Vi har tidligere påpekt at USAs militærmaskin ikke er det mange tror den er. Artikkelen under bekrefter dette. Det kommer nå meldinger om at landet mangler verftskapasitet til vedlikehold på hangarskipene sine og også andre meldinger som peker i samme retning. Bl. a kommer det meldinger om at USAs nyeste hangarskip, Gerald R. Ford, ikke kan ta imot F-35 flyet.
De usynlige skipene landet har brukt ti-talls milliarder på er en skandale. I det hele tatt ser det ut til at konstruktøren av F-15/16 flyet, Pierre Sprey, har rett når han sier rett ut at hovedhensikten med å bevilge penger til nye våpensystemer (F-35) er å overføre penger til krigsindustrien.
Det er ikke bare å produsere uhorvelige mengder av utstyr, fly, båter, tanks osv. Det koster penger og verkstedskapasitet å vedlikeholde alt dette utstyret. Når en har outsourcet industriarbeidsplassene til Kina sier det seg selv at vedlikehold kan bli et stort problem fordi en mangler fagarbeidere.
Knut Lindtner
Bare 6 av imperiets 61 B-1-bombefly er kampklare
Å sprenge i luften afghanske gjetere i tjue år har fått konsekvenser.
Under Senatets bekreftelseshøring av general John Hyten 30. juli 2019 ble det avslørt at det amerikanske flyvåpenet bare har seks fullstendig oppdragsdyktige B-1B-bombefly.
B-1-flåten er midt i en intensiv tilstand med vedlikeholdsarbeid og oppgraderinger. Av de 61 jagerflyene er 15 i depotvedlikehold og 39 fly er nede for inspeksjoner eller andre spørsmål, sa senator Mike Rounds, en senator i South Dakota, under høringen.
Vi dundret bare løs på dem, om igjen og om igjen,» sa Hyten. “Vi måtte trekke oss litt tilbake og se å få løst problemene. Depotene kan gjøre det hvis de har stabil finansiering. ”
Underutvalget i House Armed Services seapower og projection antydet om saken i lovgivningen tidligere i år. Lovgivere ba det amerikanske flyvåpenet (USAF) om å rapportere tilbake og komme med en beredskapsplan for det konvensjonelt bevæpnede bombeflyet. B-1-ene, som i utlandet er kjent som arbeidshest, ble satt på bakken i nesten fire uker i vår på grunn av problemer med utskytningsetet.
I henhold til underutvalgets versjon av forsvarspolitikken for 2020, ønsker senatorene at flyvåpenet tar mer ansvar for å løse problemene. «Komiteen er bekymret for at B-1-beredskapet ikke har prioritet og ressurser for å forbedre oppdragseffektiviteten til B-1,» sies det i rapporten. « …Flybesetninger blir omdirigert fra å fly B-1 til andre fly på grunn av mangel på B-1-fly til trening.»
Luftforsvaret satt også på bakken B-1-er i juni 2018, etter at vingen på et fly fra Dyess AFB, Tex., Tok fyr under trening – og utskytningssetet ikke ville gå av.
General Timothy Ray, sjef for Air Force Global Strike Command, har erkjent B-1-inspeksjoner som nødvendige for den aldrende flåten til tross for at det påvirker beredskapen. De Boeing-bygde B-1-ene gikk i tjeneste på 1980-tallet, men fløy ikke sitt første kampoppdrag før i 1998. Siden den gang har det imidlertid vært en arbeidshest.
«Det er ikke et ungt fly,» sa Ray. «Slitasje er en del av tingene vi finner.»
Oversatt og noe forkortet av «cubanito».
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 386 ganger.
2 Kommentarer
«I det hele tatt ser det ut til at konstruktøren av F-15/16 flyet, Pierre Sprey»
Sprey er ingen flyingeniør og har ikke «konstruert» F-16, eller noe annet fly for den saks skyld. Den bragden tilhører geniet Harry Hillaker og teamet hans ved General Dynamics. Det er mer riktig å si at Sprey hadde en innflytelse på forløperen til F-16, det som da var Light Weight Fighter-programmet, som var en motsats til F-15. Sprey var en slags erkekonservativ mentor for den legendariske piloten og militærstrategen John Boyd, som ledet den like legendariske gruppen likesinnede kjent som the Fighter Mafia. Boyd, derimot, ble opprinnelig hanket inn for å få F-15-programmet på rett kjøl, noe han også gjorde, og utviklet videre konseptet til LWF-programmet, som senere skulle bli F-16.
Det hører med til historien at F-16 endte opp som noe ganske annet enn LWF-konseptet. Mens Sprey var en innbitt motstander av unødig teknologi og formante en enkel og billig flymaskin, var resten av Fighter Mafia av den oppfatning at teknologi måtte spille en større rolle. Men da forsvarsminister James Schlesinger øynet muligheten for eksport til NATO, ble LWF forvandlet til et langt mer komplisert multirolle kampfly. Norge, med forsvarsminister Fostervoll i spissen, hadde her en sentral rolle i den europeiske samarbeidsgruppen og satte premisser for videreutviklingen i F-16-programmet.
Om Sprey hadde fått det slik han ville, hadde F-16 trolig endt opp som en fotnote i historien, uten radar eller noe annen avansert teknologi som la grunnlaget for den suksesshistorien som F-16 har blitt.