De små klimagleder
Geir Aaslid
Klimanytt 249, forfattet av Rögnvaldur Hannesson.
Mediene overgår seg selv i å formidle suksess for sol- og vindkraft som erstatning for fossil energi. EUs reduksjoner er små og minimale i global sammenheng. Utviklingslandene eskalerer utbygging av kullkraft som ledd i bekjemping av fattigdom. Da trengs sikker og billig fossil energi.
Minimale utslippsreduksjoner i EU
I en lederartikkel den 2. april gledet Dagens Næringsliv seg over at utslipp av karbondioksid fra kvotepliktige bedrifter i EU gikk ned med 3,3 prosent i 2018. EUs andel av verdens utslipp var 10 prosent i 2017, og neppe mer enn halvparten av dette kom fra kvotepliktige bedrifter. Den omtalte reduksjon på 3,3 prosent tilsvarer derfor neppe mer enn 0,17 prosent av verdens samlede utslipp.
Det ble også påpekt at «rask vekst i fornybar energi i Europa bidrar til å skvise ut kullkraft». Bruk av kullkraft i Europa falt med 3,3 prosent i 2017, men EU produserer kun 7 prosent av verdens kullkraft (BPs energistatistikk), slik at denne reduksjonen tilsvarer kun 0,2 prosent på verdensbasis. Samlet sett økte verdens produksjon av kullkraft med 3,2 prosent fra 2016 til 2017.
Vi snakker tydeligvis om de små gleder.
Markant utslippsøkning i utviklingsland
Nylig kom IEA (International Energy Agency) med en statusrapport om karbondioksidutslipp 2018. Den viser bl.a. utviklingen fra 1990, omtrent den gangen man begynte å snakke om disse utslippene som en trussel. Siden har utslippene stort sett gått opp, med et påtakelig unntak for 2009, året etter finanskrisen. Var ikke det en deilig tid?
Andre interessante opplysninger fra IEA: 2014–16 var utslippene omtrent uforandret, men i 2017 og 2018 tok de et markert rykk oppover og økte med 1,6 prosent begge årene. I Kina økte utslippene med 2,5 prosent i 2018, og produksjon av kullkraft økte med 5 prosent. I USA økte utslippene med 3,1 prosent, efter å ha falt i en årrekke takket være overgang fra kull til gass.
Det er i utviklingslandene utslippene av karbondioksid øker mest. Kina er allerede verdens største utslippsland. Økningen i folkerike utviklingsland som Kina, India, Bangladesh, Indonesia, Vietnam og Malaysia var fra 3 til 10 prosent i 2017. Det er i disse landene den fremtidige konsentrasjon av antropogen karbondioksid i atmosfæren kommer til å bli avgjort, og de later ikke til å være særlig affisert av klimaangst.
Tiltak fra grønn energi med liten virkning
Én ting er at det er delte meninger om betydningen av karbondioksidutslippene for verdens klima. Men de som tror de har betydning bør i det minste stille seg spørsmålet hvor stor virkning de tiltakene har som de etter beste evne prøver å påtvinge seg selv og andre. Står deres angivelig positive virkninger i forhold til hva de koster?
Figuren (BP) viser at sol og vind i 2017 sto for kun 2,6 prosent av verdens energiforbruk. Kull, olje og naturgass har økt desidert mest, og vil fortsette slik med de foreliggende prosjekter og planer. De norske klimatiltakene har, isolert sett, ubetydelig virkning, men verre er det at endog de europeiske tiltakene har meget liten virkning de også. De europeiske utslippene av kulldioksid er kun 10 prosent av verdens samlede utslipp og fallende, fordi andre land er først og fremst opptatt av økt vekst og velstand for egen befolkning. Det krever sterk økning i energiforsyning. Vind- og solenergi er verken billig eller pålitelig. Det er verdens utviklingsland fullt klar over og handler deretter.
Det er jo heller ikke så vanskelig når de er klar over at beskjedne og tildels fordelaktige effekter fra økt CO2 står opp mot verdens viktigste utfordringer knyttet til økonomisk utvikling. Det krever billig og sikker fossil energi.
Innlegget er hentet fra Klimarealistene
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 282 ganger.
4 Kommentarer
Glem CO2 og den konstruerte frykten.
Så kan vi konsentrere oss om å redusere giftutslipp til jord, vann og luft. Og på sikt arbeide for at energien produseres nær forbrukere, mindre avhengig av de oljeproduserende land og oljeselskapenes maktgrep.
/ Finske og tyske klimaøkonomer har laget en modell for hvordan verden kan gjøres utslippsfri innen 2050. Elektrifisering og solkraft er nøkkelen, mener forskerne.
En grunnforutsetning i rapporten er at langt mer av energien som forbrukes må produseres lokalt og regionalt.
Landene rundt ekvator vil i modellen primært være avhengig av solenergi, mens vind vil være den viktiste energikilden for eksempelvis Frankrike og Argentina samt landene i nordøst-Europa og Eurasia. Skandinavia, New Zealand, Chile og deler av Russland vil være avhengig av en miks av ulike teknologier.
En positiv bivirkning av mer «kortreist» energi er økt politisk stabilitet og velstand i flere deler av verden, skriver forskerne, og begrunner det med at kriger og konflikter knyttet til energiressurser vil bli dempet som følge av en mer desentralisert energiproduksjon. /
https://sysla.no/gronn/slik-kan-verden-gjores-utslippsfri-innen-2050/?utm_source=e24&utm_medium=webwidget&utm_campaign=promo
«Glem CO2 og den konstruerte frykten.
Så kan vi konsentrere oss om å redusere giftutslipp til jord, vann og luft.»
Noen oppløftende ord til våre nederlandske eller maldiviske medmennesker vedrørende fremtiden, om ikke svært nær vannflaten, så faktisk svært under den?
Denne regionen av Stillehavet ligger nærme de store øybuene som er skapt av platetektonikk. Her er ekstreme havdyp så vel som grunne områder og sovende vulkaner som fungerer som fundament for atoller. Noen steder synker havbunnen, andre steder stiger havbunnen.
Havstigning er betingelsen for at korallene skal leve og gi grunnlag for ekspansjon av slike atoller.
Praktisk talt hele Great Barrier Reef, slik vi kjenner det nå, er dannet under havstigning.
Der havet har sunket er korallene døde og erosjonen krymper disse øyene.
Er man så naiv å tror at alle samtlige koralløyer har samme nivå (2-3 meter over havet) ved en tilfeldighet?
Jeg syntes ellers det er pussig at folk er mer opptatt av klima enn miljø. Både engelskmenn og amerikanere sprengte verdens største korall øy (Kiritimati) nærmest i fillebiter i årene rundt 1957. Befolkningen burde være mer opptatt av radioaktivitet enn imaginære nivåøkninger i havet.
/Tuvalu er en kjent øy i Stillehavet som også sies å være i ferd med å drukne. Men faktum er at 25 års målinger av havnivået ikke viser noen tegn til at det stiger.
Så hvor kommer påstanden fra?
I hvert fall ikke fra havet. Men kanskje fra japansk ananasindustri, som har tatt for mye grunnvann. Resultatet blir innsig av saltvann. Og i stedet for å si “Sorry, we made a mistake”, skylder de på “Global warming, sea level rise”. Derfor “synker” Tuvalu. /
https://forskning.no/kronikk-geofag-havforskning/kronikk-havet-stiger-ikke/1184624