Nå når årets fredspris er tildelt  ICAN, Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen, kan det være på sin plass å legge frem denne artikkelen fra tidligere i år. At NATO og NATO-tilhengerne i Norge ikke liker dette sier seg selv, men tiden er overmoden for atom-nedrustning. Og opprustningen fortsetter.

Knut Lindtner

Forby atomvåpen?  Hvis noe skulle forbys, så er det USAs arroganse.

Av  Diana Johnstone

I en kontekst av total likegyldighet, full av direkte fiendtlighet, har representanter for mer enn hundre av verdens minst innflytelsesrike land nå åpnet en tre ukers sesjon i FN der samtalene går ut på lovlig å komme med et forbud mot atomvåpen.  Men det er få som vet at dette foregår.

Å forby atomvåpen?  Velvel.  La oss skifte tema.  La oss snakke om russisk hacking i stedet, eller trans-seksuelles rett til fritt å velge toalett , eller kanskje om noe enda viktigere: Klimaforandringer.

Men vent nå ett minutt.  Skaden på menneskeheten, og på «planeten», fra en mulig global temperaturøkning på noen få grader, noe som allment blir beskrevet som apokalyptisk, vil være liten sammenliknet med resultatene av en total atomkrig.  Eller for å understreke poenget:  Graden av menneskelig ansvar for klimaforandringer blir mye mer diskutert blant alvorlige forskere enn publikum er klar over.  Det kommer av faktorer som varierende påvirkning fra sola.

Men graden av menneskelig ansvar for en atomkrig er totalt udiskutabel.  Faren for atomkrig er menneskeskapt.  Og noen av mennene som skapte den vet vi til og med navnet på, som James Byrne, Harry Truman og general Lester Grove.

De Forente staters regjering skapte helt bevisst og med hensikt denne faren for menneskelig liv på jorden.  Da de sto ansikt til ansikt med den kapasiteten og villigheten USA hadde vist til å utslette hele byer med denne oppfinnelsen, bygget andre land sine egne dødelige bomber og avskrekkingsvåpen.

Atomvåpen har vært brukt to ganger mot Japan – I Hiroshima og Nagasaki. Bildet er fra Hiroshima. Hvem som brukte dem og drepte flere hundre tusen mennesker? Verdens mest enestående og uerstattelige stat, etter egne utsagn – USA

Disse våpnene har jo aldri blitt brukt, noe som luller befolkningen inn i en tro på at faren er over.

Men De Forente Stater er så langt den eneste makten som så langt har brukt atomvåpen til massemord. Allikevel fortsetter de å perfeksjonere sitt atomvåpen-arsenal, og  proklamerer sin «rett» til å avfyre et «første angrep» når de måtte velge dette.

De Forente Stater vil naturligvis boikotte en konferanse om å forby atomvåpen.

Da det ble holdt en slik konferanse sist mars, pakket USAs ambassadør til FN, Nikki Haley, sin tamme unnskyldning inn i et såkalt kvinnelig utsagn:» Som mor og datter er det ikke noe jeg ønsker mer for min familie enn en verden uten atomvåpen».  Men uten skam la hun til:» Men vi må være realistiske.  Er det noen som tror at Nord-Korea vil gå med på et forbud mot atomvåpen?»

Velvel.  Det er mange som åpenbart har tenkt mer på dette enn Nikki Haley, og som er fullstendig klar over at Nord-Korea, som har vært omringet av et aggressivt USA i sju tiår, betrakter sitt lille atomvåpen-arsenal til å være  avskrekkende, og at de ganske sikkert vil oppgi det i bytte mot en slutt på truslene fra USA.

Nord-Korea er jo et merkelig land, en arv etter det middelalderske «Hermit Kingdom», med en  ideologi som ble skapt av kommunist-motstand mot japansk imperialisme i det forrige århundre. Det svært eksentriske lederskapet bruker avansert teknologi som en etterlikning av den kinesiske mur. En fredsavtale på den koreanske halvøya ville løse dette problemet.

Det er helt absurd å påstå at trusselen om atomkrig kommer fra Pyongyang, og ikke fra Pentagon.  Å psyke opp «trusselen» fra  Pyongyang er en måte å late som om USAs atomvåpen-arsenal kun er i bruk til «forsvar».  Mens det i virkeligheten er tvert imot.

Er det Nord-Korea som truer USA eller er det motsatt?

Et lovlig bindende forbud mot atomvåpen er en glimrende idé, dersom det blir godkjent av generalforsamlingen i FN.  Og det vil være flott for eksperter å utarbeide alle de tekniske og legale detaljene – i så tilfelle.  Og i  tilfelle det vil komme en kjempeforandring i det mentale synet som hersker og rår i og omkring District og Columbia (Washington, overs.).

NRA (National Rifle Association)-advokater liker å forsvare sin sak ved å påstå at «skytevåpen ikke dreper mennesker, det er mennesker som dreper mennesker».  Eller mer presis, det er mennesker med våpen som dreper andre mennesker. Atomvåpen ødelegger ikke jorden, men mennesker med atomvåpen kan ødelegge jorden.  Det som betyr noe er det som foregår inni mennesker hode.

Under høyden av den kalde krigen arbeidet min far, dr. Paul H. Johnstone, i tjue år som senior-analytiker i Pentagons evalueringsgruppe for våpensystemer.  (WSEG). Der prøvde et ekspertteam å finne ut av hva som ville hende i en atomkrig mellom USA og Russland (på den tiden Sovjet-Unionen, selv om de pleide å kalle det «Russland»).  Da han ble pensjonert skrev han en bok der han gikk gjennom det han hadde lært av sine erfaringer.  Den har nå blitt utgitt av Clarity Press med tittelen From MAD to Madness. (Et ordspill. Overs.) Han fant ut at tilsynelatende normale, til og med snille og hensynsfulle mennesker, var i stand til å betrakte det å sette i gang en atomkrig og drepe millioner av medmennesker som en fornuftig mulighet.  Selv om noen av disse millionene var amerikanske medmennesker.

Det har alltid fremstått som en psykologisk gåte hvordan massemordere kan leve normale liv. Her spiller massemordere fra Indonesia seg selv i filmen «The act of killing» hvor de stolt beskriver hvordan de drepte hundrevis av medmennesker

Resultatet av en slik studie på høyt nivå hørtes slik ut: «Det har vært alminnelig enighet at selv om en omfattende atomkrig vil føre til enorme skader for USA, med tap på mange millioner, og liten evne til hjelpe folk, så vil USA fortsatt eksistere som en organisert og levedyktig nasjon, og stå fram som seirende, mens USSR ikke vil det».

Tjue år senere har min far kommentert dette: «Den grunnleggende situasjonen er ikke blitt  forandret.  Atomvåpnene er fortsatt der, og analytikerne analyserer fortsatt hvordan de kan bruke dem».

Og førti år senere har ikke den grunnleggende situasjonen forandret seg.  Men kanskje til det verre.  Det som er verre er ikke bare våpenarsenalet, som nå har som mål i oppnå nøyaktighet og mulighet til å treffe underjordiske installasjoner som kan slette ut en motstanders kommando-struktur før de er klar over hva som har skjedd.  Men det som er mye verre er mentaliteten til folk med slike pretensjoner.  Spesielt gjelder dette den maktsyke gjengen som kalles «de neokonservative», de som i de siste tretti årene har overtalt det offisielle Washington til sine ambisjoner om USAs globale overlegenhet.

Det finnes ikke lenger noen ideologisk fiende.  Det er kun noen der ute som føler at de hører hjemme på denne planeten.

Det nåværende anti-Russlands-hysteriet er bare et symptom på denne mentaliteten, den som betrakter enhver utfordring til USAs verdensdominans som  uutholdelig.

Det blir sikkert lagt planer for å fjerne slike uutholdelige utfordringer.  Dette blir jo ikke gjort i åpne  kongresshøringer med kamera til stede.  Det blir gjort i militære planleggings-divisjoner i Pentagon.  De forbereder mulig beredskap.  Og det blir ganske sikkert lagt planer akkurat nå for en mulig atomkrig mot Russland og Kina, for ikke å snakke om Iran.  Et kortfattet sammendrag for de travle politiske lederne var enighet om optimistisk å konkludere med at, til tross for problemer, så vil De forente Stater «fortsatt bestå».

Bare USA overlever kan resten av verden gå til … Er det så enkelt?

De Forente Stater, med sitt atomvåpenarsenal, er som en dement galning med vrangforestillinger om storhet. Denne vrangforestillingen finnes hos institusjonene, ikke hos individene.  Psykologer som kommer inn på denne scenen vil prøve å snakke til dem som til en enkelt galning som har tatt et helt klasserom med barn som gisler.  Men det finnes dessverre ikke noen kjent psykologisk behandling for slik masse-vrangforestilling.

Tilsynelatende normale amerikanere tror fullt og fast at deres nasjon er «eksepsjonell». Deres militære doktrine snakker ikke om «å overvinne», men om «å ødelegge». Du kan «overvinne» en fiende i en krig til en viss grad, men for Pentagon må fienden ødelegges. For å kunne betjene disse dødsmaskinene, blir unge amerikanere trent opp ved hjelp av filmer og videospill for å kunne betrakte fiender som utenomjordiske, som inntrengere i vår verden, og som kan utslettes, som ikke virkelige mennesker – slik amerikanerne er.

Den virkelige grunnen til at lederne i USA føler seg forpliktet til å opprettholde sin overlegenhet når det gjelder atomvåpen er deres tro på at det «eksepsjonelle» Amerika både har rett og plikt til å beholde sin rett til å ha absolutt makt til å ødelegge.  Så lenge den mentaliteten rår i Washington er det ingen mulighet til atomnedrustning.  I stedet er det en klar mulighet for atomkrig før eller senere.

Atomnedrustning er absolutt nødvendig for sikkerheten til menneskeheten.  Men det vil bare bli mulig dersom Washington anerkjenner at andre mennesker også har en rett og en vilje til å leve.

Fra filmen Dr. Strangelove. En rådgiver sier at når først det bærer galt avsted må USA bruke alt det har av våpen for å slå ut motstanderen – selv om verden går under.

Det virkelige spørsmålet er hvordan skal man få til denne psykologiske forandringen.

Helt siden august 1945 har vi hørt sagt:» Hiroshima må bli en moralsk oppvåkning», som skal bringe folk sammen i bekymring for menneskeheten.  Men det har ikke skjedd.  Idag er den moralske slummeren heller dypere enn noen sinne.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder/tekst. Knut Lindtner

Forsidebilde: Muayad Muhsin

Nuclear Weapons Ban? What Needs to be Banned Is U.S. Arrogance