Globaliseringen av av fotballen   

Der jeg vokste opp ved Rosenborggata i Trondheim vrimlet det av fotballspillere. En av de helt oppsiktsvekkende trekkene ved Trondheim by fra 1925 av var antall idrettsklubber. Hver bydel hadde sin klubb og en gikk ikke ustraffet fra den ene klubben til den andre uten å miste kamerater og anseelse.

Rosenborg var så definitivt en arbeiderklubb og profilene i arbeidet bodde rundt meg. De aller fleste av disse hadde klubben som sin livs pasjon. Og ofte ble hele familien mobilisert for klubben.

Det var i gamle dager. Da Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen fikk vippet RBK opp som flaggskipet i norsk fotball, laget de et arbeidskonsept som gikk omtrent slik: Rosenborg skal holde seg med «spioner» som skal sope opp alle store talenter fra hele MidtNorge, fra Dovre til Bodø. På det viset skulle RBK ikke bare være Trondheims førstelag, men hele MidtNorges.

Men det som skjedde var at begavede trøndere som utfoldet seg på Lerkendal, ble som varer i hendene på fotballagenter – et helt nytt yrke i verden – som solgte spillere på lik linje med hester innen travsport.

Denne prosessen som har pågått i noen tiår nå, vil jeg karakterisere som globaliseringen av fotballen. Det finnes ikke lenger noe sånt som tilhørighet og loyalitet til enkelte klubber. Det er lønnsslippen, overgangspengene og generelt Mammon som rår.

Da den unge Steffen Iversen dro til Tottenham var Hansen/Eggen helt fortvilet da de hadde eslet han til å overta farens rolle som den store scoringsmaskinen, skudd med begge bein og briljant hodespill.

På et vis ramlet hele konseptet om en MidtNorge-klubb sammen og i øyeblikket er det tynt med folk fra denne delen av Norge. Ja, det har vært flust opp av svensker og dansker og afrikanere.

Når det nåværende styret for RBK kan opptre så ekstremt klønete som de har gjort i forbindelse med oppsigelsen av Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun samt ansettelsen av nytrener Horneland, kommer det av at klubben befinner seg i en overgangsfase mellom norsk lokalisme og total-globalisme. 

Et sånt amatøreri hadde aldri skjedd i Real Madrid eller Bayern München for det har man en stab av advokater som tar seg av dette med kontrakter, ansettelser og oppsigelser. 

Styreleder Ivar Koteng har håndtert denne saken som en slags versjon av Bør Børson på bytur. Et amatøreri uten sidestykke som har fått mange RBK-tilhengere til å fortvile – også undertegnede.

I et intervju med Nils Arne Eggen i Aftenposten 24 januar 2019 sier han at han var «fotballfaglig uenige om måten å spille og trene på.» Om Kåre og Erik Hoftun.

Ja, men det skulle da også bare mangle at Eggens elever ikke på et tidspunkt skulle gå imot sin lærer. Eggen vil at RBK skal spille fotball som de gjorde på 1990-tallet da han var kongen på Lerkendal.

Den eldre vil vel ikke forstå at måtene å spille fotball på har endret seg drastisk fra den gang. Så det som har skjedd tydeligvis er en slags revolte fra gammelkarene om å spille Rosenborg-stilen som vi har ingen garanti for at nytrener Horneland gjenføder. Tvert imot!

Hvis nå Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun har lyst til å hevne seg på det sårede oppgjøret de har hatt med styret i Rosenborg, så vil jeg anbefale å overveie om de ikke skal tilby sine ferdigheter til enten Ranheim eller Strindheim.

Gudskjelov er det fremdeles slik i Trondheim at fotballen er noe av en hellig idrett og det vrimler av ungdom som trenger kyndig veiledning.

Kåre og Erik: er det ikke på tide at Ranheim knuser RBK på Lerkendal? Er ikke det et prosjekt for revansj?