Hvem som er Frankrikes «beste» presidentkandidat, Macron eller Le Pen, er avhengig av øynene som ser. For de på samfunnets skyggeside oppfatter tydeligvis Le Pen som deres kandidat, mens det er motsatt med de på solsiden. Jeg er sikker på at Macron er den verste kandidaten for den første gruppen, men ikke for den siste.

Vi vet hva Macron står for. Han har sittet i regjering tidligere. Jeg tror han vil fortsette sin globaliserings- og markedsliberalisme-politikk som skaper flere tapere. Jeg er ikke sikker på Le Pen, det gjenstår å se henne ved roret. Vi har derfor bare hennes program, stemmegivning i opposisjon og uttalelser å holde oss til. Prof. James Petras mener med utgangspunkt i dette at hun er langt å foretrekke fremfor Macron. Jeg er enig, selv om det gjenstår å se hennes politikk i praksis.

Knut Lindtner

Tjue sannheter om Marine Le Pen

Av James Petras

James Petras er professor emeritus i sosiologi ved Binghamton University, New York, USA.
Han omtaler seg selv som en revolusjonær anti-imperialist.

Innledning

Hver dag fabrikeres det på utrolige måter, fra prominente ledere fra høyresiden og venstresiden, fra bankierer til intellektuelle parisere, historier og oppdiktede slagord for å rakke ned på presidentkandidat Marine Le Pen….
De gjør programmet hennes uklart, bruker ordet «ekstremist» når hun forplikter seg overfor arbeiderklassen og anti-imperialistene.  Frykt og misunnelse har sivet inn hos de nye lederne i den populære bevegelsen i Emanuel «Manny» Macrons champagne-gennomvåte middagsselskaper.  Han har god grunn til å være redd: Le Pen henvender seg til de fundamentale interessene hos det store flertallet av franske arbeidere, bønder, offentlig ansatte, arbeidsløse, ungdom uten arbeid og eldre arbeidere som nærmer seg pensjonsalderen.

Massemedier, de politiske klassene og rettssystemet, såvel som gate-provokatørene, angriper Le Pen på brutale måter. De forvrenger henne innenriks- og utenrikspolitikk.   De raser over at Le Pen lover å melde Frankrike ut av NATOs felleskommando – og effektivt gjøre slutt på støtten til de USA-ledete  globale krigerne.  Le Pen avviser den oligark-dominerte Europeiske Union og deres strenge program som har beriket banker og multinasjonale selskaper.  Le Pen lover å arrangere en folkeavstemming om EU – for å avgjøre fransk medlemskap.  Le Pen lover å gjøre slutt på sanksjonene mot Russland, og i stedet øke handelen med dem.  Hun vil gjøre slutt på fransk intervensjon i Syria, og heller knytte bånd til Iran og Palestina.

Le Pen bekjenner seg til Keynesisk etterspørselsdrevet gjenoppliving av industrien – i motsetning til Emanuel Macrons ultra-liberale tilbudsdrevne dagsorden.

 Le Pens program vil øke skattene på banker og finanstransaksjoner, og gjøre slutt på kapitalflukt ved å fastholde pensjonsalderen for kvinner til 62 år, og 65 år for menn.  Hun vil holde fast på 35 timers arbeidsuke, og lover skattefri overtidsbetaling.  Hun lover direkte innblanding fra staten for å hindre fabrikkene i å innføre lavtlønnet EU-økonomi og si opp franske arbeidere.

 Le Pen lover å øke offentlige bevilgninger til barnepass og til fattige og handicappede.  Hun lover å beskytte franske bønder mot subsidiert, billig import.

 Marine Le Pen støtter abort-rettigheter og homofiles rettigheter.  Hun er mot dødsstraff.  Hun lover å kutte skattene med 10 % for lavtlønnede.  Marine lover å kjempe mot sexisme og for likelønn for kvinner.

 Marine Le Pen vil redusere migrasjonen til ti tusen mennesker og slå ned på immigranter som kan knyttes til terrorisme.

 Emanuel Macron: Mange-milliardær og med micro-worker program

Dette er finanskapitalens godgutt

Macron har vært en investor-bankier som har arbeidet for Rotschild og Cie Banque-oligarkene, som har tjent penger på spekulasjoner og plyndring av offentlige midler.  Macron arbeidet i president Hollandes finansdepartement, og hadde ansvar for ‘industri og digitale saker’ fra 2014 og fram til 2016.  Dette var mens ‘sosialisten’ Hollande gikk inn for en dagsorden til fordel for  pro-business, noe som inkluderte et skattekutt på 40 milliarder euro for de rike.spekulasjoner og plyndring av offentlige midler.  Macron arbeidet i president Hollandes finansdepartement, og hadde ansvar for ‘industri og digitale saker’ fra 2014 og fram til 2016.  Dette var mens ‘sosialisten’ Hollande gikk inn for en dagsorden til fordel for  pro-business, noe som inkluderte et skattekutt på 40 milliarder euro for de rike.

 Macron er knyttet til det republikanske partiet og deres allierte i bank- og forretnings-sammenslutninger.  De går inn for å heve pensjonsalderen, redusere bevilgningene til sosiale tiltak, si opp titusener av offentlig ansatte og legge til rette for å kunne eksportere kapital og importere billige varer.

Macron er en betingelsesløs tilhenger av NATO og Pentagon.  Han støtter helt og fullt Den Europeiske Union.  EU-oligarkene er begeistret for Macrons omfavnelse av mer nøysomhet for franske arbeidere, mens generaler kan vente total støtte for pågående og kommende USA- og NATO-kriger på tre kontinenter.

Macron er tilhenger av NATO-kriger på 3 kontinenter

Propaganda, stempling og løgner.

Macrons pro-krig, anti-arbeiderklasse og den tilbudsvennlige økonomiske politikken etterlater oss med én konklusjon:  Marine Le Pen er den eneste kandidaten på venstresiden. Hennes program og løfter er arbeider-vennlige, ikke for langt til høyre – og slett ikke fascistisk. 

Macron, på den andre siden, er en dedikert høyre-ekstremist, slett ikke noen ‘sentrumspolitiker’ som medier og den politiske eliten påstår!  Man trenger bare å se på bakgrunnen hans i bankverdenen, hans nåværende støtte blant oligarkene og den politikken han førte da han var minister hos Francois Hollande.

‘Macronistene’ har anklaget Marine Le Pen for å være ekstremt ‘nasjonalistisk’, ‘anti-semittisk’, og ‘anti-immigrant-rasistisk’.  ‘Det franske venstre’, eller det som er igjen av det, har helt blindt svelget oligarkenes kampanje mot Le Pen, til tross for den illeluktende kilden til disse påstandene.

Le Pen vil som Charles de Gaulle (tidl. fransk president) koble Frankrike fra NATOs felleskommando.

Le Pen er mer enn alt en ‘uavhengig kandidat’: «Frankrike først».  Hennes kamp er mot Brussels oligarker, og for å gjenvinne uavhengigheten for det franske folket.  Det er en uendelig ironi å stemple hennes kamp mot imperialistisk politisk makt som ‘ytre høyre’.  Det er en fornærmelse å diskreditere et folkelig krav om hjemlig demokratisk makt over grunnleggende økonomisk politikk: politikk om inntekter og priser, budsjetter og mangler som ‘ekstremistisk og høyrevridd’.

Marine Le Pen har systematisk forandret lederskapet, det sosialøkonomiske programmet og retningen for National Front.

Hun har ekskludert anti-semittene, inkludert sin egen far! Hun har endret politikken når det gjelder kvinners rettigheter, abort, homofili og rase.  Hun har vunnet støtte blant de unge uten arbeid og fabrikkarbeidere, offentlig ansatte og bønder.  Det er tre ganger så stor mulighet for at unge arbeidere støtter hennes nasjonale gjenopplivingsprogram framfor Macrons ‘frimarkeds-dogme’.  Le Pen har fått støtte fra franske bønder og også fra den stadig voksende provinsielle middelklassen, fra butikkeiere, kontorister og turistavhengige arbeidere, og forretningsfolk.

Dette til tross for trenden blant de franske massene mot oligarker, akademikere, intellektuelle og politiske journalister som har etterliknet elitens bakvaskelse av Le Pen fordi de ikke vil legge seg ut med prestisje-mediene og deres ledere ved universitetene.  De vil ikke anerkjenne de grunnleggende forandringene som har skjedd med National Front under Marine Le Pen. De er mestere i ‘dolbbeltsnakk’ – de taler fra venstresiden mens de arbeider sammen med høyresiden.  De blander sammen mindre onder og større onder.

Hvis Macron vinner dette valget (og ingenting er garantert!) vil han ganske sikkert innføre sitt  ‘harde’ og ‘ekstreme’ neoliberale program.  Når franske arbeidere så går til streik og demonstranter bygger barrikader i gatene som svar på Macrons innstrammingstiltak, vil liksomvenstre rope ut sin inkonsekvente ‘kritikk’ av ‘gale årsaker’.  De vil påstå at de hadde rett hele tiden.

Franskmenn har gjort opprør tidligere slik dette bildet fra 1830 viser

Hvis Le Pen taper dette valget, vil Macron iverksette sitt program og tenne et folkelig raseri.  Marine vil ble en enda sterke kandidat ved neste valg … hvis ikke de franske oligarkenes rettssystem sender henne i fengsel for den forbrytelsen å forsvare suverenitet og sosial rettferdighet.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder/Knut Lindtner