USAs tverrpolitiske opprustning mot Russland.
Av Manlio Dinucci
De Forente Stater gjenopplever den samme situasjonen de befant seg i i 1995: Det Hvite Hus prøver å redusere militærutgiftene, mens Kongressen prøver å øke dem. En gang var Bill Clinton en fredens mann. Det var republikanerne som var krigshissere, og noen demokrater. I dag har bildet snudd. Donald Trump er nå fredens mann, og de som hisser opp til krig er demokratene, sammen med noen republikanere.
Hver eneste dag angriper demokratene den republikanske Donald Trump for hans krigshissende uttalelser. Allikevel har de gått sammen med republikanerne i Senatet og stemt for å øke Pentagons budsjett til 700 milliarder dollar i 2018. Dette er 60 milliarder mer enn det Trump faktisk har bedt om. Hvis du legger til de 186 milliarder pr. år til veteraner og andre formål, vil USAs totale militærutgifter komme opp til 1000 milliarder. Dette er en firedel av det totale føderale budsjettet.
Hvis absolutte tall forteller om krigsforberedelser er det ikke vanskelig å seg hvem krigshisseren er ut fra denne tabellen. En må være blind for ikke å se at det er NATO med USA i spissen som driver krigsforberedelsene. Russland har redusert krigsbudsjettet i år.
De enstemmige stemmene i Senatets Armed Services Committee («the Committee») som besto av 14 republikanske senator, og 13 demokrater er avgjørende. Komiteen understreker at «De Forente Stater må styrke sin avskrekking overfor russisk aggresjon. Russland fortsetter å okkupere Krim, å destabilisere Ukraina, true NATO-allierte, krenke avtalen fra 1987 om mellomdistanse atomrakett-styrker (INF), og de styrker stadig Assad-regimet i Syria».
Videre beskylder Komiteen Russland for å drive med et «angrep uten like mot kjernen av våre interesser og verdier», spesielt gjennom «en aktiv, målbevisst kampanje for å undergrave det amerikanske demokratiets integritet».
Virkelig en skikkelig krigserklæring. Med en tverrpolitisk allianse motiverer det til å styrke hele krigsmaskinen. Her er noen av utgifts-tallene for budsjettåret 2018 (som startet 1. oktober 2017):
• 10,6 milliarder dollar til å kjøpe 94 F-35 bombefly; 24 flere F-35 enn Trump-administrasjonen hadde bedt om;
• 17 milliarder til et «anti-missil-skjold» og militær aktivitet i verdensrommet; 1,5 milliard mer enn det Administrasjonen hadde foreslått;
• 25 milliarder til å bygge enda 13 krigsskip – 5 milliarder mer enn det Administrasjonen hadde bedt om.
Det skal bygges 94 til av dette flyet. USA har nettopp skrotet rundt hundre, fordi de ikke holdt mål. Dette blir dyrt.
Budsjettet for 2018 er altså på 700 milliarder. 640 milliarder skal prinsipielt gå til å kjøpe nye våpen og til å opprettholde tallet på militært personell (som nå koster 141 milliarder hvert år på grunn av lønnsøkninger). De resterende 60 milliardene går så til militære operasjoner i Syria, Irak, Afghanistan og andre steder. Videre er 1,8 milliarder avsatt til å trene opp og utstyre væpnede «formasjoner» under USA-kommando i Syria og Irak, og 4,9 milliarder til «Afghan Security Forces Fund».
Til «initiativet til sikring av Europa», det som Obama-administrasjonen lanserte i 2014 på grunn av «voksende russisk aggresjon i Ukraina» er det avsatt 4,6 milliarder i 2018. Dette går til å øke tilstedeværelsen av væpnede styrker fra USA i Europa. Videre er 500 millioner dollar blitt øremerket til å skaffe «dødelig assistanse» (dvs. våpen) til Ukraina.
Økningen i Pentagons budsjett finner vi igjen hos andre medlemmer i det USA-ledete NATO. Ett av disse NATO-medlemmene er Italia, der militærutgiftene vil komme til å øke fra 70 millioner euro pr. dag ( i dagens valuta) til 100 millioner euro pr. dag. Samtidig viser Pentagons budsjett hva de forbereder for Italia. Viktig blant de mindre utgiftene, men ikke desto mer betydningsfullt, er 27 millioner dollar til Aviano-basen, nok et bevis på at de fortsetter å utvide med nye B61-12 atombomber, og 65 millioner til forskning og utvikling av programmet for «et nytt landbasert missil med middels rekkevidde, for å kunne redusere kapasiteten som følger av russisk krenkelse av INF-avtalen».
Ukraina skal også opprustes. Her gikk nettopp mellom 10 000 0g 20 000 nazister i marsj gjennom gatene.
Med andre ord, De Forente Staters agenda inkluderer å stille opp atom-raketter i Europa, raketter som Pershing 2 og Cruise-raketter fra åttitallet. Akkurat nå er disse stasjonert i Comiso i Italia.
Alt dette er det hva Senatet i USA annonserer, der de taler via enstemmig, tverrpolitisk avstemming i sin Armed Services Committee.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder m/tekst: Knut Lindtner
http://www.voltairenet.org/article198438.html
Har stått på trykk på derimot.no i okt. 2017
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 703 ganger.
5 Kommentarer
[…] Denne artikkelen til Manlio Dinucci ble først publisert på italiensk i Il Manifesto. Oversatt fra engelsk til norsk av Ingunn Kvil Gamst og publisert i Derimot.no. […]
I dollars, selvsagt. Dette blir enormt mange penger. Tenk hvor mange som hadde hatt bruk for dem bare for å overleve i USA
«Dette blir enormt mange penger.»
Nå vet jeg ikke om noen som hverken spiser eller bor i penger.
Men i det amerikanske samfunnet ( som også i Europa) er det forunderlig nok «arbeidsledige» for tiden. Samtidig som folk savner mat og bolig antagelig.
Kanskje det er fordi vi ( ikke bare amerikanere) holder på en barnslig forestilling om at penger må til for å gi velstand i et samfunn; og da er det det samme om man produseres for krig som for materiell oppbygging , – bare det gir penger og skatt?
Du skjønte helt sikkert hva jeg mente. Det har seg slik at 50 millioner i USA går på matkuponger. Det er ingen barnslig forestilling. Mange av dem kan ha to jobber men det strekker ikke til. Bongaard har vel en teori som er verdt å lytte til angående det du ellers nevner her.
Et land eller kontinent ( som USA eller Europa) har grødejord nok, og bygningsmaterialer og energi nok til å lage nødvendig velstand.
Og altså arbeidskrefter nok.
Så burde man tro at man kunne dyrke den maten man ønsket og bygget de boligene man hadde behov for.
Men så ser man , gang på gang, at velferdsproduksjon «ikke lønner seg»; Det «lønner seg mere å kjøpe fra «Kina». Men alt forbruk i en nasjon kan selvfølgelig ikke hentes fra andre nasjoners produksjon, selv om det penge-«lønner seg».
Vi har drevet, og driver med det samme i Norge. Vi er like barnslige i vår forvesling av penger/fiktiver og virkelighet.
På 1920-30 -talletkastet vi gårdbrukere ut fra gård og matproduksjon, enda den norske befolkning sultet. Fordi «rentene steg» (ble satt opp fra FED.), så det ble «for dyrt» å sitte med gården for bonden. Så bondefamilien måtte få matkuponger, og miste gård, stolthet og arbeidslyst.
På !980-tallet det samme. Rentene ble satt opp slik at familier bare hadde råd til å betale avtalt avdrag, men ikke mafia-rentene, og måtte flytte til leid bolig. Og miste stolthet selvrespekt og livslyst.
Det kommer nok til å skje igjen i Norge. Selv om AP har mistet makten.
Og det skjer altså nå i både USA og Europa.
Fordi nasjoner, og dets «ledere» er for barnslige.
/ At skatten vi betaler skulle være en tributt til dem som snyter oss mest? Nei; så dumme er vi da ikke. At «ærlig» handel skulle være «verdenskrig» i sin endelige forlengelse? Nei og atter nei. At misjonsvesen og pengeinnsamlinger i Guds navn også skulle være «dans om gullkalven»? — Hold opp; at hele kongehuset, stortinget, «staten», valgene, arbeidslederne og borgerlederne skulle være små barn som lekte med «dukker», og at hele folket nå i det 20. årh. skulle «danse om gullkalven» ….
…Når barnet forteller at dukken «spiser» og «sover» osv. som barnet selv gjør, så er dette nøyaktig et tilsvarende fenomen, som når barnslige samfunn innretter seg som om «pengene har makt», «kapitalens makt», «pengene skaper liv» osv. Eventyret om kapitalismens makt er en realitet. Det er en realitet for barnet at dukken er levende. /
http://www.samfunnsliv.no/kunst-05.html
Når nasjoner lar folk gå «arbeidsløse» , og allikevel har udekkede behov, er det fordi vi mener at pengerne har styringsrett. Kapitalister som sosialister, kommunister eller andre religiøse.
Hvis «staten» hadde «funnet» penger/gull eller olje, eller i sine budsjetter ville folk på forunderligvis kunne arbeide og produsere igjen.
Men penger, for en nasjon, er kun byttemidler i nasjonens dugnadsregnskap.
Ser vi ikke dette, kan vi drive så mye klassekamp og fordelingspolitikk vi vil.
Vi kommer uansett, som barn, til å gå oss vil.