Veikulturen i Norge

Jan Hårstad

Omkring 2000 kjøpte jeg en gammel hytte I Rondane. For å komme dit må du først til Otta og på butikkene der lå det ute underskriftslister for å få en ny vei fra Ringebu til Otta, E6 dette. Dette var en av de farligste veiene I Norge ifølge statistikken.

Så for omkring ett år siden var nyveien ferdig, men hva skjer: bomprisene er så skyhøye at håndverkere og lokalbefolkningen har ikke råd til å bruke den, det er oss turister som gjør det. Men for pensjonisthyttebruker er det nå kjempedyrt å dra til hytta tur-retur om du bor I Oslo.

Transportfolket har også forstått at det er langt billigere å kjøre Østerdalen enn E 6 gjennom Gudbrandsdalen. Der møtte jeg dem sist helg på tur retur til Trondheim.

Den første tanken en får ved bruk av de nevnte veiene er at transportfolket må være landets mest tålmodige mennesker som finner seg i å kjøre på disse krøtterstiene av noen veier. To trailere som møtes i en av de tusener svinger, har marginer på centimetre til hverandre.

Noen steder kan det være veldig trangt

Ett etter mitt skjønn ustyrlig humoristisk poeng er at mellom Trondheim og Oppdal er det skilt som viser «ULYKKESPUNKT».

Det som har skjedd i min tid som trafikant er at skiltene om Ulykkespunkt har blitt fornyet hvert tiende år, men ingen av de 6-7 ulykkespunktene er blitt ombygget eller utbedret. En får den følelsen av de blir sett på som verneverdige. Ingen forandring siden krigen.

Når man da kjører gjennom alle de straffebomstasjoner inn til Oslo, begynner jeg på Grefsenveien som jeg tror man må langt inni Mali for å finne maken til. Det er helt riktig som Norges Automobilforbund luftet på tv i kveld at veiene i det sentrale Oslo ødelegger biler og at de var livsfarige for syklister. Høl på en kvart meter er ikke uvanlig.

Men slår en opp i Aftenposten går det ikke en uke uten at Byrådet I Oslo og i særdeleshet Miljøpartiet De Grønne lufter sitt hat mot alt som har med bil å gjøre. Det fortoner seg som fullstendig uforståelig for dem at en storby trenger tusenvis av folk som jobber i varetransport og som er rørleggere, blikkenslagere, elektrikere, etc, etc  Ikke finner de noe sted å parkere og bomstasjoner er det ved alle sentrale veier som gjør at bruken av en rørlegger til hjemmet ditt, koster en formue da vedkommende også inkluderer bompenger.

Fra å være finansieringsmiddel til tunneler og broer er bompengene blitt en flat skatt for alle motorkjøretøy.

Jeg gidder ikke grave I arkivet mitt nå, men jeg var på trykk I Aftenposten for mange år siden i protest mot at NSB overveide å nedlegge Gjøvikbanen som går gjennom Nittedal. Og jeg skrev at man må overveie å legge en togstrekningen fra Gjøvikbanen som gikk til Jevnaker – Hønefoss og Sandaker-Oslo.

Nå – omkring tyve år etter – leser vi i Aftenposten at myndighetene overveier et tog fra Sandaker til Hønefoss og tidsrammen er endeløs. Jeg er død når den står klar.

Det er noe så ufattelig fantasiløst og ubegavet over trafikk og veisektoren I Norge. Og I den grad en langs utfarten fra Trondheim ser folk i arbeid er det I normalarbeidstid. Prosjektene går I  snegletempo.

I andre deler av Europa jobbes det I tre skift med denslags saker for å få det ferdige.

Det sies jo jevnlig at Norge er ett av verdens rikeste land, men når det gjelder Jernbane og vei, finnes det ikke spor av dette.

Jeg kjørte Gjøvikbanen i mange år og samtalte med konduktørene som alle sa dette: «Den første forutsetning for å få en toppjobb I NSB er at du ikke har peiling på tog.»

Med slike intercity-tog går det fort

Det var sant den gang og nå. Her hadde de nylig sparket personell I NSB slik at de måtte nedtrappe avganger. Har du hørt noe så fantastisk? Alle beslutterne sitter  fremdeles i toppjobbene.

Så er parolen for Oslos ødeleggelse: Bygg høyere og tettere. Grefsens fine villabebyggelse er nedrivningstruet til fordel for blokker rundt Storo.

Ingen ser ut til å forstå at hvis InterCityprosjektet hadde stått ferdig I år 2000 ville ikke Oslo hatt det befolkningsproblemet det nå har med dertil astronomisk dyrt boligmarked. Gode tog kunne ha brakt deg til Jevnaker, Hønefoss, etc på trekvarter – den samme tid det tar å kjøre trikk fra Oslo sentrum til Kjelsås.

Det er ikke bare i utenrikspolitikk og denslags at Norge er som et middelmådig provinsland. Det gjelder også for vei og tog.