Mediaprofessor og SVer Helge Rønning fikk seg noe arbeid i Afrika tilknyttet EU for rundt tyve år siden. Han ble da den første – tror jeg – som skrev en slags varsku-kronikk i Aftenposten den gang om at Kina var iferd med å overta styringen over Afrikas utvikling. 

Dette økonomiske hegemoniet har ikke avtatt, tvert imot. Til fortvilelse for både EU og USA ligger nå Kina langt foran i sporet i kraft av de økonomiske musklene de anvender. Da var det slik at Kenya stat hadde lånt masse penger fra Kina som de ikke kunne tilbakebetale og som betaling tilbød de Kina å overta den viktige havnen i Mombasa.Og derfra bygger Kina lekre tog som skal til Nairobi og dypt inn i Afrika.

Når Tyskland i januar 2014 begynte å snakke om nødvendigheten av «Weltpolitik» så sa de det samme som franske Sarkozy hadde gjort litt tidligere. Nemlig at såfremt Frankrike ikke klarte å rekolonisere sine gamle kolonier i Afrika var Frankrike konkurs.

Det som nå skjer er at Merkel og Macron i dag 22. januar 2019 møtes i Aachen Rathaus for å undertegne Vertrag von Aachen som går ut på fransk-tysk felles utenriks, militærpolitikk og felles rustningsindustri.

Som forventet blir dette blåst opp som sikkerhet og fred i Europa, mens det handler om følgende innsikt: hvis ikke de to allierer seg militært har de ikke en sjanse til å utfordre Israel, Kina og USA i Afrika. Der er koltan, uran, gull og olje.

Med sine 1200 soldater i Irak-Syria var Frankrike irriterte over at USA trakk seg ut av Syria. Og de leverte 1000 millioner Euro til Irak med håp om å få seg en militærbase der. Dette har de råd til mens de Gule Vestene trygler om bedre levevilkår.

Men om ett år er det å tro at slike utspill som dette vil ha karakter av EuropaHærens utspill, for meningen med Aachen er selvfølgelig at her grunnlegges denne med de to som bæresøyler.

Alt dette skjønner jo de italienske toppolitikerne Guiseppe Conte og Luigio Di Maio alldeles perfekt og leverer nå det hardeste verbale skyts mot «den franske kolonipolitikken i Afrika» og den dominerende aksen Tyskland-Frankrike.

Som mottrekk arbeider de nå for en Italiensk-Polsk akse i europeisk politikk som naturligvis vil bidra til at det sentraliserte EU-prosjektet går fullstendig i oppløsning. Det er nå mer realistisk å snakke om et Europa med to og tre rivaliserende akser framover og som slett ikke vil forholde seg fredelig pasifistisk mot hverandre. Trenden er som konfrontasjonen mellom NatoTyrkia og NatoUSA i Syria: stedfortrederkrig mot hverandre.

Enn så lenge finnes det ikke spor i norsk presse om hvordan Norge har tenkt å forholde seg til tysk-franske Europahæren som definitivt ikke vil bli noe vedheng til USA. Begge stater vil ut av vasallstatus under USA.

Alle disse inter-imperialistiske rivaliseringer vil også treffe Norge i nær framtid. Det som er opplagt for enhver amerikansk statsviter har ennå ikke gått opp for det offisielle Norge: at USA er i fritt fall økonomisk og politisk og har mer enn nok med å redde seg selv – som de vil gjøre med militære midler.

Det er et gammelt norsk problem. Vår elite er provinsiell og ønsketenkende og våger ikke ta fatt på nye analyser og tenkning. Forestillingene om det frelsende USA har gått ut på dato for år siden.

Nå sitter de i Gulfen og forhandler med Taliban om tilbaketrekning fra Afghanistan. De har ennå ikke skjønt hva 4.Generation Warfare er for noe. Ikke rart de taper på alle fronter.