Konflikten som følge av USAs nye immigrasjonspolitikk har mange sider og en historisk bakgrunn. En del av konflikten henger sammen med muren som det fortsatt bygges på. Den er det bygget på i mer enn 20 år og er ingen Trump-ide – slik mange har inntrykk av. Muren handler om ulovlig immigrasjon, men også om noe mer enn det: billig arbeidskraft.

Raseriet i mediene i Norge da Trump besluttet å bygge en mur mellom USA og Mexico var tydelig og indignasjonen enda større. Det en glemte var at muren allerede stod der – et resultat av et vedtak i Bill Clintons presidentperiode. Da det gikk opp for de indignerte ble det stille. Det kan være greit å minne noen og enhver om denne historien.

I tilknytning til en fornyete konflikten mellom USA og Mexico presenterer vi denne artikkelen på derimot enda en gang. Den er fortsatt aktuell.

Knut Lindtner

Muren mellom USA og Mexico begynte med Bill Clinton

Bak den tverrpolitiske muren

Av Manilo Dinucci

Utvidelsen av muren som skiller USA fra Mexico: den vestlig pressen fordømmer den og angir ikke noe appell-grunnlag. Manilo Dinucci husker på sin side at langt fra å være et produkt for å beskytte (reise barrierer), er den resultatet av en politikk for globalisering (og fjerning av hindringer). Denne konstruksjonen er et tverrpolitisk prosjekt som Bill Clinton tok initiativet til, som ble fulgt opp av George Bush Jr. og deretter av Barak Obama. Dinucci ser at det er NAFTA, ikke muren, som er ansvarlig for de ødeleggende virkningene som har oversvømmet det mexikanske samfunnet. NAFTA var unnfanget som en bro mellom de tre signaturstatene. Det er en avtale som forsøker å utvide den normale spredningsprosessen og som dermed bærer med seg faren for fattigdoms-spredning (som en skogbrann i Alberta) først i Mexico og deretter i USA.

Det er september 2006 og USAs senat stemmer over «loven om sikkerhetsgjerde» som ble forslått av den republikanske administrasjonen til George W. Bush. Loven forutsetter byggingen av et «fysisk gjerde» på 1100 km. på grensen til Mexico, som skal være tungt voktet for å forhindre «ulovlig adkomst» av mexikanske arbeidere. Av de to demokratiske senatorene som representerer Illinois stemmer den ene, Richard Durbin, «Nei», mens den andre stemmer «Ja». Og navnet til den andre? (Ingen andre enn) Barak Obama som to år seinere blir valgt til president for USA. Blant de 26 demokratene som stemte «Ja», noe som føret til at forslaget kunne bli en lov, finner vi navnet til Hillary Clinton, senator fra staten New York. To år seinere finner vi henne som utenriksminister i Obama-regjeringen.

Her er en som stemte for bygging av Mexico-mur. Da var han senator fra delstaten Illinois.

I 2006 er Hillary Clinton allerede en kyndig person i anti-immigrant inngjerding, for hun fremmet dette som «First Lady». Det var faktisk Bill Clinton, den demokratiske presidenten som igangsatte konstruksjonene i 1994. Dette er det nøyaktige tidspunktet for da NAFTA, det Nord-Amerikanske «frie» handels-arrangementet mellom USA, Mexico og Canada trer i kraft. Et arrangement som åpner døren for fri bevegelse for kapital og kapitalister og som samtidig hindrer mexikanske arbeidere fra å komme inn i USA og Canada.

Her er to andre tilhengere av Mexico-muren. Hillary som senator stemte for og Bill som president startet byggingen.

NAFTA førte til ødeleggelser i Mexico: Mexicos marked oversvømmes med varer fra USA og Canada, en produksjon som er subsidiert av staten og som gjør dem i stand til å selge varene til underpriser. Dette fører til at jordbruksproduksjonen bryter sammen med påfølgende ødeleggende sosiale effekter for befolkningen i distriktene. Dette skaper igjen grunnlaget for billig arbeidskraft som rekrutteres til fabrikkene (maquiladoras): tusenvis av industriforetak langs grensen til Mexico og eid og stort sett kontrollert av selskaper fra USA. (Slike selskap) utnytter hullene i skattelovgivningen og eksporterer til Mexico halvfabrikata eller komponenter til større enheter. De ferdige produktene eksporteres deretter tilbake til USA. Ekstra-profitt kommer ut av disse operasjonene som skyldes at den mexikanske arbeidskraften er svært billig og fra andre (investerings) fordeler.

Det har vært store demonstrasjoner mot drapene av særlig unge jenter som jobber i fabrikkene på grensen mellom USA og Mexico. Denne er fra Ciudad Juárez. Vi hører ikke mye om det her hjemme, bare om krigene mellom narkobandene..

En vesentlig del av fabrikkenes arbeidskraft er piker og unge kvinner. Skiftene er på grensen av hva en kan makte og de skadelig virkningene et svært store, lønningene er svært lave og faglige rettigheter eksisterer i praksis ikke. Utbredt fattigdom, narkotikahandel, prostitusjon og uhemmet kriminalitet: alt dette gjør livet i disse områdene ekstremt nedverdigende. Tenk bare på Ciudad Juárez, på grensen til Texas, som trist nok er blitt berømt for de utallige drapene på unge kvinner, de fleste av disse har vært fabrikk-arbeidere.

Og her fra enda en demonstrasjon

Dette er realiteten bak muren: som Clinton og demokratene tok initiativet til, fulgt opp av den republikanske Bush og forsterket av demokraten Obama. Dette er den som Trump og republikanerne vil fullføre langs hele den 3000 km. lange grensen. Dette forklarer hvorfor så mange mexicanere risikerer livet (tusenvis er (allerede) døde) for å komme inn i USA. For her kan de tjene mer ved å arbeide illegalt, selv om de blir utpresset av andre som også utnytter dem. Kryssingen av grensen er som å gå inn i krigen, flygende helikopter og droner, piggtrådgjerder, væpnete patruljer (mange består av veteraner fra krigene i Irak og Afghanistan) som er trente av soldater i krigens teater. Symbolsk er det faktum at da noen deler av gjerdet mot Mexico ble konstruert på nittitallet ble det brukt metall-plattformer fra rullebanene som flyene tok av fra, de som ble benyttet til å bombe Irak i den første Irak-krigen. Dette var et produkt fra administrasjonen til republikaneren George H.W. Bush (far til George Bush jr., overs.). Ved å bruke materialer fra løpende kriger, kan vi med det fullføre den tverrpolitiske muren? Yes we can.

Oversatt av Knut Lindtner
Bilder m/Tekst: Knut Lindtner

Dette innlegget er publisert tidligere på derimot.no i august 2017.