Sjarlataner blant oss.

Jan Hårstad   

Pål Steigan er en av de få fra den maoistiske tiden som er oppegående og faktisk nå framstår som en av lederskikkelsene for en ny oppvåkning politisk i Norge. Han fortjener stadig ros for sin enorme arbeidskapasitet.

Men iblant skriver han noen pussigheter. Nå var det jo slik at krigsforbryterne Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre benyttet Libyakommisjonens mediafokus til å si at de handlet presist, folkerettslig og angrer ingenting av de 600 norske bombene over et ødelagt Libya. På vei til å bli et nytt terroristisk Jihad-Kalifat.

Libya-krigen. De som støttet denne er på ingen måte noen fyrtårn.

Steigan kommenterer 14 sept 2018:
«Det underlige er at det finnes folk på venstresida som gjerne vil gå i regjering med folk som har begått slike forbrytelser og som fortsatt forsvarer dem.»

Hvis Steigan så seg rundt på norske kommentarfelt ville han fort finne ut at det er veldig få som finner dette underlig. Ja, det er faktisk godt gjort å finne noen som syns dette er underlig.

Et tilfeldig eksempel 14. sept. (Resett):
«Plutselig forsvant rødstrømpene, RV, AKP-ML og alle de andre kommunist-avvikerne. De søkte seg inn i AP og SV for å skaffe seg makt.»

Dette omlegget, denne prosessen som har pågått noen år nå, frambringer sjarlataner på løpende bånd. Så mange at det ville være en heldagsjobb å omtale disse.

Du hadde gammelkarene Folkvord/Johansen som anstrengte seg for å skrive USA ut av Syriakrigen skjønt det var kjent at den nye Pentagon-doktrinen var «Leading from behind.» (Styre det fra bakrommene, red.)

Under Einar Gerhardsen regjeringstid ble Norge knyttet til imperialismens fremste militære redskap, NATO. Det skjedde til tross for at det var et flertall i folket som var mot det.

Så har du herr Mimir som jobber med å rosemale Gerhardsen-epoken uten å ta med at den låste Norge til den anti-kommunistiske Natomasta som terroriserte progressive av alle sjarteringer i Norge på 1950-tallet.

Men en ledende sjarlatan er også Magnus Marsdal som jobber i en kronikk i Dagbladet 11 sept 2018 med å fordrive det felles syn mellom Kristin Clemet og Jimmie Åkeson at valget handlet om innvandring.

Dette er galt, ifølge Marsdal.

Det den økonomiske ulikheten, industridød, industrieiernes beslutninger, skattekuttene til de rike, etc, etc som har ført Sverigedemokratene til fremgang. Ikke primært innvandringsspørsmålet.

Men for å rette opp alle disse skavankene trenger man «en ny venstreside med slagkraft i klassepolitikken».

Så vet vi det.

Men Marsdal er jo så grei at han i Klassekampen 8. september redegjør for oss hvem som er internasjonale fyrtårn  for denne «klassepolitikken» nå.

Er Syriza et politisk fyrtårn for venstreorienterte?

Det er da Bernie Sanders, Jeremy Corbyn, spanske Podemos og greske Syriza.

Syriza kom til makten i 2015 på den lovnad at partiet skulle kjempe mot EUs innstrammingspolitikk. Etter at det valget var avgjort gikk Syriza i bresjen for å føre en brutal og blodig klassepolitikk på vegne av finansinstitusjonene MOT det greske folk.

For oppvakte skulle det være unødvendig å gå i dybden på dette all den stund selv Urix/Nrk har vært i sjokktilstand over tilstandene i Hellas.

Spanske Podemos går inn i en regjering med sosialdemokratiske PSOE hvor de allerede nå har snekret et finansbudsjett som endelig skal godkjennes av EU. 10,4% opp i militær opprustning, 7,4% opp til politi/etterretning, ned med alle sosiale utgifter akkurat som EU vil ha det. Også for Podemos: klassepolitikk for overklassen.

Bernie Sanders hadde tusenvis av unge, naive tilhengere helt inntil han 12 juli 2016 godtok/anbefalte Hillary Clinton som Demokratenes presidentkandidat. Faktisk var det slik at mange unge tilhengere,som hadde jobbet for hans kampanje, tok livet av seg.

Bernie Sanders og John McCain

Det aller siste fra Sanders var at han skrev en fortvilet nekrolog over vennen og helten JohnMcCain som er den galeste militarist USA har hatt etter Vietnamkrigen.

Jeremy Corbyn befant seg i den offisielle «Remain Campaign» under EU-valget i 2016. Han er også for Nato og Trident Nuclear submarine missile system. Det er bare på ett punkt det er noe som helst progressivt med Corbyn og det er rettferdig løsning på Palestinakonflikten.

Men da zionismen har ekstrem innflytelse både i media og Labourpartiet fører de kampanjer mot ham, men ser vi bort fra dette er Corbyn en helt normal Nato/EU sosialdemokrat som aldri kommer til å flå borgerskapet for et pund engang.

Det er ikke en eneste av Marsdals fyrtårn som driver noen «slagkraft i klassepolitikken».

Tvertom. De forslag som måtte komme fra dette teamet har kun som målsetting å redde det bestående fra imbesille idioter av typen Trump.

Mardals framlagte verdensløsninger er det totale sjarlataneri. Men dette sjarlataneriet har en retning og det er den samme veien som Erik Solheim, Jens Stoltenberg etc etc . Jeg vil opp og frem, jeg vil gjøre karriere, skaffe meg penger og sosial posisjon. Disse folkene står i kø om dagen.

Sammenlignet med de sosialdemokratiske krigsforbryterne vi har rundt oss nå, var jo de tyske sosialdemokratene i 1899 meget fremskrittsvennlige politikere – og de levde i en epoke med framskrittshåp.

Rosa Luxemburg

Her avslutter jeg med noen setninger fra Rosa Luxemburgs bok «Sosialreform eller revolusjon? fra 1899:

«De som ivrer for å gå den lovlydige veien av reformer i stedet for og i motsetning til en erobring av den politiske makten, velger i praksis ikke en roligere, sikrere og langsommere vei til det samme målet, men også et annet mål.

I stedet for å frambringe en ny samfunnsorden, foretar de bare kvantitative forandringer av det gamle systemet.»

Dette er ikke politikken til nåtidens venstrefyrtårn og deres norske tilhengere.

Deres program er å kjøre «klassepolitikk» på vegne av det bestående mot arbeiderklassene. Tidens modell: Syriza og Podemos.

Verden vil bedras, selvfølgelig. Men med et slikt sjarlataneri?