MH17 – Kommer sannheten fram til slutt?

James O’Neill

James O’Neill er advokat og geopolitisk analytiker med bl. a bakgrunn som foreleser ved UiB; Universitet i Bergen, 1971-73, da han samtidig jobbet med doktoravhandling. Han har vært universitetslektor i Waikato, New Zealand , gjesteprofessor ved Louvain la Neuve i Belgia og konsulent for FN i Genéve. O ´Neill er spesialist på internasjonal rett med hovedvekt på grenseoppgang mellom lov og geopolitikk. I dag bor han i i Brisbane, Australia. I tillegg til flere bøker skriver han jevnlig artikler i vitenskaps-tidskriftet Peer Reviewed Journals, men denne ble først publisert på New Eastern Outlook, oversatt til svensk av Martin Gelin og publisert på jinge.se. Vi har hentet den fra Steigan.no og bearbeidet den videre til norsk.

17/7-2014 ble Malaysia Airlines MH 17, beordret til å endre planlagt flyrute fra Amsterdam over Ukraina med destinasjon Kuala Lumpur. Kievs flykontrolltårn instruerte MH 17 til å fly 200 km nord for opprinnelig normal-rute. Den nye veien førte flyet direkte over krigssonen i Donbass, som med overveiende russisk-talende befolkning var i krig mot Kievs høyre-regime, som tok makten i et kupp 5 måneder før. I 10 000 m høyde og ennå over ukrainsk territorium ble MH17 skutt ned og alle 298 om bord omkom, flest malaysiere, men også et stort antall nederlandske og australske statsborgere.

Restene etter MH17

Når en slik tragedie skjer, finnes internasjonale normer som vanligvis følges. De foreskriver hvordan uavhengig etterforskning etableres for å kunne gjøre rettsmedisinske undersøkelser senere på stedet og ivareta og redde mest mulig av fly-rester, passasjerer og besetning. Det gjøres oppfølgende undersøkelser for å få fram og analysere radar- og satellitt-data og data fra flygeleder-tårn.

I dette tilfellet finnes troverdig grunn til mistanke om at ødeleggelsen av flyet skyldes ulovlig handling. I så fall skal det følges opp med en protokoll for utredning av forbrytelsen.

Men det mest eiendommelige ved MH 17-tragedien er at nesten alle disse prosessene eller beskyttelsestiltakene er totalt ignorert.

Innlysende eksempler:

• Før det var gått 1 time etter at flyet ble skutt ned, beslagla noen fra ukrainske e-tjenester, SBU, alle kontrolldata fra flygeleder-tårnet i Kiev. Disse viktige dataene har senere ikke sett dagslys.

USAs tidligere utenriksminister

• Daværende US-utenriksminister John Kerry avslørte at USA visste hva som hadde skjedd ved hjelp av sine satellitter i fast bane rundt jorden. Disse data ble senere levert til Joint Investigation Team (JIT); den felles etterforskningsgruppen, som ble etablert for å kontrollere etterforskningen. Og USA satte som betingelse at innholdet av deres data ikke skulle frigis for offentlig innsyn. Til dags dato er det slik. Om disse dataene støtter opp om mantraet «russisk skyld», et gjennomgangstema i denne og andre hendelser, er det logisk å forvente at USA ville offentliggjøre dataene raskest mulig.

• Et annet kriterium på kriminaletterforskning er valg av personer som ikke har egeninteresse i saken. Det gjenspeiles i en urgammel forestilling om naturlig rettferdighet; «nemo judex causa sua», som ordrett betyr: ingen skal være dommer i sin egen sak.

Underlig nok ble JIT sammensatt av folk fra Nederland, Australia, Belgia og Ukraina. De to første land kan forklares med at MH 17 startet i Amsterdam og skulle til Sørøst-Asia. Et stort antall statsborgere fra disse to land var blant de omkomne.

Kanskje kan Belgias deltakelse forklares geopolitisk. EU- og Nato-hovedkvarteret er jo der. (Se: Kees van der Pijl: «Flight MH17», Ukraina og New Cold War, Manchester University Press, 2018). Men når Ukraina tas med, er det en grunnleggende krenkelse av uavhengighetsprinsippet.

Det er all mulig grunn til å mistenke at Ukraina stod bak nedskytingen. Foto: rester av flyet.

Av grunner vi skal se, blir inkludering av Ukraina i etterforskningen mer mistenkelig. I utgangspunktet ble Malaysia utelukket fra JIT, uten troverdig forklaring. Ikke bare er etterforskningsstruktur skjev, men feilene forsterkes når det signeres hemmelig avtale i august 2014 mellom de 4 land om at ingen informasjon fra etterforskningen skal ut uten godkjennelse fra alle avtalepartene, et sjeldent scenario. Slik får Ukraina, som selv er sterkt mistenkt i MH 17-saken, effektiv vetorett mot frislipp av resultatene fra etterforskningen.

Det er ikke rart at de berørte landene vegrer seg fra å avsløre innholdet i denne avtalen.

Det andre grunnleggende prinsippet i all etterforskning er at dommen holdes tilbake til alle bevis er samlet, testet og skyldspørsmålet er avklart for en eller flere personer/ nasjoner etter en passende høy juridisk standard.

Også dette grunnprinsippet er brutt. Australias regjering har i særdeleshet vært spesielt åpen i sin fordømmelse av Russland i en svært tidlig fase av undersøkelsen. (Av åpenbare grunner kan vi avskrive alt fra Kiev-regimet angående skyldspørsmålet.)

Australias tidligere utenriksminister Julie Bishop.

Det nådde klimaks i en fellesuttalelse fra utenriksminister Julie Bishop (nå rykket til bakre rekker) og statsminister Malcolm Turnbull (avskjediget av sine kolleger og ex-parlamentet). De sa 21/5-18: «Vi mener Russland har en ansvarlig rolle i nedskytingen av MH 17». De viste så til JITs «nye og betydningsfulle funn» og «rakettsystemet, som senket MH 17, tilhørte den russiske arméen».

Bishop og Turnbull var begge beryktet for sitt våpenbrorskap med US-elitens ideologi med en irrasjonell aversjon mot «alt russisk», kun forståelig ut fra dyp uvitenhet om russerne. De nye ministrene på de samme postene er enda verre.

Er de fastlåst eller uvitende? Australias regjering har vært bemerkelsesverdig taus når nå den russiske regjeringen har lagt fram viktige bevis.

JIT-briefingen i mai 2018 avslørte for første gang identifikasjonsnummeret til BUK-raketten som påstås å ha vært avgjørende i nedskytingen.

Det var nesten 4 år etter tragedien og gjør et spørsmål betimelig: Hvorfor har det tatt så lang tid før et så grunnleggende bevis gjøres kjent? En kyniker kunne antyde at JIT, med unntak av Malaysia, alt har låst seg til et svar på skyldspørsmålet ved å bygge på nettstedet Bellingcat, som for lengst beryktet som for fake news og ensidig provestlig omskriving av de faktiske forhold, og deres «bevis» på BUK-rakettens transportrute, fram og tilbake over russisk grense. Følgelig er flere reelle bevis systematisk ignorert til fordel for flere falske «bevis».

Generalløytnant Nikolai Parsjin

17/9-2018 kom gjennombruddet. Da la talsperson i Russlands forsvarsministerium, general-major Igor Konsjenkov og sjef for hoved-direktoratet, general-direktør Nikolai Parsjin, fra rakett- og artilleri-avdelingen, fram data som lenge var savnet, men ble mulig å etterforske i og med at JIT i mai 2018 la fram data som kunne identifisere BUK-raketten. Når russerne fikk tilgang til tidligere hemmeligstemplete saker med avgjørende detaljer, kunne de på egen hånd finne disse fakta, som de presenterte:

1) 1) Raketten ble produsert i Dolgoprudny, Russland, 1986.

2) Den ble ført med tog til Ukraina, 29/12-1986, der den senere ble satt i tjeneste og kom aldri tilbake til Russland.

3) Militær-enheten med BUK-raketten var i byen Stryi, Lviv-regionen. Samme enhet var ofte involvert i «anti-terror-aksjoner» i Donbass.

4) Analysen av Bellingcat-videoen, som JIT bygger på når de hevder at rakettrampen ble returnert til Russland: Analysen er falsk (ifølge talsperson Svetlana Petrenko).

5) Russland har opptak av telefonsamtalene til Ukraina-obersten Ruslan Grintjak som viser at nettopp Grintsjaks enhet deltok i nedskytingen av MH17.

6) Grintsjaks enhet var også ansvarlig for radarobservasjoner, og 17/7-14 fulgte den MH 17 på sin radar. Det viser at Kiev løy om at radaren var «stengt for vedlikehold» den dagen.

Hvorfor skånes ukrainske myndigheter for kritiske og nærgående spørsmål i denne saken?

Hvorfor stilte ingen vestlige journalister et åpenbart spørsmål: Om alle radarer var «stengt» den dagen, hvordan var det da mulig for flytrafikk å bruke ukrainsk luftrom i det hele tatt?

De nederlandske myndigheter bekrefter mottak av det russiske materialet, som er tilgjengelig i tråd med Russlands forpliktelser til resolusjon 2166 i FNs sikkerhetsråd. Men reaksjonene fra USAs og Australias regjeringer, som normalt er svært raske til å fordømme Russland! Nå er tausheten total!

Det vil være naivt å forvente unnskyldning for grufulle uttalelser om Russlands og president Putins ansvar for MH 17-tragedien. Det vil bryte flere års politisk sedvane. Men framover vil det kanskje føre til varsomhet før en avgir dom i slike saker? Forhastete, umotiverte anklager har kun økt smerten og problemene rundt tragedien. Nå er det overveldende sannsynlig at den er forårsaket av Ukrainas korrupte regime. For vestlige land er det på høy tid å erkjenne fakta og tilpasse sin retorikk og politikk i forhold til det.

James O’Neill, New Eastern Outlook, 26/9-2018. Tilrettelagt av Per Lothar Lindtner, 1/10-18