Artikkelen under er egentlig ganske forsiktig i sine vurderinger. Det har pågått og pågår en ganske hard maktkamp innad i den tyske regjeringen mellom lederne for CDU (Merkel) og CSU (Seehofer). Seehofer som er innenriksminister (siden 14. mars i år) bruker nå åpenbart migrasjonsproblemet til å svekke Merkel som er på defensiven. En rekke medier har rapportert om at hun risikerer å bli kastet i nærmeste fremtid, men det gjenstår å se.

Seehofer er leder i CSU (Bayern). CSU er CDU (Merkels parti for resten av Tyskland) sitt søsterparti. Bayern har vært den delstaten som i størst grad har merket trykket fra den voldsomme migrasjonen og Seehofer har lenge forfektet en strengere migrasjonspolitikk – helt i tråd med den som nå nabostaten Østerrikes nye konservative statsminister fører.

Det er åpenbart at migrasjonen nå skaper så store problemer i en rekke europeiske land at endringer kommer. Jeg forbauser meg over hvorfor migranter fortsatt kalles flyktninger, til tross for at det passerer grensene til en rekke trygge land uten å be om beskyttelse. Jeg forbauser meg også over hvordan den organiserte menneskefrakten over Middelhavet fortsatt beskrives som et flykningproblem og ikke karakteriseres med sitt rette navn: menneskesmugling og ulovlig innvandring.

Disse menneskene fraktes i småbåter til Libyas territorialgrense hvor de plukkes opp av større båter som frakter dem til Italia. Denne virksomheten er organisert og finansiert, bl.a. av spekulanten George Soros.

Dette er ikke mennesker som flykter fra krig og forfølgelse, men fra sult og fattigdom. Ungdommer sendes fra en rekke afrikanske land til Europa for å få seg jobb – i konkurranse med andre ungdommer som går arbeidsløse i sine hjemland. Dette er kilde til alvorlig sosial uro og konflikter i en rekke land. For fagbevegelsen er dette et meget stort problem, men arbeidsgiverne gleder seg naturligvis når folk konkurrerer på lønn.

Dette er venstresidens store problem og grunnen til at høyresiden har fremgang. Venstresiden har mistet kontakten med de som rammes av denne politikken.

Knut Lindtner

Sirkelen er nå sluttet:

Merkel/Macron vil at grensestatene i EU skal ta hånd om «flyktningene» etter at kvotesystemet havarerte

Uten å ha noen løsning på EU flyktningekrisen i sikte, ønsker Berlin og Paris å se til at belastningene med asylsøkere skal ligge hos de landene der disse først ble registrert. Det ser ut som en retur til de «gamle Dublin-reglene» og kommer garantert til å splitte Europa enda mer.

Merkel og Macron på EU-toppmøtet

Da den tyske kansleren Angela Merkel og den franske presidenten Emmanuel Macron møttes i forkant av EU toppmøtet, forpliktet de seg til «felles og resolutt» å takle det de billedlig kalte «sekundære bevegelser innen EU.» En unnvikende ordlyd som ble brukt i den såkalte Meseberg-erklæringen , og som nå altså er adoptert av de to lederne, betyr i hovedsak en ting: Macron og Merkel vil at alle asylsøkerne som nettopp har ankommet skal få bli i EU landene de først registrerte seg i mens sakene deres blir behandlet. Det vil overlate til EUs sørlige medlemsstater å hanskes med de nyankomne alene.

Den store haken med dette er at de samme reglene i det som er kjent som den skjebnesvangre Dublin EU-forskriften allerede har vist seg som dysfunksjonelle da flyktningekrisen raste som verst i 2015.

Det ser likevel ut til at lederne i Europas to mektigste stater ikke har mange valg i en situasjon der de møter en voksende opposisjon både hjemme og ute mot den gamle migrasjonspolitikken. Dette tilsynelatende forsøket på å redde ansikt og høste noen politiske poeng uten å gi slipp på sine prinsipielle standpunkter vedrørende immigrasjon kan derimot lede Berlin og Paris inn i en situasjon der de bare sår ytterligere splid i en blokk som allerede er spekket av politisk uenighet.

Alain Corvez

«Dette er ingen revolusjon» av politikken på migrasjonsfeltet, sier Alain Corvez, en tidligere rådgiver ved det franske forsvars- og innenriks-departementet til RT. «Det er bare en taktisk beslutning [med sikte på å takle] de nåværende truslene» og det store «presset» som Merkel og Macron møter «i sine egne land.»

Merkels sentrumsorienterte (regjering) fikk faktisk det historisk elendigste resultatet i det siste parlamentsvalg. Paralelt har det høyreorienterte anti-immigrant Alternativ for Tyskland (AFD) skapt det største opposisjonspartiet i parlamentet. Situasjonen for kansleren ble enda mere innfløkt på grunn av en intern krangel i hennes så møysommelig oppbygde koalisjon.

Tysklands innenriksminister og også Merkels eneste nære allierte, Horst Seehofer, er nå så fast bestemt på å stanse innstrømningen av nyankomne til sitt land at han lovet å avvise visse kategorier av asylsøkere i en ensidig avgjørelse. Han har gitt kansleren to uker på å finne en løsning.

Horst Seehofer, Tysklands nye innenriksminister.

Det forrige forsøket på å påtvinge Berlins syn angående immigrasjon på de andre europeiske landene endte opp i fiasko. Et veldig kontroversielt obligatorisk kvotesystem, som var så hardnakket forfektet av Tyskland, har ikke gitt noen merkbare resultater. Det har i stedet møtt en stri opposisjon fra østeuropeiske land som Polen og Ungarn. Innen juni 2018 har bare 30 000 flyktninger, fra et planlagt antall på 160 000, blitt omfordelt mellom europeiske land.

Erklæringen som Merkel adopterte sammen med Macron, ser ut som et forsøk på å dempe det økende presset hun møter på hjemmebane og samtidig berolige både sine koalisjonspartnere og velgerne uten å endre på sin holdning til flyktningepolitikken generelt, som hun fremdeles nekter å gå tilbake på.

Oversatt, bearbeidet og litt forkortet av J Bjoerkmo

https://www.rt.com/news/430369-merkel-macron-europe-migration-policy/