Den underlige saken med den russiske spionforgiftningen

Ved å stille spørsmålet om ’cui bono’ – hvem tjener på? – i saken rundt Sergei Skripal, fører dette etterforskere vekk fra Kreml som hovedmistenkt og mot vestlige etterretningstjenester, argumenterer James O’Neill.

Av James O’Neill

James O’Neill er advokat og geopolitisk analytiker.

Det mistenkte angrepet med nervegift på den tidligere russiske etterretningsoffiseren Sergei Skripal og hans datter i den engelske byen Salisbury søndag 11 mars, har ført til for mye spekulasjon, for mye hysteri og for lite analyse og undersøkelse. Episoden har gitt ammunisjon til russofobiske vestlige medier, som anklager Russland generelt og Vladimir Putin spesielt for nok et drap på en antatt fiende av Kreml.

Som med Robert Muellers undersøkelse av den påståtte russiske innblandingen i USAs presidentvalg i 2016 er dette anklager med varierende grad av bakkekontakt. Det foreligger lite eller ingenting av håndfaste bevis som ville sluppet forbi en første gjennomgang i en uavhengig domstol.

Først, hva er de kjente fakta? Bare noen få av disse har blitt nøyaktig rapportert i vestlig media. Offeret (forutsatt at det var et bevisst angrep mot ham og datteren hans) var tidligere en oberst i den russiske militære etterretningstjenesten (GRU). Dette er det største av de russiske etterretningsbyråene, og har som sine vestlige ekvivalenter et bredt spekter av funksjoner, hvorav «spionering» er bare en av dem.

På begynnelsen av 1990-tallet ble Skripal rekruttert av en MI6-agent, Pablo Miller, noe britiske medier nekter å nevne. Miller var en MI6-agent i Tallinn, hovedstaden i Estland. Hans hovedoppgave var å rekruttere russere for å få de til å mate britene med informasjon om russiske statshemmeligheter. Et interessant faktum, og muligens tilfeldig, var at MI6-sjefen under diplomatisk immunitet i Moskva på dette tidspunktet var Christopher Steele. Steele ble senere kjent som hovedforfatteren av dokumentet bak den beryktede Trump-saken.

Christopher Steele

Da Steele kom tilbake til London, ledet han MI6s avdeling for russiske anliggender mellom 2006 og 2009. Informasjonen som Sergei Skripal avslørte hadde blitt gitt til Steele, først i Moskva og senere i London.

Skripal ble arrestert i 2004. I 2006 ble han anklaget for forræderi og dømt til 18 års fengsel. I 2010 ble han utvist som en del av en fengselsutvekslingsavtale med russiske spioner i amerikanske fengsler. Han valgte å bosette seg i Storbritannia hvor han har bodd i en antatt pensjonisttilværelse siden da. Et annet interessant faktum, men igjen muligens tilfeldig, er at Salisbury der Skripal bodde, ligger bare 12 kilometer fra Porton Down, Englands hovedsenter for forskning på nervegifter.

Hvis russerne hadde ønsket å drepe ham, hadde de god mulighet til å gjøre det i løpet av årene han var i fengsel eller de åtte årene han levde i pensjon i Salisbury. Hvis de ønsket å drepe ham, er det heller ikke veldig troverdig at de ville gjøre det så offentlig og med gifttyper som ikke kjøpes på apoteket. Håndtering og administrering av disse svært farlige stoffene krever faglig kompetanse. De åpenbare kandidatene til drapsforsøket er derfor en eller annen offentlig myndighet, men hvilken regjering det er snakk om er det ubesvarte spørsmålet.

Det er her fakta blir vagere, men de interessante forbindelsene til Skripal gir mulighet til å komme med noen foreløpige hypoteser. Mens han bodde i Salisbury, ble Skripal venn med ingen andre enn den nevnte Pablo Miller, ifølge en intern rapport i den britiske avisen Daily Telegraph. Et faktum samme avis nektet å nevne med navn, men et navn som siden er blitt identifisert via weben.

Her holder Orbis Business Intelligence i London til. Uten skilt eller prangende logoer – naturligvis.

Miller jobber nå med et britisk sikkerhetskonsulentfirma som heter Orbis Business Intelligence. Igjen ifølge Daily Telegraph, er Millers tilknytning til dette selskapet nå fjernet fra Millers LinkedIn-profil.

Det åpenbare spørsmålet blir da: Hvorfor gjøres dette nå?

Orbis er det samme private etterretningsorgan som har engasjert Christopher Steele. Det synes mer enn en tilfeldighet at de samme tre mennene som hadde personlige og faglige forbindelser tilbake til 1990-tallet, skulle ha vedvarende kontakt samtidig som Steele-dokumentene ble utarbeidet, og senere mens den såkalte russiagate-forespørselen var i ferd med å kollapse. Tidligere FBI-direktør James Comey beskrev Steele-saken som «slibrig og ubekreftet» i en høring i Senatet

Craig Murray mener at Skripal-saken var å fremme et anti-russisk hysteri. Han har tidligere karakterisert påstandene om russisk innblanding i presidentvalget i USA som «bullshit».

Den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray har på sin blogg foreslått at et motiv for drapsforsøket på Skripal og hans datter var å fremme det anti-russiske hysteriet som påvirker vestlige medier og vestens ensrettede styresmakter.

Denne teorien er absolutt plausibel, og har sikkert vært en av årsakene til  den uklare mediedekningen, noe alternative medier på nettet har påpekt. Men en annen alternativ hypotese presenterer seg i lys av de ovennevnte fakta, og denne hypotesen er ikke engang nevnt, enda mindre diskutert av våre store medier.

Min noe spekulative hypotese (men jeg vil argumentere at den ikke er urimelig) er at Skripal sannsynligvis var involvert i produksjonen av Steeles dokumenter. Han var derfor i stand til å tilby potensielt svært skadelig informasjon rundt bakgrunnen til Steele-saken. Som nevnt ovenfor har ikke bare den eventyrlige forklaringen til massemedia kollapset på en spektakulær måte, men historien setter blant annet det amerikanske intelligensapparatet, FBI, Komiteen til det Demokratiske partiet, Obamas operasjoner i det Hvite Hus og Clinton-kampanjen i et meget dårlig lys.

I en hvilken som helst større kriminell undersøkelse er et av de grunnleggende spørsmålene hvem har midler, motiv og mulighet. Med dette for øyet kommer russerne på en fjerdeplass bak de andre hovedmistenkte: USA og Storbritannia, selve etterretningsbyråene, og de elementene i staten bak staten som forsøkte å hindre Trump å vinne, og for deretter å undergrave hans presidentskap. Det primære motivet som tilskrives russerne er hevn for Skripals forræderi for mer enn et tiår siden.

Et annet stort spørsmål i en kriminell etterforskning er ’cui bono’ – hvem tjener på det? Det er vanskelig å oppdrive et troverdig argument for at Russland drar nytte av Skripals forgiftning.

Cui Bono er første spørsmålet som må stilles i en sak hvor det er uklart hvem som står bak. Hvem tjener på dette?

Ytterligere støtte til hypotesen om at dette var en operasjon under falsk flagg kommer i uttalelsen som den britiske statsminister Theresa May la frem for det britiske parlament. Erklæringen var rett og slett absurd og kunne bare ha til hensikt å demonisere og straffe Russland. Dette fremfor å finne ut av sannheten og ta i bruk vanlige prinsipper for bevis og fakta-analyse.

Mays argument er grundig plukket fra hverandre på ’Moon of Alabama’-nettsiden, som påpeker at Russland hadde ødelagt alle resterende lagre fra Sovjetunionens kjemiske våpenprogram, og at de for øyeblikket ikke produserer kjemiske våpen. Videre kunne flere regjeringer ha utført Salisbury-angrepet. «Hvis noen blir overkjørt av en BMW, er det da svært sannsynlig at den tyske regjeringen er ansvarlig for det?» er spørsmålet ’Moon of Alabama’ stiller.

De britiske tildekningene forsterker den oppfatningen at Skripal var farlig for anti-trump-kreftene, og at myndighetene derfor forsøkte å få ham fjernet. Det er rikelig presedens for slike handlinger, og de som er kjent med «selvmordet» av Dr. David Kelly, vil gjenkjenne parallellene.

Sjansene for at sannheten skal komme frem i denne saken, er forsvinnende liten. Samtidig har muligheten for en alvorlig konflikt med Russland blir tilsvarende større.

Oversatt av Bjørn Thorsønn

https://consortiumnews.com/2018/03/13/the-strange-case-of-the-russian-spy-poisoning/