Noe biodiesel er så korrekt at det telles to ganger.

To pluss to er åtte.

Denne tabellen lyger. Det «avanserte» biodrivstoffet (oransje søyler) telles dobbelt. (Tabell: Miljødirektoratet)

Av Jan Herdal

Så du tror to pluss to er fire? Glem det. Det er åtte, ifølge regjeringen. Den må pynte litt på elementær regnekunst, for å få sin like prektige som umulige biodrivstoff-kabal til å gå opp. Nytalen finner du svart på hvitt i dette offisielle dokumentet fra Sannhetsministeriet. Unnskyld, Miljødirektoratet. Også kalt Elvestua.

Biodrivstoff er stort sett like håpløst uansett råstoff. Ikke en gang det politisk korrekte klimaregnskapet går opp. Men dette handler egentlig om miljø, natur og ressurser, ikke om klimabløffen. Siden så mange har skjønt det, må brødpolitikerne og deres løpegutter og -jenter i f. eks. Zero og Bellona, prøve å klekke ut råstoff som fortsatt kan passere som miljøvennlig. Og redde skuta fra totalt havari.

Til nå har de kommet opp med de fem kategoriene slakteavfall, frityrolje, furuolje, skogsavfall og «øvrig» avfall og rester. Fantasifullt, men – ingen ved sine fulle fem vil mene at dette kan drive en massebilisme ut over nordkoreansk målestokk. En utopi må holdes i live, fordi det står så mye politisk prestisje og så mange skattekroner på spill.

Av grafen framgår at de fem «gode» kategoriene utgjør 23 prosent av biodrivstoffet brukt i Norge. Står det. Men obs, obs, sjekk faktaboks/fotnote til høyre. Disse råstoffene er så fantastiske at de teller dobbelt! En liter blir mirakuløst til to, på papiret. Så når det står 23 prosent i grafen, utgjør det etter trist, gammel, patriarkalsk prosentregning 11,5 prosent.

Uten kreativ, grønn regnekunst står dermed palmeolje, raps, mais, hvete, PFAD, soya og sukkervekster ikke for «bare» 78 prosent av totalen, men minst 88 prosent. Den typen råstoff de fleste har skjønt er verken menneske-, miljø-, natur- eller ressursvennlig.

Det er fordi biodrivstoff er uhyre arealkrevende. Når verdens tilgjengelige skogs- og jordbruksland skal åpnes opp for en ny type produksjon i en størrelse som monner, må det nødvendigvis gå ut over matproduksjon og biologisk mangfold. Og det vil tvinge matprisene oppover.

Med et typisk byråkratgrep kalles det «indirekte arealbruksendringer» (ILUC). Men siden de ikke inngår i Sannhetsministeriets «bærekraftskriterier», nevnes de også bare diskret til slutt i den siste faktaboksen til høyre. Hovedsaken er dermed redusert til en fotnote.

Norge eksporterer 15 ganger så mange oljeekvivalenter som vi bruker, men importerer praktisk talt alt vårt flytende biodrivstoff. Nesten halvparten kommer fra Indonesia, der norske myndigheter samtidig vil redde regnskog. Vi bruker oljepengene våre til å legge beslag på store areal i andre land, til tross for at vi har overflod av egen olje.
Noen ganger tenker jeg at politikken er blitt veldig sjuk.

Leder for Miljødirektoratet heter Ellen Hambro. Kontakter for nevnte artikkel er seksjonsleder Anna von Streng Velken og sjefingeniør Line Telje Høydal. Helt sikkert fornuftige, intelligente kvinner med den beste utdannelse. Men når det kreves, stiller de seg likevel til disposisjon for den mest pinlige orwellske nytale og dobbeltenkning.
For ikke å si svindel.

Innlegget er hentet fra oljekrisa.no