Kampen mot EUs energipolitiske overgrep og hva de politiske partiene må gjøre

Av Olav Boye

Olav Boye er tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon.

Min lokale strømleverandør, Glitre Energi A/S, har sendt meg en e-post for å forklare hvorfor strømprisene er så høye. De henviser til at det har vært lite regn i sommer og dermed mindre påfyll til vannmagasinene, noe som i vår spekulasjonsøkonomi fører til at strømprisene skyter i været og verre skal det bli, lover Glitre Energi A/S.

Glitre Energi A/S kan fortelle oss at vi er en del av et europeisk kraftmarked. De forteller oss ikke at det er direkte følge av at vårt land har undertegnet EØS-avtalen, noe som på tross av at vi i to folkeavstemninger som har sagt nei til EUs politikk, har gitt oss tretten tusen rettsakter, hvorav flere knytter oss til EUs markedsstyrte energipolitikk. Det siste skritt mot full deltakelse i EUs såkalte energiunion, var stortingets vedtak om ACER tidligere i år. ACER er EUs kontrollorgan for at alle EU-statene og de tre EFTA-landene, Norge, Liechtenstein og Island, skal følge med at alle i EUs indre marked konkurranseutsetter og privatiserer sin kraftforsyning. Det betyr at den norske strømprisene er harmonisert med de mye dyrere i EU-statene, noen Glitre Energi A/S også glemmer å fortelle oss.

Her holder Glitre Energi A/S til. Men de skiller seg ikke vesentlig fra andre norske kraftselskap

Den norske energiloven fra 1991, ble utredet av Gro Harlem Brundtlands regjering, men avsluttet av Syse-regjeringen. Energiministeren som fikk denne loven vedtatt var Senterpartiets Eivind Reiten, direktør i Norsk Hydro, med store interesser i norsk kraftproduksjon. Eksperter hevdet med rette at Norge hadde fått verdens mest liberale energilov. Imperiebyggerne i Brussel la det norske lovverket til grunn for sin energipolitikk. Senere ble den norske energiloven en del av EØS-avtalen. Vi er derfor i den situasjonen at hvis regjeringen eller Stortinget skulle ønske å endre energiloven, må det skje innenfor rammen av den markedsliberalistiske EØS-avtalen. Vi vet av erfaring at det er nærmeste umulig.

Nei til EUs angrep mot ACER er et angrep på slangens hale, i stedet for å knuse slangens hode, det vil si EØS-avtalen og den norske energiloven. Hvis Stortinget hadde sagt nei til norsk akseptering av kontrollorganet ACER, gjenstår våre sterke juridiske forpliktelser til deltakelse i EUs energipolitiske utvikling. Da er vi tilbake til kampen mot EØS-avtalen og norsk EU-tilpasning for øvrig. Nei til EU har vært flinke til å sette fokus på enkeltsaker i vårt husmannsforhold til EU. Det må bli en vesentlig strategi for Nei til EU at vi makter å sette enkeltsakene i en større politisk sammenheng. De nødvendige politiske beslutningene må ligge hos de politiske partiene, mens Nei til EUs oppgave er å bringe fram informasjon, skape debatt og en solid opinion mot EUs uakseptable og usosiale politikk.

EØS-avtalen fører ikke bare til at en mister kontroll over landes ressurser, til tap av sjølråderetten. Den vil f.eks. føre til dyrere strøm.

Når EU krevde at Norge skulle oppgi sitt gassforhandlingsutvalg, kostet det vårt land milliarder i tapte inntekter fra gassavtaler direkte med EU-stater. Når EU krever leveranser av strøm gjennom en rekke kabler til EU-stater, betyr det harmonisering av strømprisene, med dyrere strømpriser for husstandene og næringslivet.

Når EU krever konkurranseutsetting av strømforsyningen har det ført til at vi i Norge har om lag 160 selskaper som vil selge strøm. Du treffer dem i gågatene, på torgene, i kjøpesentre og ikke minst på telefon. De hevder alle at de har den billigste strømprisen, mens deres kamp om strømmarkedet er meningsløst. EUs konkurranseregler er derfor kraftig fordyrende for strømprisene, som de er ødeleggende for de fleste andre sektorer.

Norske og utenlandske energiselskaper tjener milliarder i profitt på dagens markedsliberalistiske praksis. Vi må sette fokus på EUs konkurranseregler og ta en debatt om vi er tjente med fri konkurranse eller offentlige monopoler under folkevalgt kontroll.

Det er bra med gode analyser av EUs politikk, men enda viktigere er de politiske partienes målsettinger og strategier, for å gjennomføre sine alternative politiske løsninger. På den aktuelle energisektoren må vi kreve at all energiproduksjon og salg kommer under folkevalgte kontroll. Så sent som på 1980-tallet var energipolitikken underlagt folkevalgt styring i stat som i kommuner og fylkeskommuner. De politiske partiene må drøfte om det ikke er aktuelt å bringe energipolitikken tilbake under folkevalgt kontroll. Et godt solidarisk prinsipp er at Statskraft blir det sentral organ for strømforsyning. Etter forslag fra Statskraft vedtar Stortinget prisen pr. kilowatt for et år av gangen, gjeldene for alt salg av strøm i hele vårt land, – til husstander, næringsliv og spesielt til kraftkrevende industri. Det vi har av overskudd av strøm kan selges til våre naboland, til en pris som ikke skal påvirke den norske kraftprisen.

EØS-avtalen er en husmannsavtale som tvinger oss til å følge EU-vedtak uten å kunne påvirke disse direkte.

En viktig del av framtidens norske energipolitikk må være overgangen til enda mer miljøvennlig energiproduksjon. Vi har store klimautfordringen som neppe lar seg løse under den rådende markedsstyrte energipolitikken. Norge har kunnskap og ressurser til å bli foregangsland i framtiden energipolitikk, som forbilde for andre land i Europa som globalt. Først må vi ta et oppgjør med vår sterke tilknytning til EU, med krav om oppsigelse av EØS-avtalen og evne til å sette de politiske utfordringene i en annen og mer framtidsrettet sammenheng. La derfor kampanjen mot ACER bli noe mer og omfattende i kampen mot EUs markedsliberalistiske, spekulative energipolitikk.

Denne artikkelen er nektet tatt inn i Drammens Tidende, men ble trykket i gratisavisa, Byavisa i Drammen.