Putin lover støtte til Hviterussland

I et intervju med russisk tv 27. august opplyste Vladimir Putin om at han i telefonsamtaler med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko hadde forsikret ham om at Russland om nødvendig ville oppfylle sine traktatmessige forpliktelser til å forhindre at ekstremistiske elementer truet med å destabilisere Hviterussland. Han opplyste også at man etter oppfordring fra Lukasjenko hadde dannet en russisk sikkerhetsstyrke som om nødvendig ville kunne settes inn i Hviterussland.

________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Kaleidoskop
________________________________________________________

I intervjuet understreket Putin at Russland i henhold til unionsavtalen mellom Russland og Hviterussland fra 1997, og Den kollektive sikkerhetspakt som både Russland og Hviterussland er tilsluttet, er forpliktet til å forsvare Hviterussland ikke bare mot ytre aggresjon, men også mot forsøk på å undergrave stabiliteten i landet. Samtidig fremholdt han at en slik hjelp bare ville bli gitt i en situasjon der lov og orden var alvorlig truet, altså der ytterliggående grupperinger satte fyr på hus og biler, prøvde å storme offentlige bygninger og liknende.

Se et utdrag fra intervjuet med Putin tekstet på engelsk her.

Putins uttalelse var et viktig signal som vil kunne bidra til å gjøre slutt på krisen i Hviterussland. For å slå ned en fargerevolusjon som den vi nå er vitne til i Hviterussland, er det viktig at representanter for statsmakten er trygge på at de ikke vil bli latt i stikken. Vissheten om at Russland om nødvendig vil intervenere med sikkerhetsstyrker gir dem denne sikkerheten.

På samme vis var Lukasjenkos opptreden med maskingevær – som vestlige kommentatorer har fremstilt som et tegn på at den hviterussiske presidenten var blitt gal – et signal til folk i statsapparatet om at han ikke ville inngå noe kompromiss med opposisjonen der de selv eventuelt kunne bli ofret.

Hadde Lukasjenko begynt å forhandle med opposisjonen, derimot, ville folk i statsapparatet ha blitt urolige for sin egen sikkerhet eller i det minste karriere – og mange ville ha gått over til opposisjonen.

Det er ikke uten grunn at vestlige ledere forsøker å overtale Putin til å presse Lukasjenko til å forhandle med opposisjonen, sette den gjeldende konstitusjonen ut av kraft og liknende. Viser lederen eller myndighetene i et land denne form for ettergivenhet, vil forsøk på fargerevolusjon ha langt større sjanse for å lykkes.

Lukasjenko har vist at han ikke er skuddredd. Og Putin har gitt en troverdig forsikring om at han ikke vil tillate en gjentakelse av utviklingen i Ukraina der væpnede ekstremister kuppet seg til makten. Det bør gi grunnlag for en forsiktig optimisme i forhold til krisen i Hviterussland. Alt fra toppbyråkrater til vanlige mennesker ser at Lukasjenko ikke vil la seg skremme eller presse til å gi fra seg makten, og at det om nødvendig vil komme hjelp fra Russland. Det øker sannsynligheten for at folk som er fornøyd med forholdene i Hviterussland, eller som i i det minste ikke vil at landet deres skal forvandles til slagmark i en øst-vest-konfrontasjon – og de utgjør utvilsomt et flertall av befolkningen – står opp mot forsøket på fargerevolusjon. Og da vil det selvsagt heller ikke være noe behov for russisk hjelp.

Forsidebilde: Katsiaryna Endruszkiewicz