Onsdag 29. august 2018 oppførte Aftenposten seg litt unormalt. Da hadde man der gått til det skritt å oversette den tyske utenriksminister Heiko Maas deklarasjon fra Handelsblatt mandag. Og ingen kommentar på lederplass heller.

Vanligvis er det slik at når den transatlantiske alliansen fra 1945 har problemer, så iler lederskribentene i avisa til med valium og andre beroligende piller og sier: Ta det med ro, det går over. Godnatt.

Heiko Maas

Artikkelen til Heiko Maas er et historisk dokument. Som vi her på Derimot har redegjort for, har både analytikere og politikere sagt at Tyskland og USA var på kollisjonskurs. Der kan vi godt nevne at derimot har vært i bresjen for å påpeke dette.

Men det er første gang det offisielle Tyskland leverer en skilsmisseerklæring med brodd til USA. Sannsynligvis har utenriksredaksjonen i Aftenposten lest den grundig og så langt blitt fullstendig stum. Her går det ikke etter globalistenes oppskrifter og visjoner, tvert om.

Og en får også en følelse av at tyske UDs beste hjerner har sittet og flikket med denne artikkelen i ukevis for alle dens politiske meldinger er pakket inn i et sukret «vennskapelig» diplomatisk språk.

Skillsmisseprosessen startet i januar 2014. Da ble det i Bundestag høytidelig erklært at nå legger Tyskland sin internasjonale tilbakeholdenhet vekk og begir seg ut i ansvarsbevisst WELTPOLITIK.

Så har det da kommet meldinger hvert halvår om Europhæren og det tyske rustningsbudsjettet som har økt hele tida, jeg har mistet tellinga, men det siste jeg leste var at det ville snart bli like stort som Russlands.

Europahæren skal bli en global intervensjonsstyrke og 20 milliarder Euro er satt av til denne for perioden 2021-2027.

«Vi utgjør en motvekt der hvor USA går over den røde linjen» heter det i artikkelen til Maas.

De rød linjene er at Tyskland skal få handle med hvem de vil og gi pokker i USAs direktiver om sanksjoner.

Mali er et land som er rikt på mineraler.

Så kommer det noe jeg oppfatter som en finte: Tyskland skal samarbeide med Japan-Canada-SørKorea. Det høres jo tilforlatelig ut, men det løser ikke et eneste av Tysklands grunnleggende problem gjennom 150 år: landet må ha enorme mengder olje og gass og også strategiske mineraler av den typen du finner i land som Mali.

Tyskland var den første vestlige staten som bygget vennskapelige relasjoner med Khomeinis Iran og de er nå dype. Tyrkia har også vært et satsningsområde for Tyskland for å melde seg på rundt energikildene i Levanten. Ville tyrkiske imamer herjer omtrent fritt i Tyskland og bygger moskeer og infrastruktur. Den strategiske alliansen med Tyrkia tillater det og nå står Erdogan klar til å besøke Merkel om kort tid.

Tettere forbindelse med Japan, Canada og SørKorea løser ikke ett eneste av Tysklands grunnleggende økonomiske problemer. Det er alliansen med Russland som er det organiske for Tyskland, men det kan ingen si nå når USA bygger for krig mot Russland.

Sett fra USAs synspunkt ser det slik ut: hvis Europa river seg løs fra deres formynderskap og hegemoni, ramler det amerikanske imperiet sammen. Det kan bare ikke skje.

Derfor ga John Bolton følgende melding: EU må velge mellom Iran og USA.

John Bolton

Så langt har EU trosset USA og valgt Iran. Og tyskerne har kommet med et ønske om en tysk politiker som leder av EU. Åpenbart syns de det fremdeles er for mye knefall for USA.

Som jeg har vært inne på i tidligere artikler: USA vil ikke tillate at Tyskland går i spissen for et EU som trosser deres verdenspolitikk. Dette er årsaken til at 45 000 amerikanske soldater står på baser i Tyskland fremdeles og at landet er fylt opp med 150 atomstridshoder.

Av den grunn må vi belage oss på at merkelige saker vil skje i Tyskland i de kommende årene. CIA vil få i oppdrag å destabilisere Tyskland på et vis som sender landet på kne og ber USA om nåde og tilgivelse.

Epoken med å drive sivilisert politisk dialog er forbi. USA er et økonomisk/sosialt katastrofeområde og det er grunnen til at lederskapet til Trump bare består av neo-con fullblodskrigere. Det gis ikke ved dørene noe sted lenger.

Den norske forsvarsindustrien har bygget opp tette relasjoner med Krupp/Thyssen gruppen. Det er slett ikke sikkert at dette kan fortsette.

Hvis Tyskland blir sperret fra oljebrønnene i Kurdistan eller Aserbadsjan, blir Norge en sentral faktor i deres politikk og har for så vidt vært det lenge.

Nå er det ikke lenger slik at den imperialistiske rivaliseringen bare holder seg blodig i Midtøsten. Etter bruddet Tyskland-USA har den også kommet over dørstokkene i Norden og Norge.

Den gjeldende feel-good kulturen vil snart bli blåst vekk.