Donald Trumps Nasjonale Sikkerhetsstrategi

av Thierry Meyssan

Donald Trump bryter med tradisjonen til sine forgjengere. I dokumentet som omhandler hans nye Nasjonale Sikkerhetsstrategi forsvinner forsøket på å forvalte hele verdens politikk, samtidig som den staker ut veien for økonomisk og sosial gjenoppretting av USA. Dette prosjektet, som henger godt sammen, representerer en brutal endring som hans kabinett nå må gjennomføre i hele hans administrasjon.

Tidligere dokumenter bygget på at USA var verdens eneste supermakt. Det går ikke lenger.

Under George Bush jr. og Barack Obamas mandater ble dokumentene som definerte USAs nasjonale sikkerhetsstrategier basert på prinsippet om at USA var verdens eneste supermakt. De kunne føre den «endeløse krigen» fremmet av admiral Arthur Cebrowski. Med andre ord kunne de systematisk ødelegge enhver politisk organisasjon i de allerede ustabile områdene i verden, med utspring «Greater Middle East». Presidentene satte i verk sine prosjekter i alle områder av verden. Alt de forenede kampstyrkene deres trengte å gjøre var å følge instruksjonene.

Donald Trumps Nasjonale Sikkerhetsstrategi bryter nesten helt med denne strategien. Den bevarer noen av de mytologiske elementene i disse tidligere mandatene, men forsøker først og fremst å reposisjonere USA som den republikken landet var i 1791 (som for tiden er i strid med Bill of Rights) og ikke lenger som det imperiet som ble skapt 11. september 2001.

Det Hvite Hus’ rolle med landets diplomati og væpnede styrker er ikke lenger å herske over hele verden, men å beskytte «det amerikanske folks interesser».

I sin introduksjon markerer Donald Trump avstand fra sine forgjengere ved å forkaste politikk som «forandring av regimer» og «verdensomspennende demokratisk revolusjon» slik det ble vedtatt under Ronald Reagan, og satt i verk av påfølgende administrasjoner og deres ”trotskistiske” tjenestemenn. Han gjenoppretter for eksempel den klassiske realpolitikken innført av Henry Kissinger, basert på ideen om «suverene stater».

Leseren vil imidlertid likevel kunne påpeke at visse mellomstatlige organer i «Five Eyes» -gruppen (Australia, Canada, USA, New Zealand og Storbritannia), som for eksempel National Endowment for Democracy, fortsatt er styrt av trotskister.

 Donald Trump skiller mellom tre typer vanskeligheter som USA kommer til å møte

• Først av alt, konkurransen med Russland og Kina.

• Deretter, opposisjon mot «oppviglerstater» (Nord-Korea og Iran) i deres respektive områder.

• Til slutt, trusselen mot folkeretten representert ved jihadistbevegelsene og internasjonale kriminelle organisasjoner.

Er USA inkarnasjonen på Det Gode?

Selv om han også anser USA for å være selve inkarnasjonen av Det Gode, stempler han ikke sine rivaler, motstandere og fiender som diabolske, men forsøker i motsetning til sine forgjengere å forstå dem.

Han bruker igjen sitt slagord «America First!» og gjør det til hans filosofiske fundament. Historisk sett er denne type ytringer fortsatt oppfattet som støtte til nazismen, men dette er ikke deres opprinnelige betydning. Slike var i utgangspunktet en måte å bryte med Roosevelt’s Atlanterhavs-politikk – alliansen med det britiske imperiet for å kunne styre verden.

Leseren vil kanskje huske at Obama-administrasjonens første kabinett var dominert av medlemmer av Pilgrim Society (ingen tilknytning til Mont-Pelerin Society), en privat klubb som ble ledet av Dronning Elizabeth II og som førte an i den økonomiske gjenopprettingen etter finanskrisen i 2008.

For å lede denne politikken mot en tilbakevending til de republikanske prinsippene av 1791 og til uavhengighet fra britiske økonomiske interesser, fremmer Donald Trump fire bærebjelker:

• Beskyttelsen av det amerikanske folk, dets hjemland og dets livsstil

• USAs velstand

• Styrken til landets militære

• Videreutvikling av dets innflytelse

Han forestiller seg ikke at hans strategi står i motsetning til hans rivaler, motstandere og fiender, men snarere som en funksjon av hans republikanske og uavhengige ideal.

For å unngå feiltolkning angir han at selv om han kanskje anser USA som et eksempel for resten av verden, er det ikke mulig eller ønskelig å pålegge andre USAs livsstil – særlig fordi denne livsstilen ikke kan betraktes som et «uunngåelige og endelige utfall av fremskrittet». Han tenker ikke på internasjonale relasjoner som USAs rett til å regjere over hele verden, men som et forsøk på «et gjensidig forhold» til sine partnere.

De fire pilarene i Amerikas ”First Doctrine of National Security”

Beskyttelsen av det amerikanske folket innebærer først og fremst gjenopprettelsen av grenser (landbaserte, i luftrommet, maritimt, i verdensrommet og i cyberspace) som gradvis er blitt ødelagt av globalister.

Disse grensene er ment å nøytralisere bruken av masseødeleggelsesvåpen fra terrorister og kriminelle grupper, men også for å unngå epidemier og hindre innføring av narkotika eller ulovlige innvandring. Når det gjelder grensene i cyberspace, understreker Donald Trump nødvendigheten av å sikre Internett ved å prioritere sikkerheten til følgende funksjoner i angitt rekkefølge:  Nasjonal sikkerhet, energi, bankene, helse, kommunikasjon og transport. Men alt dette er å betrakte som av mer teoretisk karakter.

Mens krigen mot narkotika siden presidentskapet til Richard Nixon har vært av en mer selektiv karakter, dvs. ikke ved å strupe flommen av ulovlige stoffer, men heller ved å lede det mot visse etniske minoriteter, reagerer Donald Trump på et nytt behov. Ved å være klar over at reduksjonen av forventet levetid under Obama-administrasjonen utelukkende rammet hvite menn, og fortvilelsen dette forårsaket i tillegg til opioid-epidemien som fulgte, mener Trump at kampen mot kartellene er et spørsmål om nasjonal overlevelse.

Når han snakker om krigen mot terrorisme, er det ikke klart om han refererer til «ensomme ulver» som fortsetter å kjempe selv etter kalifatets fall (slik tilfellet også var med visse grupper av Waffen SS etter det tyske rikets fall), eller vedlikehold av det britiske systemet for jihadisme. Hvis den siste hypotesen er riktig, ville det være en klar tilbaketrekking av hans erklærte hensikter under valgkampen og de første månedene av hans presidentskap. Han ville derfor være forpliktet til å klargjøre utviklingen av forholdet mellom Washington og London, samt konsekvensene av denne endringen vedrørende NATOs forvaltning.

I alle fall legger vi merke til en heller merkelig del av teksten som sier følgende: «USA vil samarbeide tett med sine allierte og partnere for å avskrekke og destabilisere andre grupper som truer våre hjemland – inkludert de grupper som er sponset av Iran, som det libanesiske Hizbollah».

For alle anti-terroristhandlinger vurderer Donald Trump begrenset samarbeid med andre stormakter som Russland og Kina.

Ifølge Thierry Meyssan har Donald Trump uttrykket skepsis til Bush jr.-administrasjonen sin konspirasjonsteori om 9/11

Og til slutt, med henblikk på USAs motstandskraft, fremhever han programmet «Continuity of Government», selv om det hadde sitt utspring i 9/11 attentatet. Han sier imidlertid at borgere som er engasjert og godt informert er grunnlaget for dette systemet. Disse borgerne vil være en forutsetning for å motvirke faren for en repetisjon av 9/11.

Med hensyn til USAs velstandsutvikling, en nødvendighet for utviklingen av hans forsvarsprogram, er Donald Trump en frontfigur for «den amerikanske drømmen», «minimal offentlig innflytelse» og teorien om «trickle-down economics» (fra toppen til bunnen). Han tenker derfor på en økonomi basert på frihandel, og ikke basert på sterk finansiell styring. Dette er det motsatte av den allment aksepterte ideen om at frihandel var et instrument for angelsaksisk imperialisme. Trump mener derimot at frihandel bare er rettferdig for de primære aktørene om de nye aktørene godtar reglene. Han hevder at flere stater – inkludert Kina – drar nytte av dette frihandelen uten å ha hatt noen intensjon om å implementere verdiene som styrer selve frihandelen.

Han baserer seg på denne ideen – og ikke på analysen som påpeker fremveksten av en transnasjonal klasse av superrike – for å si opp multilaterale handelsavtaler.

Han fortsetter videre med å kunngjøre fjerning av reguleringer i alle sektorer der statlig inngripen er unødvendig. Samtidig planlegger han motstand mot alle inngrep fra utenlandske stater og deres nasjonaliserte virksomheter, noe han mener hindrer rettferdige handelsutveksling med USA.

Han har til hensikt å fremme forskning og tilhørende tekniske utvikling, og å støtte oppfinnelser og innovasjon. For å få til dette planlegger han å etablere spesielle og fordelaktige betingelser for å generere en «hjerneflukt» til USA. Ved å tiltrekke seg mennesker med slike ferdigheter, får hen en motor for den amerikanske økonomien uten å etablere en tollbarriere mot resten av verden via patenter. Deretter har han til hensikt å lage et slags ”nasjonalt sikkerhetsdokument” for disse nyoppfinnelsene, for derigjennom å beskytte dem ved å opprettholde et økonomisk forsprang.

En av årsakene til USAs selvforsyning av energi skyldes skiferoljen og skifergassen.

Til slutt, når det gjelder tilgangen til energikilder understreker han at USA for første gang er selvforsynt. Han advarer mot en politikk som tar utgangspunkt på troen på global oppvarming og som dermed innebærer å begrense bruken av energi. Her snakker Donald Trump imot ideen om økologisk økonomi med en klar advarsel til Frankrike, promotøren av «greening of finance». Ved å sette dette spørsmålet i en mer generell kontekst, bekrefter han at USA vil støtte alle stater som er ofre for utpressing av energitilbydere.

• Ved å bekrefte at selv om USA ikke lenger er eneste supermakt, er de likevel den dominerende makten. Hans sentrale sikkerhetsmål er å opprettholde en militær overlegenhet i samsvar med det romerske ordtaket Si vis pacem, para bellum (Hvis du vil ha fred, forbered deg på krig) .

Han legger merke til at «Kina forsøker å utelukke USA både fra den indiske og Stillehavsregionen, for å utvide omfanget av sin statlige økonomiske modell og for å reorganisere regionen til sine egne økonomiske interesser». Ifølge Trump er Beijing i ferd med å bygge seg opp til å bli verdens andre militære supermakt (under generalsekretær Xi Jinps veiledning) mens de lener seg på USA i oppbyggingsfasen.

Når det gjelder Russland, «… søker de å gjenopprette sin status som en stormakt og utvide innflytelsen i nabolandene langs sin grense». For å få til dette må de «forsøke å svekke USAs innflytelse i verden og så splid mellom USA og deres allierte og samarbeidspartnere. De oppfatter NATO og EU som trusler.»

USA anser EU som NATOs sivile fløy

Dette er den første analysen av målene og midlene til USAs rivaler. I motsetning til «Wolfowitz-doktrinen» anser Det hvite hus ikke lenger EU som en konkurrent, men som NATOs sivile fløy. Donald Trump bryter med den tidligere strategien om økonomisk sabotasje av EU slik George Bush Sr. og Bill Clinton innførte. Han åpner også for muligheten til å samarbeide med sine rivaler (som nå er Russland og Kina), men bare ut fra en «styrkeposisjon».

Denne presidentperioden har opplevd tilbakevendingen av militær konkurranse, med tre aktører denne gangen. Militærvesenet har en tendens til å forberede seg på den neste krigen ved å analysere den siste, i stedet for å prøve å forestille seg det neste. Derfor kan det være en god idé å revurdere organisasjonen og allokering av de væpnede styrkene samtidig som du skjeler til dine rivaler, som kan posisjonere seg i hvilken sektor de måtte velge. Vi bør merke oss at det ikke er i dette kapitlet at Donald Trump tar for seg Pentagons akilleshæl, men mye tidligere i teksten. Det er i introduksjonen, mens leseren absorberes av filosofiske overveielser, at han nevner den nye generasjonen av russiske våpen, og særlig deres evne til å hemme styringen og kontrollen av NATO-utstyr.

Også Trump nevner Russlands nye elektroniske våpensystemer

Pentagon må fornye sitt arsenal, både i kvantitet og i kvalitet. De må forlate illusjonen om at dens teknologiske overlegenhet (som i virkeligheten nå er overtatt av Russland) kan veie opp for underlegenhet i antall. Deretter følger en lang studie av våpengrenene, inkludert atomvåpen, som må moderniseres.

Donald Trump har til hensikt å gjøre om på måten dagens forsvarsindustri fungerer. Næringen forsøker i dag å selge sine produkter til myndighetene – Trump håper at den føderale staten selv vil lansere sine egne tilbud, og at industriene vil måtte svare på disse nye behovene. Vi vet at forsvarsindustrien i dag ikke lenger har de ingeniørene de trenger for å starte nye større prosjekter. Feil på F-35 er det mest slående eksempelet på dette. Forandringen som presidenten nå håper på, henger derfor på den tidligere nevnte organisasjonen for «hjerneflukt» til USA.
Når det gjelder sikkerhetsaspektet, har han adoptert teoriene fra sin tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver general Michael Flynn. Han ønsker å omorganisere ikke bare Forsvarets etterretningstjeneste, men hele etterretningsvirksomheten. Målet er ikke lenger å kunne identifisere en eller annen terroristcelle, men å kunne forutse strategiske endringer hos sine rivaler, motstandere og fiender. Dette betyr å forlate besettelsen med GPS og høyteknologiske innretninger for å kunne gjennomføre en analyse.

Til slutt vurderer han departementene som et verktøy som gjør det mulig å skape et positivt miljø for sitt land, også med hjelp fra sine innenrikspolitiske rivaler. Drivkraften er ikke lenger å hjelpe og utvikle interessene til multinasjonale selskaper, slik det var under George Bush Sr. og Bill Clinton, heller ikke å være administrator av imperiet i likhet med Bush Jr. og Barack Obama. Amerikanske diplomater må derfor gjenvinne litt politisk fingerferdighet.

• Kapittelet som er dedikert til USAs innflytelse, klargjør slutten på «globaliseringen» av «den amerikanske livsstilen». USA vil ikke søke å pådytte sine verdier på andre. De vil behandle alle mennesker likt, og vil verdsette de som respekterer loven.

For å oppmuntre de landene som kanskje ønsker å bli partnere, men hvis investeringer styres av staten, planlegger han å tilby dem alternative løsninger som vil lette reformen av deres økonomi.

USA vil fortsatt ikke underkaste seg internasjonale organer

Når det gjelder mellomstatlige organisasjoner, erklærer han at han vil nekte å overgi selv en liten flik av USAs suverenitet dersom den må deles med land som stiller spørsmål ved USAs forfatningsmessige prinsipper – en direkte henvisning til International Criminal Court, for å nevne et eksempel. På den annen side sier han ingenting om forsøket på å spre de amerikanske rettsprinsippene, selv om de bryter med de konstitusjonelle prinsippene i andre land.

Til slutt, i lys av den lange tradisjonen som sprang ut fra kompromisset i 1791, bekrefter han at USA vil fortsette å støtte de som kjemper for menneskelig verdighet eller religionsfrihet (må ikke forveksles med samvittighetsfrihet).

Et produkt som venter på å bli definert

Det er først mot slutten av dokumentet at Donald Trump adresserer den regionale anvendelsen av sine ideer rundt om i verden. Ingenting nytt er kunngjort, bortsett fra en allianse med Australia, India og Japan for å omslutte Kina og bekjempe Nord-Korea.

I beste fall lærer vi om to nye tilnærminger til Midtøsten. Erfaring med IS har vist at hovedproblemet ikke er Israel-spørsmålet, men resultatene av den jihadistiske ideologien. Samtidig beskylder Washington Iran for en vedvarende volds-syklus ved å nekte å forhandle.

Derav må leseren forstå at Pentagon er nødt til å forlate prosjektet til admiral Arthur Cebrowski som Donald Rumsfeldt påla etter 11. september. Den «endeløse krigen» er over. Ethvert tilløp til økt militær spenning rundt om i verden skal knebles, og i Midtøsten skal den sågar reduseres.

Ifølge dokumentet er den endeløse krigen er over. Men er den det?

Donald Trumps nasjonale sikkerhetsdoktrine er et solid konstruert dokument både med henblikk på historiske perspektiver (vi kan se general Jim Mattis innflytelse) og på filosofiske perspektiver (i tråd med eks-rådgiver Steve Bannon). Den er basert på en grundig analyse av utfordringene til amerikansk makt (i samsvar med general H. R. McMasters arbeid). Det bekrefter også utenriksdepartementet sine innsparinger i budsjettet (drives av Rex Tillerson). I motsetning til journalistenes påstander om manglende visdom hos de nye amerikanske myndighetene, har Trump-administrasjonen klart å utvikle en sammenhengende syntese som tydelig distanserer seg fra tidligere visjoner.

Men fraværet av en eksplisitt regional strategi vitner om omfanget av den pågående revolusjonen. Ingenting garanterer at de militære lederne vil anvende denne nye filosofien på sine respektive områder – noe som ble ettertrykkelig bevist for noen dager siden under samspillet mellom amerikanske styrker og jihadister i Syria.

Oversatt av Bjørn Thorsønn

Bilder/tekst: Knut Lindtner

http://www.voltairenet.org/article199174.html