Historien under er gammel. Det er få i Norge som husker den, selv blant de som er gamle nok. Men den forteller en god del om forholdet mellom Israel og USA – og det forholdet vedvarer. Det store spørsmålet om det er hunden som beveger halen eller halen som beveger hunden, og det spørsmålet er fortsatt uavklart. For det er ikke bare Saudier og IS som er et problem for menneskene i regionen – Israel med USA i ryggen er det virkelig store problemet i Midt-Østen. Og det spørs hvor lenge store kapitalinteresser USA ser seg tjent med det, for hele regionen er nå i en meget raskt endringsprosess.

Knut Lindtner

Å ’ikke huske’ USS Liberty

Av Ray McGovern

Han er en tidligere CIA-offiser som har blitt en politisk aktivist. McGovern var en CIA-analytiker fra 1963 til 1990. På 1980-tallet ledet han National Intelligence Estimates og forberedte den daglige orienteringen til presidenten. Han fikk Etterretningstjenestens Anerkjennelses-medalje da han ble pensjonert, men returnert i aktiv virksomhet i protest mot CIAs deltagelse i torturvirksomhet.

Vi kan ganske sikkert gå ut fra at da president Donald Trump landet I Israel på mandag 22/5, ville han ikke ha blitt brifet om de ugjendrivelige bevis om at for 50 år siden – 8 juni 1967 – da angrep Israel med vitende og vilje det amerikanske rekognoserings-skipet USS Liberty i internasjonalt farvann. Her drepte de 34 amerikanske soldater og skadet ytterligere 170 av skipets mannskap. Alle Trumps forgjengere – Lyndon B. Johnson, Richard Nixon, Gerald Ford, Jimmy Carter, Ronald Reagan, George H.W. Bush, Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama – har nektet å kommentere denne stygge historien og har tildekket hele angrepet på Liberty.

Det hadde ikke kostet mye å oppdatere Trump om denne heller skammelige episoden. En kunne håpet at han skulle vise litt mer mot enn de tidligere nevnte presidenter og at han deretter advarte Israel om at slik oppførsel ikke ville bli tolerert så lenge han var president.

En ny bok av Philip Nelson med tittelen «Remember the Liberty: Almost Sunk by Treason on the High Seas» er nødvendig lesning for alle som ønsker å forstå det som virkelig skjedde med Liberty.

Underoffiseren J.Q. «Tony» Hart, som overvåket samtalen mellom daværende forsvarsminister Robert McNamara og sjefen for den Sjette Flåtes Transportdivisjon, kontreadmiral Lawrence Geis, rapporterte om McNamaras instruktive svar til Geis, som hadde protestert mot ordren om å tilbakekalle de amerikanske jagerflyene som var sendt for å håndtere de flyene som angrep Liberty. MacNamara sa: President Johnson kommer ikke til å gå til krig eller sette i en amerikansk alliert forlegenhet(sic) på grunn av noen få marinegaster.

Admiral Thomas Moorer

Den senere admiral Thomas Moorer bekreftet etter samtaler med kommandantene på hangarskipene America og Saratoga at McNamara beordret flyene tilbake til sine respektive hangarskip. Moorer kalte det den mest skammelige handling jeg har opplevet i hele min militære karriere.

Takket være denne boken kan de som ønsker å lære om denne hendelsen få innblikk i hva som skjedde for 50 år siden.

1) Den 8 juni 1967 forsøkte Israel å senke det amerikanske etterretnings-skipet uten å etterlate overlevende. Angrepet ble gjort av jagerfly og torpedobåter i fullt dagslys og i internasjonalt farvann under den israelsk-arabiske seksdagerskrigen.

2) USAs dekkoperasjon fortalte israelerne at de kunne bokstavelig talt slippe unna med mord; de drepte 34 amerikanske marinesoldater (og skadet ytterligere 170 – minst), og

3) Som del i en skandaløs tildekking regissert av myndighetene, truet den amerikanske marinen med å stille for krigsrett alle overlevende som forsøkte så mye som å fortelle sine koner hva som egentlig skjedde. (Som en konsekvens var tallet på overlevende som hadde posttraumatiske problemer etter episoden ualminnelig høyt).

Et forsøk på å finne sannheten

Den eneste undersøkelsen som kunne kalles en undersøkelse ble ledet av admiral Moorer, som var stabsjef i marinen. Han ledet en såkalt ’blå-ordensbånd’, uavhengig kommisjon for å undersøke hva som skjedde med Liberty. Blant de funnene som ble annonsert av kommisjonen oktober 2003 kan nevnes:

…Umerkede israelske fly slapp beholdere med napalm på broen til USS Liberty, og avfyrte 30mm kanoner med raketter mot skipet. Overlevende anslo omtrent 30 eller flere overflyvninger utført av minst 12 israelske kampfly….

…. Angrepet fra torpedobåten involverte ikke bare avfyring av torpedoer, men også avfyring av skuddsalver mot Libertys brannslukkere og båre-bærere…. De israelske torpedobåtene returnerte senere og avfyrte flere skuddsalver fra kloss hold mot Libertys livbåter som hadde blitt senket ned til havoverflaten av overlevende for å forsøke å redde de mest alvorlig skadede.

Rett før han døde i 2004 appellerte admiral Moorer sterkt for at sannheten skulle komme frem i lyset og pekte direkte mot det han så som hovedhinderet: Jeg har aldri sett en president … stå opp mot Israel… Hvis den amerikanske befolkningen visste hvilket jerngrep disse menneskene har på våre myndigheter, ville de reise seg i væpnet opprør (sitat hentet fra Richard Curtiss i A changing Image: American Perception of the Arab-Israeli Dispute).

Mattis og Liberman. Hvem er sjefen?

Som et ekko av Moorers uttalelser fordømte den tidligere amerikanske ambassadøren Edward Peck, som tjentestegjorde mange år i Midt-Østen, Washingtons oppførsel overfor Israel og kalte det  overdrevent smiskete underdanighet …. på bekostning av liv og moral til våre tjenestemenn i vårt forsvar og deres familier.

Og Seksdagerskrigen? De fleste amerikanere tror at Israel ble tvunget til å forsvare seg mot en militær trussel fra Egypt. Men det var ikke tilfelle, som tidligere statsminister Menachem Begin innrømmet for 35 år siden: I juni 1967 hadde vi et valg. Den egyptiske styrkekonsentrasjonen i Sinai beviste ikke at Egypts president Nasser var i ferd med å angripe oss. Vi må være ærlige med oss selv. Vi bestemte oss for å angripe ham. (The New York Times siterte en tale holdt av Begin i august 1982).

Admiral Moorer spurte gjentatte ganger hvorfor våre myndigheter fortsatte å underkaste seg Israels interesser på bekostning av våre egne. Det er selve hovedspørsmålet i denne sammenhengen.

Krigen i Syria

La oss spole raskt frem til det som i dag er katastrofen i Syria. USAs politikk med støtte til de illusoriske moderate opprørere i området – inkludert angrepet med kjemiske midler under falskt flagg der den syriske presidenten Bashar al-Assad fikk skylden – kan bare fullt ut forstås som et speilbilde av den amerikanske ettergivenheten overfor israelske interesser.

New York Times byråsjef i Jerusalem i 2013, Judi Rudoren, mottok en ualminnelig oppriktig respons da hun spurte offisielle israelske talsmenn om Israels ønske rundt krigens sluttresultat i Syria. I en artikkel i New York Times 6 september 2013 med overskriften Israel støtter begrensede angrep mot Syria rapporter Rudoren at det beste resultatet av krigen i Syria var at det ikke ble noe resultat.:

«For Jerusalem er en vedvarende konflikt, så grusomt det måtte høres ut fra et humanistisk perspektiv, å foretrekke fremfor en seier for Assads regime og hans iranske allierte, eller en styrking av opprørsgrupper stadig mer dominert av sunnimuslimske jihadister.»

Alon Pinkas

«Dette er et spill der du ønsker at begge parter skal tape. I det minste bør det ikke kåres noen vinnere – vi ønsker et uavgjort resultat» sa Alon Pinkas, en forhenværende israelsk generalkonsul i New York. «La de begge blø av sine hemoroider til døden tar dem. Det er den strategiske tankegangen her. Så lenge dette vedvarer, er det ingen reell trussel fra Syria».

Obama kan ha lest eller blitt brifet om Rudorens artikkel. I alle fall fortalte han i fjor journalist Jeffrey Goldberg hvor stolt han var over å ha motstått sterkt press fra nesten alle sine rådgivere om å avfyre Cruise missiler mot Syria i september 2013. I stedet valgte Obama å utnytte den russiske presidentens Vladimir Putins tilbud om å få de syriske myndigheter til å overgi sine kjemiske våpen for kontrollert destruksjon (overvåket av FN) om bord på et amerikansk skip spesialkonstruert for oppgaven. President Trump derimot, valgte å gå med de «gale hundene» blant sine rådgivere. Det er ikke klart ennå om man greide å lure ham til en «hevnaksjon», eller om han selv så det som en mulighet for en «hevnaksjon», og derigjennom øke sin popularitet.

Det er ytterligere indikasjoner på uærlig oppførsel og tildekning her som Washingtons etablissement tjener godt på. Har vi ikke sett denne episoden før? Tenk Irak. Nok en gang er «etterretningsinformasjonen» oppkonstruert.

Oversatt og bearbeidet og noe forkortet av Bjørn Thorsønn

Bilder/tekst: Knut Lindtner