Ble Donald Trump valgt av Russland?

Masse-’demens’ i de etablerte vestlige massemedia i forhold til Trump-Putin møtet.

Av Diana Johnstone

Hvor skal man begynne analysen av vanviddet i massemedias reaksjon på Trump-Putin-møtet i Helsingfors? Ved å fokusere på individet, har psykologien forsømt problemet med massegalskapen som nå har overtatt øvrigheten i USA, inkludert massemedia og de fleste av dets europeiske datterselskaper. Individer kan være tilregnelige, men som en flokk er de klare til å hoppe som lemen utfor en klippe.

I de siste to årene har en bestemt maktgruppe forsøkt å forklare sitt tap av makt – eller rettere sagt dets tap av presidentskapet, som fremdeles holder en slags institusjonell makt – ved å skape en myte. Vanlige medier er kjent for sin flokkmentalitet, og i dette tilfellet har redaktørene, kommentatorene og journalistene snakket seg inn i en historie som de selv – i utgangspunktet – ikke kunne ta alvorlig.



Donald Trump ble valgt av Russland?



Som utgangspunkt er dette latterlig. Ok, USA kan klare å rigge valg i Honduras, eller Serbia, eller til og med Ukraina. Men USA er litt for stort og komplisert til å overlate et valg av presidentskap til en flodbølge av elektroniske meldinger som de fleste velgerne aldri har lest. Hvis det virkelig var slik, ville Russland ikke trenge å «undergrave vårt demokrati». Det ville bety at vårt demokrati allerede var undergravet, ødelagt og dødt. Et stående lik klar til å bli slått ned av en liten tweet.

Selv om en hær av russiske roboter (enda større enn den beryktede israelske hæren av roboter), som det påstås (uten bevis) beseiret sosiale media med sin fæle bakvaskelse av stakkars uskyldige Hillary Clinton, kunne dette bare avgjøre et valg i vakuum uten andre påvirkninger av velgerne. Men det var mange andre ting som foregikk i 2016-valget, noe rundt Trump og noe rundt Hillary. Hillary selv laget et stort politisk nummer av å betegne millioner av amerikanere som «uverdige».

 Demokratenes nasjonale kongress (DNC) hvor Hillary Clinton ble valgt 26. juli 2016 foran Bernie Sanders. Det var da klart at hun var valgt gjennom juks og dette var opptakten til «Russia-gate» hvor en avledet oppmerksomheten fra Hillarys juks ved å skylde på russerne.

Russerne kunne gjøre fint lite for å bygge opp støtte til Trump, og det er ikke et hint av bevis på at de prøvde. De kunne ha gjort noe for å skade Hillary, fordi det var så mye der: De private serverne med e-post, Clinton-stiftelsen, mordet på Mohammer Gaddafi, oppropet for etablering av en flyforbuds-sone i Syria … de trengte ikke å finne opp dette i det hele tatt. Det var der. Dessuten var det uhumskhetene innenfor demokratenes parti-komité (DNC) som Clinton fokuserte sine beskyldninger mot, kanskje for å få alle til å overse mye verre ting.

Når man tenker over det, fokuserte DNC-skandalen på Debbie Wasserman Schultz, ikke på Hillary selv. Skrik om «russisk hacking av DNC» har vært en avledningsmanøver fra mye mer alvorlige anklager mot Hillary Clinton. Bernie Sanders-støttespillere trengte ikke disse «åpenbaringene» for å slutte å elske Hillary eller å oppdage at DNC til og med ​​jobbet mot Bernie. Det var hele tiden åpenbart.

Så i verste fall blir «russerne» anklaget for å avsløre noen relativt små detaljer rundt Hillary Clinton-kampanjen. Big deal.

Men likevel var det nok, etter to år med renkespill, til å få øvrigheten til å starte frenetiske beskyldninger om «forræderi» når Trump gjør det han sa han ville gjøre under presidentvalgkampen: Å prøve å normalisere forholdet til Russland.

TO av USAs europeiske «pudler». EU- president Jean-Claude Juncker og den tyske utenriksminister Heiko Maas .

Denne skrikingen kommer ikke bare fra USA, men også fra den europeiske eliten som har vært underlagt Washington i sytti år som lydige hunder under det amerikanske hegemoniet. Stort sett gjennom intens ’degging’ av amerikanske transatlantiske samarbeidsforeninger. De har basert sin karriere på illusjonen om å ta del i verdensimperiet ved å følge amerikanske forgodtbefinnende i Midtøsten og omdanne oppdrag fra deres væpnede styrker. Dette har gått fra forsvar til utenlandske intervensjonsenheter via NATO under amerikansk kommando. Uten å ha tenkt seriøst på konsekvensene av dette i over et halvt århundre, får de nærmest panikk ved tanken på å bli overlatt til seg selv.

Den vestlige eliten lider nå av en selvpåført demens.

Donald Trump er ikke spesielt artikulert og navigerer gjennom språket med et lite og repeterende ordforråd, men det han sa på sin pressekonferanse i Helsingfors var ærlig og til og med modig. Mens ulvene var ute etter hans blod, nektet han ganske riktig å godkjenne «funnene» av amerikanske etterretningsorganer, fjorten år etter at de samme byråene «fant» at Irak var proppfull av masseødeleggelsesvåpen. Hvordan i all verden kan noen forvente seg noe annet?

«Ingen masseutslettelsesvåpen her.» Etterretningstjenestene har løyet før når en f.eks ser seg tjent med en krig.

Men for de vanlige media var «historien» på toppmøtet i Helsinki, faktisk den eneste ”historien”, Trumps reaksjon på de påståtte anklagene om russisk intervensjon i vårt demokrati. Ble du eller ble du ikke valgt takket være russiske hackere? Alt de ønsket var et ja eller nei. Selvfølgelig kunne det umulig bli et ’ja’. Derfor kunne de skrive sine rapporter på forhånd.

Alle som har besøkt vanlige journalister, spesielt de som dekker de «store historiene» rundt internasjonale anliggender, er klar over deres obligatoriske konformitet, og det er få unntak. For å få jobben må man ha viktige «kilder», noe som betyr offentlige talsmenn som er villige til å fortelle deg hva «historien» er, ofte uten å bli identifisert. Når de vet hva «historien» er, begynner den virkelige konkurransen: En konkurranse om hvordan man forteller ”historien”. Det førte til en eskalering av retorikk og variasjoner rundt temaet: «Presidenten har forrådt vårt store land til den russiske fienden. Forræderi!”

Koret rundt «russisk hacking» forhindret vanlige medier fra å gjøre jobben sin. For ikke å nevne at en analyse av noen av de virkelige problemene på toppmøtet nærmest ble neglisjert. For å finne analyse må man gå på nettet, vekk fra de offisielle falske nyhetene og over til uavhengig rapportering. For eksempel, «Moon of Alabama»- sidene tilbyr en intelligent tolkning av Trump-strategien, som høres uendelig mer plausibel ut enn «historien». Kort sagt forsøkte Trump å geleide Russland vekk fra Kina, en motsatt versjon av Kissingers strategi for førti år siden som geleidet Kina vekk fra Russland, og dermed unngå en kontinental allianse mot USA. Dette vil ikke fungere fordi USA har vist seg så uberegnelige at det er svært lite sannsynlig at de forsiktige russerne vil forlate sin allianse med Kina for dulgte muligheter. Men det gir perfekt forklaring på Trumps politikk, i motsetning til det vi har hørt fra senatorer og snakkiser på CNN.

Trump og Kissinger snakker sammen.

Disse menneskene ser ut til å ha liten anelse om hva diplomati handler om. De greier ikke forestille seg mulige avtaler som vil være gunstige for begge parter. Nei, det må være et nullsum-spill, dvs. at vinneren tar alt. Hvis de vinner, taper vi, og omvendt.

De har heller ingen anelse om skadene for begge sider hvis de ikke er enige. De har ingen prosjekt, ingen strategi. De bare hater Trump.

Han virker helt isolert, og hver morgen ser jeg på nyhetene for å se om han har blitt myrdet.

Er det utenkelig for våre moralister at Putin kanskje også er under ild på hjemmefronten for å ikke kritisere den amerikanske presidenten for amerikanske brudd på menneskerettighetene i Guantánamo. Eller han kritiseres for ikke å reagere på USAs drepende droneangrep mot forsvarsløse borgere gjennom hele Midtøsten, ødeleggelsen av Libya i strid med FN-mandatet, forstyrrelser i valget til utallige land av regjeringsfinansierte «frivillige organisasjoner», verdensomspennende elektronisk spionering, invasjoner i Irak og Afghanistan. Men de diplomatiske russerne vet hvordan de skal være høflige.

Likevel, hvis Trump faktisk gjør en «avtale», kan det dukke opp tapere – verken USA eller Russland, men tredjeparter. Når to store krefter kommer til enighet, er det ofte på andres bekostning. Vest-europeerne er redd for at det vil være dem, men denne frykten er grunnløs. Alt Putin ønsker er et normalt forhold til vesten, noe som ikke er så mye å spørre om.

Snarere er taperkandidat nummer én, palestinerne, eller til og med Iran, om enn mer marginalt. På pressekonferansen, da han ble spurt om mulige samarbeidsområder mellom de to atommaktene, foreslo Trump at de to kunne være enige om å hjelpe Israel:

 «Vi snakket begge med Bibi Netanyahu. De vil gjerne gjøre visse ting med hensyn til Syria, som har å gjøre med Israels sikkerhet. I den forbindelse vil vi absolutt arbeide for å hjelpe Israel. Israel skal jobbe med oss. Så begge landene ville jobbe i fellesskap.»

 I Midt-Østen er Russland akkurat nå en av de politiske vinnerne.

I politiske termer vet Trump hvor den politiske makten ligger, og regner med innflytelsen fra den pro-Israelske lobbyen som nå anerkjenner nederlaget i Syria og Russlands stigende innflytelse i området. Dette sier han for å redde seg selv fra de liberalistiske imperialistene – en dristig uttalelse, men han har ikke mye valg.

Rundt et annet emne sa Trump at «våre militære» kom bedre overens med russerne «enn våre politikere». Dette er også en dristig uttalelse, et forsøk på militær realisme som på en eller annen måte kan nøytralisere det militær-industrelle komplekset og deres lobbyvirksomhet for flere og flere våpen.

Kort sagt, den eneste sjansen til å avslutte atomkrigstrusselen kan avhenge av støtte til Trump fra Israel og Pentagon!

De hysteriske neoliberale globalistene synes å ha utelukket enhver annen mulighet – og kanskje også denne.

«Konstruktiv dialog mellom USA og Russland gir muligheten til å åpne nye veier mot fred og stabilitet i vår verden.» erklærte Trump. «Jeg vil heller ta en politisk risiko for å prøve å oppnå fred enn å risikere fred i jakten på politikken.»



Det er mer enn hans politiske fiender kan hevde.



*

Diana Johnstone er forfatteren av ”Fools’ Crusade: Jugoslavia, NATO, and Western Delusions”. Hennes nye bok er “Queen of Chaos: Hillary Clinton’s misadventures”. Memoarene til Diana Johnstone far Paul H. Johnstone ”From MAD to Madness”, ble utgitt av Clarity Press, med hennes kommentarer. Hun er forskningsassistent ved Senter for forskning om globalisering (CRG). Hun kan nås på diana.johnstone@wanadoo.fr.

Oversatt, bearbeidet og litt forkortet av Bjørn Thorsønn

https://www.globalresearch.ca/donald-trump-was-elected-by-russia-mass-dementia-in-the-western-establishment/5648031