Medienes ansvar for krigene

Krig og propaganda.

Av Ron Forthofer.

USA har vært i krig i mesteparten av sin historie. Noen kriger var åpenlyse erobringskriger, for eksempel indianerkrigene (det tilnærmede folkemordet på de innfødte amerikanerne) og de meksikansk-amerikanske krigene. Uansett hvilken grunn USA har hatt for sine militære aksjoner, har de alltid blitt solgt til innbyggerne som forsvarskriger, og slik holder de fortsatt på.

Indianerkrigene i Nord-Amerika er fremstilt som en heroisk innsats mot bestialske ville. I virkeligheten var det et av historiens største folkemord hvor antallet mennesker og teknologien til europeerne, avgjorde utfallet.

Noen innenfor i systemet har snakket mer åpent om grunnene til krigene. For eksempel uttalte generalmajor Smedley Butler i USMC ( United States Marine Corps) i 1933 , en som hadde tjent i 33 år og var en av de høyest dekorerte i marinen:

«Krig er bare svindel. Svindel er det som beskriver det best, tror jeg, noe som ikke er hva det ser ut som for folk flest. Bare en liten insider-gruppe vet hva det handler om. Krigene blir utført til fordel for noen svært få på bekostning av massene.

I løpet av min periode har jeg brukt mesteparten av tiden til å være en førsteklasses muskelmann for Big Business, for Wall Street og for bankfolkene. Kort sagt, jeg var en svindler, en gangster for kapitalismen».

Smedley Butler tok i en tale et oppgjør med sin fortid som generalmajor i US-marine corps. Han mente at han kunne lære de lokale gangsterne i USAs storbyer litt av hvert. I motsetning til gangster-bossene som hadde sine by-distrikter hvor de kjempet om kontrollen, hadde han kjempet på kontinenter for USAs kontroll.

En annen ledende figur i USAs krigsmaskin, general Douglas MacArthur, talte i 1957 på Sperry Rand Corporations årlige møte:

«Våre svulmende budsjetter har konstant blitt uriktig framstilt for offentligheten. Vår regjering har holdt oss i konstant frykt – holdt oss i en vedvarende panikk av patriotisk begeistring – med et rop om en alvorlig nasjonal nødssituasjon. Alltid har det vært noe forferdelig ondt her hjemme eller en eller annen skremmende fremmed makt som var i ferd med å sluke oss hvis vi ikke blindt samlet oss bak dem ved å skaffe de uhyrlige midlene de forlanger. Allikevel, når jeg ser meg tilbake, kan det se ut som om disse katastrofene aldri har funnet sted, de ser helt uvirkelige ut».

Skammelig nok har USAs mainstream medier spilt en nøkkelrolle i å fronte etablissementets historier når det gjelder å skape fiender og pushe på for å bruke militærmakt isteden for diplomati. For eksempel spredte de mest innflytelsesrike mediene, uten å stille spørsmål, de falske påstandene om masseødeleggelsesvåpen før det ulovlige og uautoriserte USA-ledete angrepet på Irak i 2003. Denne groteske krigsforbrytelsen fra USA drepte hundretusener av irakere, og førte til utrolige lidelser og ødeleggelser som vi fortsatt ser i dag. I tillegg hadde denne krigen en viktig rolle i å skape det kaos vi finner i Midt-Østen i dag, og la grobunn for IS og andre terrorist-grupper.

Irak-krigen var basert på en løgn og mediene klarte ikke å stille noen kritiske spørsmål. Heller ikke i Norge. Nå skal ikke løgnen snakkes om mer og krigen forties.

i tiår nå har innflytelsesrike medier bygget opp en frykt for og en fiendtlighet mot Russland og deres president Vladimir Putin. Mediene sprer for eksempel autoritetenes historie om at NATOs oppbygging av våpen og styrker langs Russlands grenser er en reaksjon på russisk aggresjon. I sin dekning nedtoner de USAs brudd på løftet om ikke å utvide NATO «en centimeter» mot øst dersom Sovjet-Unionen ville gå med på en gjenforening av Tyskland. Dessverre brøt Clinton, Bush og Obamas administrasjoner det løftet. Kanskje mediene ikke tror at NATOs utvidelse mot den russiske grensen kan ses som en provokasjon mot Russland.

Men en nøkkelperson så tingene svært annerledes. I 1996 advarte George Kennan, arkitekten bak avgrensningspolitikken mot Sovjet-Unionen om at NATOs ekspansjon inn i tidligere Sovjet-områder ville være en «strategisk bommert av potensielt store proporsjoner». I 1998 fortalte Thomas Friedman om Kennans reaksjoner til senatet i USA da de skulle ratifisere NATOs utvidelse mot øst. Kennan hadde sagt:

«Jeg tror dette er begynnelsen på en ny kald krig. Jeg tror at Russland gradvis vil reagere ganske negativt og at det vil påvirke deres politikk. Jeg tror det er en tragisk bommert. Det var slett ingen grunn til dette i det hele tatt. Ingen har truet noen andre».

George Frost Kennan var en amerikansk rådgiver, diplomat, statsviter og historiker best kjent som «containment-politikkens far» og som en nøkkelperson under fremveksten av den kalde krigen. (Wikipedia)

Mainstream medier i USA har også nedtonet den betydningen USAs støtte hadde i det ukrainske kuppet i 2014. Det var en kjempeprovokasjon som fikk Russland til å reagere, slik Kennan hadde spådd. Til og med George Friedman, administrerende direktør i Stratford – et USA-firma som driver med å analysere etterretning – snakket om dette kuppet. Han mente media hyllet dette som en revolusjon. «I virkeligheten var det det mest åpenlyse kuppet i historien», sa han.

Mediene fortsetter kampanjen mot Russland ved stadig å komme med den ubekreftede påstanden om at den russiske regjeringen hacket Democratic National Commitee (DNC) sine e-poster og på en eller annen måte ga dem videre til Wikileaks. Denne problematiske anklagen styrket oppfattningen av Russland som en fiende, og gjorde ideen om krig enda mer spiselig.

Skuffende nok overser USAs innflytelsesrike medier en sterk utfordring til denne påstanden fra tidligere etterretningsansatte (Veteran Intelligence Professionals for Sanity), som har et godt rykte for å vurdere bevis. I tillegg til bekymringen over disse påstandene er viktig å huske at CIAs politiske ledelse har et stort troverdighetsproblem.

E-postene som ble lekket avslørte svindel i ledelse til det Demokratiske partiet for å sikre Clinton valget fremfor Bernie Sanders. For å unngå at søkelyset skulle rettes mot svindelen til fordel for Clinton, rettet mediene det mot de som angivelig hadde bidratt til avsløringen. Dette er tyven som skriker: «Stopp tyven» for å rette oppmerksomheten vekk fra seg selv.

Videre nekter Julian Assange for at Wikileaks skal ha mottatt e-poster fra den russiske regjeringen. Når en samler alt dette sammen, og mangel på bevis blir offentliggjort, burde ansvarlige medier ha etterforsket anklagene før de, helt unødvendig, høynet spenningen mellom to atommakter.

Nøyaktighet i rapporteringen er spesielt viktig nå, siden russiske og USA/NATO-styrker opererer nær hverandre langs den russiske grensen og i Syria. Enhver liten feilberegning kan utløse en atomkonflikt med uforutsigbare og forferdelige konsekvenser for livet på jorden. For eksempel viser studier fra vel-informerte forskere at det har blitt klart demonstrert at det ikke er noen vinner i en atomkonflikt.

En kjernefysisk krig har bare tapere. En av følgene er en kjernefysisk vinter.

Derfor bør mainstream medier i USA for lengst ha vist til sitt ansvar overfor publikum, og nøye undersøke fakta, i stedet for ganske enkelt være et skammelig propagandaverktøy for USAs politiske og militære autoriteter.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bilder/tekst: Knut Lindtner

Dette innlegget har tidligere vært publisert på derimot.no