre vestlige medier da Trump bombet en syrisk flyplass 6.april i år. Da ble det avfyrt 59 Tomahawk-raketter fra krigsskip i Middelhavet. Men i ettertid ser dette angrepet mer ut som et stunt for å stilne de mest krigskåte i USA, altså for å få politisk handlingsrom. Flybasen var evakuert, syrerne var varslet på forhånd og bare 23 raketter traff. Hvor resten av rakettene havnet og hvorfor er fortsatt et meget interessante spørsmål som ingen medier ser ut til å bry seg om.

Utskyting av Tomahawkrakkett

Og vi vet at «ord er masker», altså midler til å kamuflere våre egentlige hensikter. Uten at jeg vet det kan det godt tenkes at Trump sin siste tale mer en myntet på den interne maktkampen i USA enn på resten av verden. Han hjalp Putin for få dager siden da han tipset gjennom CIA om en planlagt terrorhandling i St. Petersburg.

Artikkelen under tar for seg talen og det den sier. Men det kan være greit å ha i bakhodet at det er handlingene og ikke ordene som avgjør innholdet i politikken og de vil først komme etter hvert.

Knut Lindtner

Død over verden

Trumps sikkerhetsdoktrine får kritikk i Kina og Russland. Til gjengjeld krever Tysklands krigsminister Ursula von der Leyen flere tyske soldater til Afghanistan-krigen.

US-president Donald Trump la fram nasjonal sikkerhetsstrategi i Washington DC, 18/12-17. Innhold: «Amerika først» på jorden, særlig militært. Kina og Russland omtales som «rivaler, som truer USAs innflytelse, verdier og velstand.»

Trump lovpriste sin egen innsats etter 11-måneder i presidentstolen og framstilte USA som et offer for en global konspirasjon: «Om vi liker det eller ei: Vi er i en ny konkurranse-situasjon. I hele verden pågår intensive militære, økonomiske og politiske konfrontasjoner. Vår nye strategi tar høyde for det.»

Dokumentet på 68 sider har 4 hovedpunkt:

1) Beskyttelse av USA.

2) Fram for velstanden i USA.

3) Militær styrke.

4) Økt US-innflytelse i verden.

Etter Kina og Russland omtales Nord Korea og Iran, samt terrorgrupper som store trusler. For å væpne seg mot mulige angrep skal rakettforsvar styrkes. Kina og Russland kategoriseres som «revisjonist-makter, som begge vil organisere økonomi mer ufritt og mindre rettferdig. De kontrollerer militær-styrker, informasjon og data for å beskytte sine samfunn og øke sin innflytelse.»

I talen utelukket ikke Trump samarbeid på enkelt-områder: «Vi vil prøve å bygge partnerskap med disse og andre land, men slik at vi alltid beskytter våre nasjonale interesser.» Han trakk fram sin siste telefonsamtale med president Putin, som skal ha takket USAs e-tjenester for en advarsel mot et terror-angrep i St Petersburg.

Muren på Mexico-grensen er ikke noe nytt, slik mediene har fremstilt det. Byggingen av denne grensemuren ble startet tidlig på 1990-tallet.

I talen bekreftet Trump kravet om mur på grensen til Mexico og styrking av US-militæret. Han beskrev valgseieren som et vendepunkt og tok et oppgjør med politikken til de tidligere amerikanske regjeringene: «Våre ledere har vært opptatt av å bygge nasjoner i utlandet, men de mislyktes med å bygge opp nasjonen hjemme.» Han mente det var en stor suksess at han hadde avvist den trans-pasifikiske handelsavtalen TPP og klima-avtalen fra Paris. Han jublet over gode økonomiske tall og oppgang på børser som han hevdet skyldtes egen innsats.

Russland og Kina reagerte negativt. Putins talsperson Dmitri Peskov sa 19/12: «Den imperiale karakteren i dokumentet er åpenbar. Trump forsvarer hardnakket en unipolar verdensorden, men Russland aksepterer ikke å bli definert som trussel mot USAs sikkerhetsinteresser.» Også i Beijing tilbakevises utspill fra Tump: «Den nye amerikanske sikkerhetsstrategien preges av mentaliteten under den kalde krigen. Kinas strategiske interesser forvrenges dermed bevisst,» sa talskvinne i kinesisk UD, Hua Chunying.

At den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen, benytter talen til å styrke den tyske militarismen er egentlig svært skremmende

Den første indirekte tyske reaksjon går i en helt annen retning: Forsvarsminister Ursula von der Leyen, på besøk hos tyske troppekontingenter i Afghanistan, sa 19/12: «Vi må drøfte en endring av Afghanistan-mandatet så fort som mulig.» Trump kommer til å glede seg over den tyske støtten i Afghanistan.

Arnold Schölzel/ JW, 20/12-17. Oversatt/tilrettelagt, Per Lothar Lindtner, 20/12-2017

Bilder/tekst: Knut Lindtner