Hvorfor ser vi ikke hva som skjer i Syria?

Fra Midt i Fleisen

I stedet for å holde den politiske makten i ørene, i stedet for fokusere på urettferdighet, løgn og hykleri, slår mediene på krigstromma for den vestlige verdens plyndringstokt, hevder den tyske sosiologen Karin Leukefeld.

av Karin Leukefeld

Vi lever i en farlig tid. I stedet for å kontrollere politisk makt og maktapparatet, i stedet for å avsløre urettferdighet, hykleri og løgn og la alle sider komme til orde slik at offentligheten kan danne sitt eget bilde og forstå ting, går mediene foran i den vestlige verdens nye plyndringstokt, som trommeslagere og hornblåsere en gang i verden gjorde det.

I konkurranse med de såkalte «sosiale mediene» anstifter konvensjonelle medier – ikke alle, men alt for mange – konflikter, fremfor å stille spørsmål ved dem. Med ensidig rapportering, ubelagte påstander og fortiede fakta, presser de på for handling snarere enn å forklare hendelser og deres bakgrunn. Kilder utelates, historisk utviklinger nevnes overhodet ikke, eller bare kortsiktig eller ensidig.

Media holder ikke lenger politisk makt i ørene, de har blitt en del av dette maktapparatet. Internett og sosiale medier er ingen løsning, de er en del av problemet.

Mediene er ikke uavhengige stor andre kapitalkonsentrasjoner, f.eks. krigsindustrien

SELEKTIV OPPFATNING

Få mennesker har tid, eller tar seg tid til, å sammenligne nyheter fra medier med forskjellige ståsteder. Enda færre mennesker sammenligner nyheter her med de fra andre land eller med hva politikere faktisk sier.

Aldri før har offentligheten vært så overveldet med nyheter uten å virkelig vite hva som skjer. Nyheter i dag distraherer, i stedet for å bidra til å fokusere ens blikk eller øre på det essensielle. Ting som ikke står i avisene, ikke høres på radio eller ikke ses på TV, finner ikke sted for offentligheten her.

Direkte kommunikasjon i ånden av «tilnærmelse», «bli kjent med» eller «forståelse» eksisterer knapt lenger. Alle kan skape sitt eget univers, sin egen verden. Få mennesker diskuterer hva de leser og hører, deler ideer, spørsmål og vurderinger, for å få en ide om en konflikt eller en begivenhet. Ikke for å si: «slik er det», men for å skjønne hvilke spørsmål som må stilles for å forstå bedre.

I forvirringen av all denne informasjonen har det blitt lettere å bare lete opp nyheter som bare appellerer til vår egen måte å tenke på, mens andre nyheter, andre synspunkter, ignoreres eller fordømmes som «løgner».

En dag, da jeg talte om lokale våpenhviler og forsoningskomiteene som eksisterer i Syria, spratt en mann i salen opp og ropte:

«Du lyver. Du finner bare på det. Jeg har aldri hørt om dette i media.»

Land med de største militærutgiftene i 2015. Det er en grunn for at de store mediene aldri viser slike tabeller. Men det er likevel ikke løgn. Løgnen er at det ikke vises for publikum.

Og en redaktør som bestilte en rapport fra Damaskus, ba meg instending om å nevne navnene på mine samtalepartnere. «Ellers tror folk at du har funnet på det.»

Engang ble det sagt til meg – det var like før invasjonen av Irak i 2003:

«Vi skal skrive om det og legge det ved artikkelen din. Du er i Bagdad og har jo ingen informasjon.»

Og når jeg 2011 – i begynnelsen av konflikten i Syria – holdt et foredrag om «den vanskelige veien til nasjonal dialog i Syria,» protesterte syriske og kurdiske opposisjonsaktivister høylytt foran lokalet. «Kvinnen som snakker der inne har blod på hendene,» ble besøkende advart om. «Hun er regimets stemme.»

Jeg skal nevne et annet eksempel. Da jeg en gang ba om et intervju med daværende leder av det kurdiske partiet PYD før et arrangement, avslo den tyske mediekontakten forespørselen ved å si det ikke fantes en «spesiell tilgang» til denne personen.

I tillegg hadde de ikke «tillit» til at jeg ville «håndtere informasjonen (…) ansvarlig». Som vedlegg sendte de artiklene mine om Nord-Syria, som ble kritisert av den tyske solidaritetsbevegelsen med Kurdistan. Med andre ord: Hvis man ikke rapporterer som et pressekontor om en aktør i en konflikt, nektes man tilgang.

«AKTIVISTER», MOBILTELEFONER OG FIENDEBILDER: UKLARE BERETNINGER OM SYRIA

Vårt blikk på Syria er ikke bare tilslørt fordi visse grupper – kurdere, den syriske opposisjonen, militæret, myndigheter i diverse land – sprer sitt synspunkt og benytter seg av media og opinionen. Selv redaksjoner, som egentlig skal støtte sine korrespondenter, intervenerer, regulerer, endrer tekster og bilder eller bare utelater, kutter, eller supplerer med rapporter fra nyhetsbyråene.

Den angivelige lesbiske jenta fra Damascus, Amina Araff, viste seg å være en mediebløff.

Vårt blikk er tilslørt fordi vi presenteres med skjelvende bilder tatt av mobiltelefoner, med ukjent opprinnelse, som angivelig er autentiske fra skueplasser. Rapporter fra «borgerjournalister», uttalelser fra «aktivister» spres – selv om de har vist seg å være feil før, som i tilfellet «lesbisk jente fra Damaskus«, hvis dagboknotater nådde helt til BBC.

Da den unge kvinnen angivelig ble bortført i Damaskus, appellerte sågar den tyske regjeringens kommissær for menneskerettigheter til den syriske regjeringen om å umiddelbart sørge for at hun ble befridd. Faktisk var personen diktet opp av en amerikansk student i Skottland som en spøk.

Vi hører ikke om de mange frivillige i Den arabiske Røde Halvmåne, om forsoningskomiteer som er dannet fra samfunnet, som arbeider for å hjelpe de skadete, fordrevne, kidnappete. I stedet er det overskrifter om de uselviske «White Helmets» som redder folk fra ruinene. De har fått mange priser og til og med en film dedikert til dem. Men de samme mediene viser ikke bildene der noen av disse «White Helmets» vifter med al-Qaida flagg og/eller rifler. De står bredpent over lik på lasteplan og viser seierstegn til kameraet. De nylig henrettete blir pakket inn i plastsekker og båret bort.

Nesten ingen er klar over at «White Helmets» ikke er en tradisjonell syrisk hjelpeorganisasjon, men ble grunnlagt i 2014 av en tidligere britisk elitesoldat.

Vestlige land – Storbritannia, Frankrike, USA, Tyrkia og Tyskland – gir sjenerøs økonomisk støtte til foretaket. Tyskland alene har hittil støttet «White Helmets» med syv millioner euro fra utenriksdepartementets fond.

White Helmets var også en mediebløff. Ingen vestlige medier har ennå beklaget at de ble villedet av bløffen.

Øynene våre er tilslørt av lidelse, flukt, død og av ruiner og atter ruiner. Er Syria et land i ruiner?

For noen dager siden spurte noen meg om det fortsatt var noen mennesker i Syria i det hele tatt. Om de har noe å spise, hvis det fantes tannbørster?

Ja, det stemmer, for de som kjente Syria fra årene 2010 og 2011 ville det være vanskelig å gjenkjenne landet i dag. Ødeleggelsen er enorm, men likevel er det store deler av landet som har forblitt intakt. Der har 6 millioner internt fordrevne blitt akseptert uten klager, hvor skolene jobber i to skift og universitetene er overbefolket. Det finnes et Syria, og det finnes millioner av syrere som hjelper seg selv og håper at krigen og sanksjonene til slutt vil ende. Vår tilslørte blikk ser ikke dette – eller det er ikke meningen vi skal se det.

Vår oppfatning er tilslørt fordi media ikke rapporterer om økonomiske sanksjoner og deres innvirkning på befolkningens daglige liv. En studie utført av ESCWA – FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Vest-Asia, basert i Beirut – om «Humanitære konsekvenser av de ensidige økonomiske sanksjonene mot Syria» (mai 2016) bemerket at EU og USA siden 2011 har pålagt Syria i de strengeste sanksjonene noensinne (!) mot et land siden FNs ble opprettet. Konsekvensene, ifølge forfatterne, rammet alle syrere. Og vårt utenriksdepartement har alltid vært en av de fremste forkjemperne for å innskjerpe sanksjonene.

Vårt blikk er tilslørt fordi det er et spesifikt språk for krigen i Syria:

Det er snakk om en «borgerkrig», en «hersker» eller «diktator som dreper sitt folk».
Det er en «syrisk opposisjon», og det er «den viktigst syriske opposisjonsgruppen» som er invitert til Genève for samtaler.

En kinesisk jihadist i Syria. Er også han en del av den «syriske opposisjonen».

Det er «et regime» og det er «Assads hær» som bruker giftgass.
Det er «opprørere» og «moderate opprørere» og det er en «Fri syrisk armé» som ikke bare syrisk opposisjonelle, men også journalister her til lands forlanger skal gis våpen. En kommandant for denne «Frie syriske armé» ble til og med invitert til Europaparlamentet i Brussel, der han talte i uniform til representantene og – selvfølgelig – også ba om flere våpen.

Jeg har ofte blitt advart av redaktører og på arrangement om å ikke snakke om «president» Assad eller «regjeringen», at det er en «diktator», «hersker» og et «regime». Den syriske hæren hadde oppløst seg selv, det var nå bare militser som kalte seg «Assads hær».

Man snakket om dette med meg i Syria. Mer enn en gang, da jeg som utenlandskorrespondent snakket med personell i hæren, ble jeg fortalt uten oppfordring: «Vi er medlemmer av den syriske hæren, vi kjemper ikke for én mann, vi kjemper for Syria. Bashar al Assad er vår president.»

Og like før Palmyra – som ble gjenerobret to ganger av den syriske hæren og dens allierte, henger en stor banner over gaten der det står:

«Ja, dette greier vi. Fordi Jesus og Muhammad, profetene, har bedt sammen for oss. Vi er ikke «Assads hær». Vi er hæren til alle syrere – kristne, muslimer og andre.»

Har du hørt om tidligere utenriksminister i Qatar Hamad bin Jassim bin Jaber al-Thani, som åpent snakket på qatarsk TV i oktober i fjor om hvordan våpnene havnet hos krigerne i Syria og hvem som organiserte det? De hadde sendt våpnene til den «moderate» opposisjonen, sa han, men mange av våpnene havnet i hendene på Nusra-fronten, som tilhører al-Qaida. Våre forsendelser ble koordinert med Saudi-Arabia, Tyrkia og USA:

«Alt (som ble sendt til Syria) gikk gjennom Tyrkia og var koordinert med USA. Fordelingen av alt gikk gjennom det amerikanske militæret.»

La meg sitere Moktar Lamani. Han var nestleder for FNs spesialutsending for Syria Lakdhar Brahimi, og jeg fikk anledning til å stille noen spørsmål til ham i Damaskus i 2013.

«Mediene snakker alltid om «Den frie syrisk armé» og opposisjonen. Hvis du vil være nøyaktig, må du snakke om ‘hærer’ og ‘opposisjonsgrupper’.

En brigade kan ikke defineres militært. Det kan være snakk om fem personer eller 5000. Vi har identifisert mer enn 2000 forskjellige grupper. Det er nasjonalister som ønsker demokrati. Det er ekstremister som har en dagsorden som ikke har noe å gjøre med Syria. Det er kriminelle som utnytter situasjonen til å plyndre museer eller kidnappe folk og drive pengeutpressing. Og selvfølgelig er det kompromissløse folk på regjeringens side og folk som bare slenger seg på.

Det er normalt. Faktum er at de ikke snakker med hverandre unntatt med våpen. De hører ikke på hverandre. Det er viktig å bygge en konsensus i landet og immunisere syrere mot ytre påvirkning. Internasjonalt må «Genève II» støttes, ellers vil det bli kaos. Og ikke som i Somalia, men mye verre. Fordi effekten vil bli regional.»

Ingen har lyttet til mannen, han sluttet i jobben i 2014.

Vårt blikk er tilslørt av de mange tilbudene om hjelp, milliardene som regjeringen vår gir for å hjelpe ofrene for «Assad-krigen». Men hvor havner pengene?

Den syriske regjeringen kontrollerer mer enn 90% av landets befolkning. Men norske hjelpeorganisasjoner sender ikke pengene dit men til jihadist-kontrollerte områder.

Den føderale regjeringen gir penger til FN-organer og Den internasjonale Røde Kors-komiteen, som ifølge internasjonal humanitær rett er forpliktet til å hjelpe alle syrere, overalt. Disse organisasjonene koordinerer sitt arbeid med den syriske regjeringen, som det står i den internasjonale folkeretten de er forpliktet til.

Men langt større summer strømmer inn i nabolandene Irak, Tyrkia, Libanon og Jordan, til flyktningleirer, der folk ikke vil leve i det hele tatt. I stedet for å kjempe for å få en slutt på krigen og at folk skal vende tilbake til hjemlandet, finansieres prosjekter i flyktningleirene som ikke bare betaler lønna til ansatte i tyske frivillige organisasjoner, men sørger for at flyktningene forblir der, fordi tilsvarende støtte i deres hjemland Syria ikke tilbys.

Private hjelpeorganisasjoner – også finansiert med midler fra statlige fond – hjelper opposisjonelle i Syria. Den tyske regjeringen hjelper også utelukkende den syriske opposisjonen. For eksempel, i utdannelsen av «humanitær mineryddere» i Manbij eller Rakka eller i opprettelsen av et «fritt syrisk politi» i Idlib. Også støtten til «White Helmets» hører hjemme her. Hvordan denne hjelpen utføres, og av hvem, i områdene kontrollert av væpnede grupper, er regjeringen taus om. Imidlertid har flere utenriksministre – amerikanske, tyske og franske – flere ganger sagt de siste årene:

«Det er ingen fremtid for Assad i Syria». Og: «Gjenoppbyggingen i Syria vil ikke bli finansiert før den politiske overgangsprosessen begynner uten Assad».

Humanitær hjelp blir utnyttet politisk. Moktar Lamani sa i 2013:

«Når du prøver å politisere humanitær hjelp, er det et problem. Det finnes endatil forsøk på å politisere arbeidet i FNs organisasjoner. Vi avviser det. Personlig synes jeg det er kynisk når folks lidelse brukes til politiske formål. Mange grupper kom til meg fordi de ønsket støtte til å etablere en hjelpeorganisasjon. Jeg spurte dem hvorfor de ønsket det som et politisk parti? For å sanke stemmer? Hvem representerer det stille flertallet i dette landet? Over 157 partier og grupper har kommet til oss, samt kurderne med sine 35 forskjellige grupper. Alle erklærer at de representere 70 prosent av befolkningen. Hvor mange ganger 70 prosent får plass i 100 prosent! Alle hevder de representerer flertallet.»

Dette kunne man godt formidle i rapporteringen om Syria, her er noe å stille spørsmål ved. Men det skjer ikke, eller nesten aldri.

Artikkelen er del 1 av en lengre referat fra konferansen «Krig og fred i media» 27. januar 2018. Oversatt som Creative Commons. Artikkelen er litt forkortet. Karin Leukefeld, født 1954, studerte etnologi, islamkunnskap og statsvitenskap, og er utdannet bokhandler. Hun har vært engasjert i bl.a miljøvernsaker, partiet De Grønne og Informasjonssenteret for El Salvador. Siden år 2000 har hun vært freelance korrespondent, der hun skriver om Midtøsten.

Denne artikkelen er hentet fra nettstedet «Midt I Fleisen»

De fleste bildene/tekst er lagt til av Knut Lindtner