En fortelling om hvordan markedsliberalistene i LO og Arbeiderpartiet har sviktet de fagorganiserte (Del 1)

Av Olav Boye

Oppgaven

Alle som liker å plassere seg på den politiske venstresiden, må ta inn over seg at vi lever under EUs markedsliberalisme, trass i at norsk deltakelse i Den Europeiske Unionen er avvist i to folkeavstemninger og mer enn sytti prosent av de spurte i meningsmålinger. Det er en direkte følge av EØS-avtalen og en rekke andre avtaler vårt land har med EU. Våre folkevalgte organer får stadig mindre innflytelse på den politiske utviklingen. Det er en politikk som er gjennomført med vilje og i strid med flertall i folket. Vi blir fortalt at det ikke er noe alternativ til markedsliberalismen og at vi må forholde oss til globaliseringen og EU.

Olav Boye, mangeårig faglig og politisk tillitsvalgt, leder i Drammen Faglige Samorganisasjon, fagbladredaktør og sekretær i Norsk Grafisk Forbund, generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon med kontor i Brussel, styremedlem og leder i faglig utvalg i Nei til EU. I dag aktiv pensjonist med stor internasjonal kontaktflate.
Denne artikkelen ble først publisert i Vardøger nr. 36 – 16

Men vi må aldri akseptere myten om at det ikke er noe politisk alternativ til markedsliberalismen. Venstresiden må utarbeide en solid analyse av dagens tilstand og en slagkraftig strategi. Den viktigste politiske utfordringen er å frigjøre seg fra EUs politikk, i vårt tilfelle hovedsakelig EØS-avtalen.

Arbeiderbevegelsens offensiv etter folkeavstemningen i 1972

I 1972 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen på en kraftig smell da de tapte folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC. For det faglige og politiske lederskapet i arbeiderbevegelsen lå det mye prestisje i å få Norge med i det gode selskap i Brussel. Statsminister Trygve Bratteli stilte ultimatum til folket og tok følgene av nederlaget. Arbeiderpartiregjeringen gikk av og overlot roret til en borgerlig regjering.

Nasjonalromantikk eller viktig for nasjonal identitet?

De forhandlet fram en handelsavtale mellom EEC (EF) og Norge. Noen mener den fungerte greit i tjue år, fram til EØS-avtalen i 1994. Finn Gustavsen påpekte riktignok at vi vant folkeavstemminga, men tapte hver dag eller på. Sjølsagt hadde Finn Gustavsen rett.

I arbeiderbevegelsen var det tid for ettertanke og ta nye grep for å gjenreise tilliten, ikke minst til de fagorganiserte. Nederlaget hadde presset eliten i arbeiderbevegelsen til å sette en ny dagsorden. LO og DNA dro i gang en omfattende debatt om ”Demokrati i hverdagen”. Det førte til direkte valg av fylkesting, bydelsutvalg, bedriftsdemokrati og søkelys på folkestyre i alle sider av det norske samfunnet. Dette var reformer som aldri kunne blitt gjennomført dersom Norge hadde blitt medlem av EEC i 1972.

Arbeidsmiljø kom fram som et nytt begrep som fikk stor betydning, ikke minst etter en artikkelserie av Oddvar Stølen i bildebladet Aktuelt. LO satt i gang en omfattende utredning og debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Et utvalg satt sammen av LO og Arbeiderpartiet under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte, la fram forslag til den nye loven. På det første møte i utvalget vedtok en å begynne med blanke ark. Det var slutt på filosofien om at hvis en brukte verneutstyr så går alt bra. Nå skulle de fagorganiserte være aktivt med å utforme sine arbeidsplasser.

Formålet var å få en aktiv arbeidsmiljølov i stedet for en passiv arbeidervernlov. Det var krav om at loven ikke bare skulle gi vern mot støy, kjemiske stoffer og belastende arbeid, men også gi arbeidsmiljøutvalgene, verneombudene, tillitsvalgte og ansatte, makt til å endre arbeidsvilkårene og organiseringen av arbeidet.

Det var spesielt de psykososiale og de nye datateknologiske kravene til arbeidsmiljø, som skapte engasjement i fagbevegelsen. Forskere kom med innspill som hundrevis av studiegrupper satte i sammenheng med egne arbeidssituasjoner. Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund innledet et samarbeid med Kristen Nygaard, professor i informatikk, som førte til flere bøker om datastyrte systemer i verkstedindustrien. Det nybrottsarbeidet ga økt kunnskap om de nye utfordringene og fikk stor betydning også i andre bransjer. Det ble valgt datatillitsvalgte i klubbstyrene. På dette område hadde fagbevegelsen tatt et forsprang på motkreftene i Norsk arbeidsgiverforening, NAF, i dag NHO.

Ti tusenvis av fagorganiserte deltok i debatten og var med på stille krav til den nye arbeidsmiljøloven. Et nytt vesentlig prinsipp var at verneombudene skal ha rett til å stanse farlig arbeid, når verneombudet mener det er fare for liv eller helse. Hvis eierne og virksomhetens ledelse var uenig i en slik avgjørelse, måtte de anke saken til Arbeidstilsynet. Det var direkte angrep på eiernes styringsrett, noe som fagbevegelsen anså som nødvendig for å sikre engasjement og forbedringer i arbeidsmiljøet.

Krav til omvendt bevisbyrde og avgjørende makt til arbeidsmiljøutvalgene var nye begrep som fikk jurister både i arbeidsgiverforeningene og i fagbevegelsen til å protestere på et rendyrket juridisk grunnlag. De mente at den nye loven ga for mye makt til tillitsvalgte på bekostning av juridiske tolkninger av nettopp eiernes styringsrett som igjen var forankret i prinsippet om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Resultatet ble likevel en lov som ga de fagorganiserte en viss makt på bekostning av arbeidsgivernes makt. NAF/NHO protesterte høylydt, men i de dager var Arbeiderpartiet – som et resultat av nederlaget i 1972 og styrking av venstresiden gjennom dannelsen av Sosialistisk Valgforbund, i dag Sosialistisk Venstreparti – et redskap for fagbevegelsen. Loven ble vedtatt i Stortinget med støtte fra Senterpartiet, med bare en stemmes overvekt. Verken Arbeidsmiljøloven eller den prosessen som lå til grunn for den, ville ha vært mulig om Norge var blitt medlem av EEC i 1972.

Deretter startet skolering av tusenvis av verneombud og tillitsvalgte for å ta i bruk den nye loven. I noen forbundsområder fikk mer en ti prosent av de yrkesaktive opplæring etter de lovpålagte førti timers kursene. Det ga fagbevegelsen en solid hær av skolerte verneombud og tillitsvalgte som tok kampen for bedre arbeidsmiljø. Det ble hevdet med stor rett at vi hadde fått verdens beste arbeidsmiljølov. Det faglig-politiske engasjementet var stort. Tillitsvalgte med solide kunnskaper om egne arbeidsplasser, utarbeidet bedriftsvise handlingsprogram for bedre arbeidsmiljø. Engasjementet førte til økt sjøltillit blant de fagorganiserte og ganske snart kom resultatene. Investeringer i bedre arbeidsmiljø førte til mindre sykefravær, høyere produktivitet og bedre lønnsomhet. En vinn-situasjon for alle parter.

1970-tallet med statsministerne Trygve Bratteli og Odvar Nordli, samt LO-lederne Tor Aspengren og Thor Halvorsen, må kunne kalles fagbevegelsens gullalder. Fagbevegelsen fikk gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati. Det faglig-politiske samarbeidet ga resultater takket være nei-et fra 1972.

EU-tilpasningen – defensiven begynner

Den lærdommen førte ikke til at den politiske høyresiden eller arbeidsgiverne ga opp kampen mot Arbeidsmiljøloven. Fram til i dag har vi fått en rekke angrep for å svekke loven som et redskap for de faglig tillitsvalgte. Begrepet arbeidsmiljø er erstattet med det mer nøytrale HMS. Internkontroll og målinger har ført til at velutdannete ingeniører fra private konsulentselskaper har delvis fratatt verneombudene deres oppgaver. Engasjementet blant de tillitsvalgte er svekket og viktige forutsetninger for et godt arbeidsmiljø og produktivt arbeidsliv er forfalt.

På slutten av 1970-tallet kom det fram politiske ledere i Arbeiderpartiet som var fremmede for arbeiderbevegelsens verdier og nærmet seg EUs markedsliberalisme. Gro Harlem Brundtland ble statsminister og kretsen rundt henne overtok ledelsen av partiet. De hadde svak bakgrunn fra fagbevegelsen. Det faglig-politiske samarbeidet ble mer enveiskjøring fra partiet til fagbevegelsen. Fagbevegelsens fremste ledere forvekslet demokratisk partidisiplin med inordning under markedsstyring og mer liberalisme.

Helt siden Roma-traktaten i 1957 var EECs mål å gjennomføre det indre marked. Det skulle gjøre EEC til et område med fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. I 1985 vedtok Ministerrådet et program som gikk ut på at innen 1992 skulle det indre markedet være på plass. Den europeiske enhetsakten trådte i kraft den 1. juli 1987 under Delors-kommisjonen. Enhetsakten var den første større revisjon av Roma-traktaten, og etablerte EFs indre marked og Det europeiske politiske samarbeid som et ledd i unionsdannelsen.

I løpet av 1980-årene oppstod det misnøye internt i EF på grunn av begrensninger i frihandelen mellom medlemslandene. Både politiske ledere og næringslivsledere ønsket et mer harmonisert regelverk mellom landene. Drivkraften bak enhetsakten og det indre markedet var de europeiske storselskapene og deres mektige lobbyorganisasjon, European Roundtable of Industrialists – ERT. De har ubegrensede økonomiske midler og sto bak en rekke reformer i til det beste for storselskapene. ERT har et råd bestående av lederne fra om lag femti storselskaper i Europa. Norsk Hydro er i dag eneste norske selskap som er med her, men tidligere var også Statoil med.

I 1984 startet et samarbeid mellom EF og EFTA-landene, inkludert Norge. Det var et spesielt godt samarbeid mellom Gro Harlem Brundtland og EF-kommisjonens president Jaques Delores. Det førte til en vidtgående samordning av EF og EFTA med hemmelig kartlegging og forhandlinger om et europeisk økonomisk samarbeid – EØS.  I 1989 kom det fram at EFTA-landene måtte underkaste seg EFs fire friheter, konkurranseregler og en rekke andre prinsipper fra Roma-traktaten dersom de skulle bli med i det indre markedet. EFTA-landene måtte ta inn i sine rettssystemer det som EF hittil har vedtatt av rettsakter, direktiver og forordninger. Det ble også klart at Norge og EFTA-landene måtte godta framtidige rettsakter og at EF-retten skal ha forrang foran nasjonale rettsregler på de saksområder som omfattes av avtalen.

Gro Harlem Brundtland var i forkant av utviklingen. Den 13. juni 1988 sendte statsministeren ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette svært alvorlige angrepet på lov- og avtaleverket som var bygget opp gjennom lang tid. Det var seks år før EØS-avtalen trådde i kraft og som knyttet oss tett opp til den markedsliberalistiske politikken i EU med gjentakende angrep på faglige rettigheter fram til i dag.

LOs EU-strategi opp mot 1994

Mange av oss hadde dårlige erfaringer med svakt stillingsvern. På LO-kongressen i 1989 la jeg fram et forslag om at LO skulle gå inn for en egen Lov om stillingsvern. Forslaget ble avvist i LO-sekretariatets innstilling, men jeg fremmet det under debatten for å få en avstemning i kongressen. Det ble stemmelikhet. Utgående LO-leder Leif Haraldseth tok ordet og anbefalte at kongressen vedtok forslaget, så Olav Boye kunne få det som han ville. Det var greit nok for LOs ledelse, for LO gjorde aldri noe for å følge det opp vedtaket. På neste kongress fire år senere etterlyste jeg behandling av saken under beretningsdebatten og fikk som svar at vedtaket fortsatt var til vurdering.

LO-kongressen i 1989 vedtok at LO skulle gjennomføre et bredt rådslag om Norges forhold til utviklingen i Europa ut fra fagbevegelsens verdigrunnlag og mål. Men Arbeiderparti (og Høyre) ville ha revansj for nederlaget i 1972. I 1972 gikk LO inn for medlemskap i EF.

Nå fikk EF-tilhengerne i LO en ny sjanse. Det ble vist til at utviklingen krevde en ny behandling av vårt forhold til EF. LO ga FAFO i oppdrag å utarbeide et debattopplegg, som klart la opp til medlemskap i EF. Men utviklingen internt i LO-forbundene i mellomtiden førte til at den ekstraordinære kongressen i 1994 sa nei til medlemskap. EU-tilhengerne i LO og i FAFO hadde forregnet seg. Kongressens vedtak fikk stor betydning for at et flertall avviste EU-medlemskap i folkeavstemningen i 1994.

Noen i fagbevegelsen mente EØS-avtalen, som var forhandlet fram i mellomtiden, var et akseptabelt kompromiss. I august 1990 hadde LOs representantskap vedtatt femten krav til EØS-avtalen. Det ble raskt klart at tretten av disse kravene aldri kunne bli en del av EØS-avtalen. LOs krav om økonomisk politikk for full sysselsetting, en sosial dimensjon for folk flest, at konsesjonslovene måtte bygges ut for å sikre at viktige næringer ble i norsk eierskap, beholde høye miljøstandarder, sikre oss mot lønnsdumping, ingen EF-/EU-tilpasning på olje- og gassvirksomheten, og ikke minst beholde muligheten til finansiering av en stor offentlig sektor og velferdsoppgaver, viste seg å være i strid med EØS-avtalens intensjoner.

I debatten om EØS ble det fra ledende hold i LO og en del av forbundene hevdet at vårt land måtte ha EØS-avtalen for å få innpass på EUs indre marked. Det var bare to alternativer, medlemskap i EF eller EØS-avtalen. Fortsatt handelsavtale ble avvist fra regjeringshold. Det ble også hevdet at hvis vi avviste EØS-avtalen, var vi ikke lengre med i EFTA. Sveits derimot hadde, og fortsatt har, ingen EØS-avtale, men en rekke tosidige avtaler med EU, og er fortsatt med i EFTA.

I 1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte økte, og fortsatt øker, den negative utviklingen i stadig flere bransjer. EØS-avtalens konkurranseregler og krav om fri flyt av arbeidskraft har fortrinnsrett foran krav til arbeidsmiljø og faglige rettigheter. Det var ingen grundig debatt om at en allmenngjøring av tariffavtaler ved lov, i likhet med lovfestet minstelønn, ville svekke motiveringen for å organisere seg i fagforeninger. LO avviser lovfestet minstelønn på europeisk nivå, men krever lovfestet allmenngjøring av tariffavtaler i Norge.

 For de fleste er det ikke drømmejobben som er det viktigste, men at de har en trygg jobb de kan leve av.

Tilslutning til EØS krevde kvalifisert ¾ flertall etter Grunnlovens 93. Med 42 stemmer kunne et mindretall stanse EØS. Stortingsflertallet greide med  knepent flertall høsten 1992 å få Norge med i EØS og det indre markedet med virkning fra 1. januar 1994.

Det markerte slutten på fagbevegelsens innflytelse på Arbeiderpartiets politikk for arbeidslivet. Heretter var det EUs rettsakter og dommer i EU-domstolen som i stadig større grad bestemte utviklingen av faglige rettigheter og velferdsordninger. Mange EU-motstanderne i Arbeiderpartiet gikk inn for EØS-avtalen fordi de mente at EØS bare var en brøkdel av fullt medlemskap. Andre støttet EØS-avtalen av taktiske grunner for å sikre et flertall mot fullt medlemskap i EU i folkeavstemningen 28. oktober 1994. EØS var (og er) tross alt bedre enn fullt medlemskap, ble det hevdet.

EØS-bordet fanger LO

I ettertid har de fleste EØS-tilhengerne i fagbevegelsen vært villig til å erkjenne at utviklingen av EØS-avtalen har knyttet oss stadig sterkere til EUs markedsliberalisme med store konsekvenser for faglige rettigheter og velferdsordninger. EØS er blitt noe annet enn det de forestilte seg i 1994. EUs rettsakter om midlertidig ansettelser, bemanningsselskaper, helsetjenester, tjenesteyting i sin alminnelighet er basert på den markedsliberalistiske og føderale ”grunnloven”, også kalt Lisboa-traktaten, som trådde i kraft 1. desember 2009. EUs rettsakter er i hovedsak delt inn i forordninger som skal gjennomføres ordrett og direktiver som må gjennomføres som politisk prinsipp og dommer fra EU-domstolen.

 EU-domstolen bestemmer i økende grad reglene i norsk arbeidsliv.

Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen kommer dette også til norsk arbeidsliv. Det har i flere år vært et krav fra EU om større fleksibilitet og mindre forpliktelser overfor arbeidstakerne. Det er angrep på pensjonsordninger og kollektive avtaler med lønns- og arbeidsvilkår. Det er angrep på streike- og blokaderetten. I EU har vi sett at streikeretten settes ut av kraft for å gjennomføre EUs krav til innstramminger i enkelte EU-land. Det har etter hvert undergravet fagbevegelsens kampkraft for kollektive, landsomfattende tariffavtaler. For noen år siden hadde vi en debatt her hjemme hvor også LO gikk inn for visse begrensninger i streikeretten for mindre faglige organisasjoner. Men streikeretten er det viktigste kampredskapet for all faglig organisering og må forsvares med alle midler også i de tilfelle denne retten hevdes av fagorganisasjoner som ikke er tilsluttet LO.

Norge har aldri hatt et godt lovverk for å sikre stillingsvern og dermed faste jobber. Arbeidsmiljøloven fra 1977, som var framskritt på mange områder, hadde ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. Det som EU betegner som vikardirektiv, er i realiteten et direktiv for å sikre bemanningsselskapene rolle i arbeidslivet og dermed utvide ordningen med midlertidig ansettelser. I mange år hadde vi forbud mot private bemanningsselskaper og arbeidsformidling. Det var fram til år 2000 en oppgave for de statlige arbeidskontorene. Men virkningen av opphevelsen av statens monopol på arbeidsformidling slo for alvor inn i arbeidslivet først ved EUs utvidelse mot øst og den kraftige utvidelsen av det europeiske arbeidsmarkedet som fulgte med.

Men først var det amerikanske Manpower kommet på banen og fått dispensasjon for formidling av kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen og deretter kom det hele ut av kontroll. Stadig flere bedriftseiere mente det var penger å tjene på oppsigelse av fast ansatte og satse på folk fra bemanningsselskaper. Da det kom det meldinger fra andre land om at bemanningsselskaper og midlertidige ansettelser svekket den faglige organiseringen, var det søt musikk for norske arbeidsgiverne og ikke minst NAF/NHO som slavisk følger den europeiske moderorganisasjonen UNICE/EuropeBusiness.

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15 Arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om privat arbeidsformidling gjennom ”vikarbyråer”, som egentlig var bemanningsselskaper. Det offentlige monopolet på arbeidsformidling skulle oppheves.

LO var representert i utvalget og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for et økende omfang av midlertidige ansettelser. Det ble henvist til at dette var utviklingen og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie. Det ble ikke tatt hensyn til protestene fra fagforbund og fagforeninger i høringene. Mange ute på arbeidsplassene mente at dette også ville føre til en kraftig svekkelse av den faglige organiseringen. De har fått rett og LO og de ivrigste EØS-tilhengerne sitter igjen med skammen. Når LO og Arbeiderpartiet aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med de konsekvenser dette har hatt, har de naturlig nok et moralsk ansvar for uønskede konsekvenser av den politikken de anbefalte – altså for utbredelsen av kriminelle forhold i arbeidslivet, med utstrakt bruk av løsarbeidere, sosial dumping og underslag av skatt og svekkelse av Folketrygden og velferdsstaten.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress at vi skulle gå for en ny Lov for arbeidslivet.
Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov, ifølge utgående LO-leder Yngve Hågensen. Yngve holdt et glimrende innlegg for den nye loven, men måtte gi fra seg lederjobben på grunn av den tåpelige 60-årsgrensa og fikk ikke ansvaret for å følge opp vedtaket.

Det ble i august 2001 oppnevnt et offentlig utvalg, Arbeidslivslovutvalget, hvor LO hadde en representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og Arbeiderpartiet som kom med forslag til ny lov, men nå var det andre tider og de politiske maktforholdene i Arbeiderpartiet var snudd i fagbevegelsens disfavør. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, blant annet på grunn av utvalgets sammensetning. Det ble ikke henvist til EUs regelverk eller EØS-avtalen. Heller ikke markedsliberalismens medløpere i egne rekker synliggjorde de faktiske forhold, men la ansvaret på deres meningsfeller i de borgerlige partiene.

I utgangspunktet kolliderte NOU 2004:5 Innstilling fra Arbeidslivslovutvalget med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene, ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet enda større og uoverkommelig.
Forslag til Lov for arbeidslivet ble stille og rolig lagt i en skuff og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv. Det nytter ikke lenger å etterlyse en ny lov om arbeidslivet i LO eller Arbeiderpartiet. Det kan likevel være nyttig hvis noen fremmet forslaget på nytt til LO-kongressen i 2017, ikke minst for å få en debatt om hva vi kan forvente i tiden framover.

Bilder m/tekst: Knut Lindtner