Ingen tar ansvaret for at Gaza’s økonomi er i fritt fall

Jonathan Cook
Øyeblikket som lenge har vært fryktet nærmer seg raskt i Gaza, ifølge en ny rapport fra Verdensbanken. Etter en tiår lang Israelsk blokkade og en rekke store militære angrep er økonomien i den lille kystenklaven i «fritt fall».
På et møte med internasjonale givere i New York torsdag, som sammenfalt med det årlige møtet i FNs generalforsamling, malte Verdensbanken et alarmerende bilde av Gazas krise. Arbeidsledigheten er nå nær 70 prosent, og de økonomiske problemene sprer seg stadig raskere.
Mens Vestbreddens situasjon ikke er så alvorlig enda, så er det ikke langt unna, ble det sagt til de landene som deltok i ad hoc-forbindelseskomiteen. Gazas kollaps kan bringe hele den palestinske banksektoren ned.
Som svar på dette, samlet Europa raskt en bistandspakke på 40 millioner euro, men den vil hovedsakelig rettes mot Gazas egen humanitære krise – ikke den økonomiske – ved at den drar seg om å forbedre forsyningen av elektrisitet og drikkevann.
Ingen tviler på det uunngåelige resultatet av den økonomiske og humanitære krisen som griper Gaza. De fire partene i kvartetten som har ansvaret for å føre tilsyn med forhandlingene mellom Israel og palestinerne – USA, Russland, EU og FN – ga ut en erklæring om at det var viktig å forhindre det de kalte «ytterligere eskalering» i Gaza.
Det Israelske militæret deler disse bekymringene. De rapporterer om en voksende uro blant enklavens to millioner innbyggere, og mener Hamas vil bli tvunget til en konfrontasjon for å bryte ut av den tvangstrøyen som de er pålagt av blokaden.

Den israelske forsvarsministeren sier at det ikke er noen humanitær krise i Gaza, ifølge den israelske avisen Haarez.
I løpet av de siste ukene har masseprotester langs grensen i Gaza tatt seg opp etter en roligere sommer. På fredag ble syv palestinske demonstranter, inkludert to barn, drept av Israelske snikskyttere. Flere hundre ble såret.
Likevel, den politiske viljen til å rette opp i situasjonen er like apatisk som alltid. Ingen er villig til å ta ansvar for den tidsbomben som Gaza er.
Faktisk virker det som om de viktigste partene som kunne påvirke situasjonen har til hensikt å la forfallet fortsette.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har ignorert gjentatte advarsler om en bombetrussel i Gaza fra sitt eget militære.
I stedet opprettholder Israel blokaden like tett som vanlig, og forhindrer flyt av varer inn og ut av enklaven. Fiske er begrenset til tre mil utenfor kysten i stedet for 20-mil sonen som er avtalt i Oslo-avtalene. Hundrevis av selskaper er rapportert å ha gått konkurs i løpet av sommeren.
Trump-administrasjonens nylige beslutning om å kutte hjelp til palestinerne, blant annet til FNs flyktningorgan, UNRWA, har intensivert enklavens problemer. UNRWA spiller en kritisk rolle i Gaza, og sørger for mat, utdanning og helsetjenester til nesten to tredjedeler av befolkningen.
Matbudsjettet vil være tomt i desember, og skolebudsjettet innen utgangen av denne måneden. Hundretusener av sultne barn med ingen steder å gå, kan bare føre til økte protester – og dødsfall.
De Palestinske Myndighetene under ledelse av Mahmoud Abbas, med hovedkontor på Vestbredden, er ikke motivert til å hjelpe. Gazas sakte utfoldende katastrofe er hans pressmiddel for å få Hamas til å underlegge seg hans styre. Det er derfor De Palestinske Myndighetene har kuttet overføringer til Gaza med $ 30 millioner i måneden.

Mahmoud Abbas
Men selv om Abbas ønsket å hjelpe, mangler han stort sett midler. USAs kutt ble pålagt hovedsakelig for å straffe ham fordi han nektet å spille ball med USAs president Donald Trumps antatte «århundrets avtale»-fredsplan.
Verdensbanken har notert seg at Israel har laget ytterligere vanskeligheter for Abbas ved å nekte å overføre skatter og toll samlet inn på vegne av PA.
Og den sist involverte parten Egypt er tilbakeholden med å løsne sitt eget strupetak på sin korte grense med Gaza. President Abdel Fattah El Sisi motsetter seg å gi noen hjelp hverken til sine innenlandske islamistiske motstandere eller til Hamas.
Uføret er bare mulig fordi ingen av partene er innstilt på å prioritere Gazas velferd.
Det ble tydelig illustrert tidligere i sommer da Kairo, støttet av FN, åpnet en uoffisiell kontakt mellom Israel og Hamas i håp om å avslutte deres voksende konflikt.
Hamas ønsket blokaden hevet for å reversere Gazas økonomiske nedgang, mens Israel ønsket en slutt på de ukentlige protestene og de skadelige bildene av snikskyttere som dreper ubevæpnede demonstranter.

soldater fra Hamas
I tillegg har Netanyahu en interesse av å holde Hamas ved makten i Gaza, om ikke for annet som for å styrke den geografiske splittelsen med Vestbredden og den ideologiske splittelsen med Abbas.
Samtalene brøt imidlertid sammen tidlig i september etter at Abbas protesterte mot egypterne. Han insisterte på at diskusjoner om Gazas fremtid skal adresseres til Palestinsk Myndighet. Kairo bruker igjen all sin energi på et nytteløst forsøk på å forene Abbas og Hamas.
På FNs generalforsamling lovet Trump at hans fredsplan skulle bli avduket de neste to til tre månedene, og uttalte sin støtte til en tostatsløsning for første gang, og sa at det ville «fungere best».
Netanyahu samtykket vagt men påpekte: «Alle definerer begrepet ‘stat’ forskjellig.” Han tilføyde at hans definisjon krevde at ikke en eneste en av de ulovlige jødiske bosetningene på Vestbredden ble fjernet, og at enhver fremtidig palestinsk stat skulle være under full kontroll under israelske sikkerhetsstyrker.
Det er blitt rapportert at Abbas i løpet av sommeren skal ha innrømmet at en palestinsk stat – hvis det noen gang kommer til å bli en – ville bli demilitarisert. Med andre ord, den ville ikke være gjenkjennelig som en suveren stat.
Hamas har gjort betydelige kompromisser til sin opprinnelige lære om militær motstand for å sikre hele det historiske Palestina. Men det er vanskelig å forestille seg at de går med på fred med disse vilkårene. Dette gjør en forsoning mellom Hamas og Abbas for tiden uoppnåelig – og pusterom for folket i Gaza like langt unna som før.
Oversatt av Adele Tempest
http://www.unz.com/article/everyone-washes-their-hands-as-gazas-economy-goes-into-freefall/
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 265 ganger.
3 Kommentarer
Det er foholdsvis ukjent i dag at Hitler og nazistene var av agjørende betydning for dannelsen av Israel. Ron Unz har en interessant artikkel om jødenes samarbeide med nazistene før og under annen verdenskrig, se http://www.unz.com/runz/american-pravda-jews-and-nazis/
Yitzhak Shamir, som ble statsminister i Israel i 1977, hadde på 30-tallet forsøkt å få til et militært samarbeide med nazistene i 1940 og 1941, etter at andre verdenskrig brøt ut. Shamir kunne tilby tyskerne spionasje mot og sabotasjeaksjoner mot de britiske okkupasjonsstyrkene i Palestina. Samarbeidet var imidlertid lite interessant for nazistene, som dengang ledet en stormakt, mens Shamir var leder for en liten og ubetydelig zionist-fraksjon. Men som Unz skriver, at en mann som hadde hatt nært militært samarbeide med nazistene skulle bli statsminister i 1977, kunne neppe ha skjedd noe annet sted enn i Israel.
I 1983 kom boken «Zionism in the Age of the Dictators» av Lenni Brenner, https://www.marxists.org/history/etol/document/mideast/agedict/index.htm
Forsiden av boken viser en medalje ble myntet av Nazi-Tyskland til minne om samarbeidet mellom nazistene og zionistene. Medaljen hadde en davidsstjerne på forsiden og en swastika på baksiden.
En zionistisk bevegelse ledet av Chaim Weizmann og David Ben-Gurion fikk i løpet av 1930-tallet et viktig økonomisk partnerskap med Nazi-Tyskland basert på åpenbart felles interesser. Hitler ønsket å bli kvitt jødene og zionistene ville ha Palestina. Zionistene fikk dermed en overføringsavtale, kjent som Ha’avara, med nazistene Avtalen innebar eksport av tyskproduserte varer av høy kvalitet til Palestina, sammen med tilhørende tyske jøder. Avtalen var av største viktighet for jødene. Ifølge en 1974 analyse sitert av Brenner, kom, i perioden mellom 1933 og 1939, over 60% av alle investeringer i jødisk Palestina fra Nazi-Tyskland. Brenner mener at uten Hitlers økonomiske støtte ville den lille jødiske kolonien i Palestina neppe ha overlevd.
Unz nevner også Adolf Eichmann, som ble sporet opp av Mossad i 1960 og senere henrettet i Israel, offisielt på grunn av krigsforbrytelser mot jødene. Unz antyder at grunnen til at Israel hadde slikt hastverk med å kvitte seg med Eichmann, var at han var den av nazistene som hadde tettest samarbeid med zionistene før og under krigen, og zionistene var livredde for hvilke avsløringer Eichmann kunne komme med om dette samarbeidet.
Et år etter Brenners bok, i 1984, kom boken «The Transfer Agreement» av Edwin Black, som beskriver mye av det samme som Brenners bok.
Som konklusjon kan man si at Hitler-Tyskland ga sterk støtte til jødisk emigrasjon til Palestina, og uten denne støtten, ville Israel neppe ha eksistert i dag. Jeg anbefaler alle å lese Ron Unz sin artikkel, som gir mange flere detaljer enn jeg kan gi i dette korte sammendraget.
Det er nok sant, roger.
Og dette viser jo også at «jødeutryddelsesplanene til Hitler» kun er løgner som er konstruert etter en gammel jødisk myte, og har blitt brukt politisk i 80 år! Med fengselstraff for de som tviler!
( Selvfølgelig også «utryddelsesleirene»; det var interneringsleire til krigen var slutt. Akkurat som interneringsleirene i USA for alle sivile japanere da Japan og USA kom i krig. De som døde i interneringsleirene døde av Tyfus, delvis pga. at forsyningsveiene til leirene ble bombet. Hår ble klippet og Zyklon B. var et lusemiddel brukt på klær , – for å REDDE liv. !)
England, som hadde Palestina som koloni, forlangte stadig høyere summer for å slippe jøder inn i Palestina.
Det var ellers fri utreise for jøder fra Tyskland mellom 1930 og 39, men få land ville ta imot jøder, de ble sett på som femtekolonister.
/Så vis meg en tid hvor en jøde ble forfulgt i alle land på grunn av sin religion. Det har aldri skjedd. Det er alltid deres innflytelse på de politiske, sosiale eller økonomiske skikker og tradisjoner i samfunnet som avgjør dette. /
http://www.sweetliberty.org/issues/israel/freedman.htm
/Den 2. verdenskrig og bankierene :
Hitler hadde neppe kommet til makten uten den støtte han fikk fra bankierkretsen i Wall Street.
Sentrale deler av verdens storfinans gikk likevel mot Hitler fordi han gikk vekk fra gullstandarden og fordi han tok i bruk fripenger. De erklærte økonomisk krig mot ham så tidlig som i mars 1933. Den engelske avisa Daily Express skrev den 24. mars 1933: «Judea declares war on Germany», «Jødene erklærer Tyskland krig». Den jødiske historiker R. G. Dommerque Tobacci de Menasse forteller oss at «Krigen mot Hitler ble erklært fordi han ville innføre en ny økonomisk samfunnsordning». Man viker altså ikke tilbake for en krig for å forsvare sitt internasjonale pengemarked og sine økonomiske maktposisjoner. Dette forteller oss at vi gjør klokt i å være forberedt på det meste og det verste. Da krigen var vunnet for de allierte, var det første man gjorde å løse den tyske sentralbanken fra demokratisk kontroll og gjeninnføre gjeldspengesystemet. Dernest innførte man uinnskrenket asylrett i Grunnloven. Tyskerne skulle ikke lenger få lov til å være en homogen nasjon. /
http://vegtam.info/Kortsider/Detendeligefarvel.html
Litt på siden av artikkelen:
Et radiointervju med jødiske Suzanne Aabel har med Vigrids Tore Tvedt.
( 30 min. )Verdt å lytte til. ( Bortsett fra at S. A. Lyttet for lite før hun skravlet om seg selv, og burde vel ha strøket på journalistskolen. I stedet fikk hun et pris for dette! Kvinne/jøde…. 😉 )
https://radioplay.no/podcast/tro-og-fordom-med-suzanne-aabel/lytt/6293/
gjesp. Bare ikke vekk Erna. Vi har nok å fø på. Hvis man vil ha en krig, kjemp den ut og bli ferdig med det. Denne går over ti generasjoner.