Går euro-området mot en sikker død?


Av F. William Engdahl


Det er bemerkelsesverdig at EU og EU-områdets valutasamarbeid ikke har falt fra hverandre allerede. Hellas kunne ha fremprovosert det i 2010, men det ble unngått ved ekstraordinære tiltak fra EU-landenes regjeringer og Den Europeiske Sentralbanken (ECB). Nå kommer disse tiltakene tilbake for å hjemsøke spesielt Tyskland som står klar til å oppta rollen som «snill onkel» overfor de gjeldstyngede sørlige EU landene som Italia og Spania. Dette er en av hovedgrunnene til at anti-Brussel-partiene som triumferte i det siste italienske valget, 5-Star og Lega, plutselig droppet alt snakket om å forlate euroen. De satser på at Macron og Merkel og deres foreslåtte nye EU-arkitektur vil hjelpe dem ut av gjeldsfloken på bekostning av tyske skattebetalere.

Er det tyske skattebetalere som må svi for en skakkjørt EU-økonomi?

Det er en tikkende tidsbombe.

Ti år etter det største økonomiske kollapset i finanshistorien i 2007, utløst av USAs oppblåste boligmarked basert på dårlige og til dels råtne lån, er eurosonen med dets 19 medlemsbanker ved et farlig veiskille. Det fremgår klart av Merkels siste tale til det tyske parlamentet at hun har til hensikt å lokke Tyskland inn i hva hun og Macron ønsker skal bli en «overførings-union». På vanlig norsk ville det bety at overskuddsøkonomiene i Tyskland og Nord-Europa inkludert Holland, ville måtte «overføre» hundrevis av milliarder euro for å subsidiere underskuddøkonomiene i Italia, Spania og Sør-Europa. Den ultimate vinneren ville være bankene i Frankrike og det sørlige Europa. Det er ikke overraskende at Merkel, en nær alliert av den tidligere bankmannen Marcon, ikke er åpen med sitt folk om hva som står på spill.

Target-2 – En felle 

I 2011, i kjølvannet av den manipulerte verdipapir-krisen i Hellas som utløste panikk i euro-områdene, startet Den Europeiske Sentralbanken en svært kontroversiell og dårlig forklart økonomisk førstehjelpspakke kjent som Target-2. Uten å beskrive de komplekse detaljene rundt hvordan balansen med de forskjellige sentralbankene ville fungere med Target-2, tillot de i realiteten sentralbankene i de kriserammede euro-områdene, ledet av Italia og Spania, å utstede statsobligasjoner basert på beholdningen i de mer solvente sentralbankene i EU, særlig Tysklands Bundesbank. Siden 2011 og den greske krisen har Target-2-lånene vokst fenomenalt, og er i dag estimert å være på 914 milliarder euro for Bundesbank alene. Dette er omtrent en tredjedel av det tyske BNP.

I 2011 kalte den høyt respekterte tyske økonomen og senere leder av Münchens IFO-institutt, Hans-Werner Sinn, ECBs bruk av Target-2 for «ECBs skjulte kausjon.» Han var den første til å advare mot ECBs Target-2-system ved å påpeke at «Slike balanser er i realiteten offentlige kredittforhold på samme måte som kreditt som er gitt via offisielle redningspakker.»

Hans-Werner Sinn

I 2011 var de involverte beløpene fortsatt en brøkdel av dagens totalbeløp. I dag medførte publiseringen av de enorme summene i regnskapsbøkene til Target 2-sentralbankene i euro-området, spesielt Bundesbank, et voldsomt press på de mer forsiktige nordlige EU-landene, spesielt Tyskland. Presset brukes også til å fjerne all motstand mot å vedta George Soros plan om å få euro-land til å utstede vanlige euro-obligasjoner. Med slike obligasjoner vil den offentlige gjelden i euro-områdene bli samlet og konvertert til euro-sonens «Eurobonds» med kollektivt ansvar. Det betyr at tyske eller andre skattebetalere i EUs nordlige land vil støtte gjelden i hardt pressede land som Italia, Portugal eller Hellas. Av gode grunner motsatte tidligere finansminister Wolfgang Schäuble en overstatlig utstedelse av slike obligasjoner, da de bare er en skjult tysk krisehjelp til land som Italia eller Spania.

Som Sinn påpeker om den skjulte krisehjelpen, har Draghis ECB via den lite forståtte Target-2 krisehjelpen til andre sentralbanker medført at: «Bundesbanks utestående fordringer med Target-2 (overfor Italia, Spania, osv.) i utgangspunktet er verdiløse, fordi de aldri forfaller, og utstedes til en rente fastsatt av debitorene, som holder flertallet i ECBs styre. For tiden har de satt renten til null». Og dette for beløp som de € 914 milliarder den tyske Bundesbanken har stått for alene.

Merkel, SPD og Euro-obligasjoner



Nå blir det klart hvorfor Merkel elegant presset Schäuble til side ved å utnevne ham til CDUs parlamentariske leder. Hans erstatter, sosialdemokraten Olaf Scholz, har rykte på seg for privat å være tilhenger av president Macrons forslag til en sammenslåing av europeiske banker og etableringen av «overførings-unionen». I sin første tale i mars som kansler i den nye storkoalisjonen, foreslo Merkel at det europeiske stabilitets-fondet på 500 milliarder euro, euro-sonens krisefond siden krisen i 2013, burde bli et permanent europeisk pengefond, en EU-versjon av Washingtons internasjonale pengefond.

I en slik overførings-union vil de sunnere landene i euro-sonen støtte de svakere. Dette ligger bak Macrons oppfordring til en felles finansminister i euro-området som skal utvikle et felles skattebudsjett for ECBs medlemsland. Under Macron-planen, som Merkel og SPD har godkjent, vil hver euro som overføres fra et nordeuropeisk til et sydeuropeisk land, redusere Target-2 forpliktelsene med en euro.

Beppe Grillo, lederen for 5-stjerners bevegelsen i Italia

Det underliggende problemet i alle disse ordningene er det faktum at landene i EU og ECB ikke har gjort noe grunnleggende for å rydde opp i bankenes gjeldsproblemer. I stedet har ECB under Draghi blitt brukt til å skape det som i dag er et de facto uløselig problem for de tyske og nordeuropeiske sentralbankene ved at Target-2 er blitt en skjult krisehjelp. Nå er Merkel-Macron-aksen i EU klar til vårens neste skritt – euro-obligasjoner, en felles finansminister og finanspolitikk, og en overføringsunion.

Dette er den virkelige grunnen til at Italias «euro-skeptiske» partier plutselig droppet valgløftet om en folkeavstemning om å forlate euroen eller EU. De skjønte at Italia kunne høste store fordeler ved å være medlem av og støtte en slik overføringsunion.

Obligasjonsmarkedets spekulanter som Soros vil ha det storartet. Tyskland, Holland og andre mer forsiktige land vil faktisk måtte betale regningen. For Tyskland er andelen av befolkningen i arbeidsdyktig alder allerede tydelig redusert, og vil i tillegg akselerere de kommende årene. En økende tysk pensjonsforpliktelse blandet med ditto økning i gjeldsforpliktelse vil i det lange løp være uholdbar. Å legge til en skattemessig overføring fra Tyskland til de gjeldsbelastede sørlige EU-landene betyr en politisk og økonomisk tsunami.



F. William Engdahl er strategisk risikokonsulent og foreleser, han har en grad i politikk fra Princeton University og er en bestselgende forfatter på olje og geopolitikk, eksklusivt for nettmagasinet «New Eastern Outlook».

Oversatt av Bjørn Thorsønn
http://www.williamengdahl.com/englishNEO4Apr2018.php

Bilder/tekst: Knut Lindtner