Soldater og innvandrere

Følgende innlegg stod på trykk i Klassekampen 1. februar 2018:

Lege Margit Steinholt påstår i Klassekampen 30. januar at en skada norsk soldat på flukt gjennom Norge fra landets okkupantmakt, kan sees på som det samme som når sivile personer fra andre deler av verden har valgt seg ut Norge som nytt oppholdsland for seg og sin etterfølgende familie. Hun burde vite at det er en stor forskjell på soldat Baalsrud fra Kompani Linge på flukt fra tyskere, og afghaneres, syreres og afrikaneres forsøk på å få varig opphold i Norge. Der disse etter å ha lagt ut på en lang reise fra sine hjemland nærmest har slåss seg gjennom militært bevokta grenser uten at de er forfulgt.

Kan et menneske som passerer en rekke land hvor de ikke er krig fortsatt kalle seg flyktning og søke om politisk asyl?

Steinholts sammenlikning er et forsøk på å utvide grunnlaget til det dominerende moralske og humanitære standpunktet om at de som påberoper seg at de flykter fra krig og forfølgelse, og vil ha varig opphold, skal få det. Merkelig nok er det ingen lenger som vil innvandre til Norge og Europa. Alle påberoper seg status som asylanter, enten flyktning eller forfulgt.

Det er som Sylo Taraku titulerer boka si, behov for «Innvandringsrealisme» i «folkevandringens tid» (Dreyer, 2016). Framfor innlegg som argumenterer med sin egen skam og kvalme eller sammenlikner en soldat på flukt fra en okkupant med innvandrere på leting etter et bedre liv.

Det blir færre, men det er likevel altfor mange millioner fattige i verden. Et økende antall flykter fra kriger, men bare til nærområdet. Bare et lite mindretall av flyktningene ønsker å bosette seg i Europa, og bare et mindretall av de misfornøyde i Afrika og Midtøsten, prøver å flytte til Europa. Grunnleggende politiske løsninger er ikke på moralistenes dagsorden, hos dem er mantraet at alle som vil må få livsopphold i Norge. Derfor bruker vi i følge Dag og Tid nr 49 for 2017 hele 6,7 milliarder kroner på 6 000 mindreårige asylsøkere i Norge, mens vi bare bruker 1,25 milliarder kroner på å hjelpe 12 millioner syrere i nærområdene. Innvandrerne fra Midtøsten og Afrika kommer dessuten i liten grad i arbeid i Norge, og i så fall bare en kort tid av arbeidslivet. Ikke trives mange av dem særlig godt med norsk økonomisk, sosialt liv og kvinnesyn, heller. Den innvandringa som Steinholt ivrer for er ikke til hjelp for andre enn norske hjelpeorganisasjoner og asylbaroner.

Ingen vil snakke om årsakene til migrasjonstrømmen, f.eks. den norske bombingen av Libya

Innvandringsentusiastene inspireres av en moralsk indignasjon som ikke enser grunnleggende årsaker. Som norsk bombing av Libya, noe som ødela en fungerende stat og gjorde staten med 6 millioner innbyggere om til en fortsatt slagmark. En åpenbar krigsforbrytelse. Heller ikke engasjeres de av den indirekte norske støtten til militære og økonomiske tiltak for å ødelegge staten Syria med sine 18 millioner innbyggere, og sanksjoner for å hindre mat og annen hjelp til landets innbyggere. Det er ikke slike norske krigsforbrytelser som trekker de moralske innvandringsentusiastene til tastaturet og som de arrangerer demonstrasjoner mot. Fordi mange av de ivrigste innvandringsentusiastene er også for å bombe og ødelegge fungerende stater de ikke liker.

Innlegget er hentet fra Ove Bengt Bergs blogg Politikus

Bilder/tekst: Knut Lindtner