Bak den Anglo-Amerikanske krigen mot Russland.

Av F. William Engdahl

Kanskje de hadde hatt en mulighet på Obama-tiden, da utenriksminister Hillary Clinton foreslo sin hyggelige ‘’Reset’’ i forholdene mellom USA og Russland. Den gang da Medvedev var president i kjølvannet av Putins rotasjon til statsministerstolen i mars 2009. Hadde Washington vært litt mere forutseende og tilbudt seriøse alternativer, er det ikke utenkelig at Washington i dag ville hatt en geopolitisk isolasjon av sitt nest største problem på det eurasiatiske kontinentet – Folkerepublikken Kina.

Wes Mitchell

Nylig bekreftet USAs assisterende statsekretær for Europa og Eurasia, Wes Mitchell åpenhjertig overfor senatet den egentlige årsaken til Washington og Londons seneste kampanjer og sanksjoner mot Russland. Det har ingenting med de forfalskede påstandene om fusk og påvirkning i USA-valgene å gjøre; det har ikke noe med med den dårlig utførte falsk-flagg forgiftningen av de russiske Skripals å gjøre. Det er langt mer fundamentalt, og tar oss med tilbake til tiden før 1. verdenskrig – for over et århundre siden.

I sitt vitnemål overfor senatets utenrikskomite den 21. august gav Wess Mitchell – Victoria Nulands etterfølger – en ekstraordinært ærlig fremstilling av USA’s reelle geopolitiske strategi rettet mot Russland. Den utviste tilsynelatende adskillig mer ærlighet enn det USA’s utenriksdepartement ønsket, fordi departementet umiddelbart desinfiserte den versjonen som var publisert på deres hjemmesider.

Sensurert!…

I sin åpningsbemerkning til senatets komitemedlemmer sa Mitchell; «Utgangspunktet for den nasjonale sikkerhetsstrategien er erkjennelsen av at USA har kommet inn i en periode med stormakts-konkurranse og at USAs tidligere politikk verken i tilstrekkelig grad har vært i stand til å forstå omfanget av denne trenden eller har satt vår nasjon i stand til å mestre den.»

Så fortsetter han med følgende uvanlige innrømmelse:

«I motsetning til tidligere administrasjoners håpefulle antagelser er Russland og Kina alvorlige konkurrenter som bygger opp materielle og ideologiske virkemidler for å utfordre USAs overlegenhet og lederskap i det 21. århundre. Det vil fortsette å være blant USAs øverste nasjonale sikkerhetsinteresser å forhindre at den eurasiatiske landmassen domineres av fiendtlige makter.

Det sentrale målet for administrasjonens utenrikspolitikk er å forberede nasjonen på å møte denne utfordringen ved systematisk å forsterke de militære, økonomiske og politiske fundamentene for USAs makt.»

Utenriksdepartementets senere – desinfiserte versjon, den originale teksten; ‘’Det vil fortsatt være blant USA’s øverste nasjonale sikkerhetsinteresser å forhindre at den Eurasiatiske landmassen domineres av fiendtlige makter.’’ – Setningen ‘’Det sentrale målet for administrasjonens utenrikspolitikk, er å forberede nasjonen på å møte denne utfordringen ved systematisk å forsterke de militære, økonomiske og politiske fundamentene for USAs makt,’’ er på mystisk vis fjernet.

Har USA glemt FN-pakten?

På grunn av at dette var et formelt vitnemål overfor senatet, er allikevel senatets versjon av teksten identisk med den originale, i alle fall så sent som 7. september 2018. USAs utenriksdepartement har blitt tatt i en kjempetabbe.

Om vi stopper opp for å reflektere over meningen med Wess Mitchells ord, så er det ganske grovt og fullstendig ulovlig ifølge FN-pakten, selv om Washington i dag ser ut til å ha glemt dette høytidelige dokumentet. Mitchell sier at USAs prioritet for sin nasjonale sikkerhet er ‘’å forhindre at den eurasiatiske landmassen domineres av fiendtlige makter.’’ Han mener klart makter fiendtlige i f.t. Washington og NATOs forsøk på å dominere Eurasia, helt tilbake til kollapsen av Sovjetunionen for mere et kvart århundre siden.

Men, vent. – Mitchell refererer tidligere til de to dominante maktene som til sammen, sier han, er hovedfienden mot USA’s globale kontroll. Mitchell sier eksplisitt: «Russland og Kina er alvorlige konkurrenter som bygger opp materielle og ideologiske virkemidler for å utfordre USA’s overlegenhet og lederskap i det 21. århundre.» Men da betyr USAs kontroll over Eurasia at USA kontrollerer Russland, Kina og de omkringliggende områdene. Eurasia er deres landområde.

Wess Mitchell’s erklæring til senatet er en slags avskyelig global utrulling av det 19.århundre’s Monroe-doktrine; Eurasia er vårt og «fiendtlige makter» slik som Kina og Russland som forsøker å blande seg inn i sitt eget suverene område, blir de facto «fiender».

Så er det formuleringen ‘’bygger opp materielle og ideologiske virkemidler…’’ Hva menes med det – i forhold til å rettferdiggjøre Washingtons politikk om å forberede en militær respons?

Begge er nasjoner som energisk, tross vestens gjentatte økonomiske krigføring – beveger seg i retning av å bygge opp sin økonomiske infrastruktur – uavhengig av NATOs kontroll.

Dette er forståelig.

Men Mitchell innrømmer at det for Washington er casus belli. [casus belli – årsak for å gå til krig, o.a.]

Halford Mackinder: Den som styrer Øst-Europa kontrollerer hovedlandet. Den som styrer hovedlandet bestemmer over «verdens-øyene». Den som styrer over verdensøyene kontrollerer verden.

Når man innser hvilken strategisk tabbe USAs assisterende statssekretær for Europa og Eurasia-saker begikk med bare en enkel setning, og hvorfor USAs utenriksdepartement hastet med å slette hans bemerkninger, vil en helt enkel befaring i basal anglo-amerikansk geopolitisk doktrine være nyttig;

Her er verdensanskuelsen til geopolitikkens gudfar, den britiske geografen sir Halford Mackinder, essensiell. I en tale til the Royal Geographic Society i London i 1904 presenterte Mackinder, som var en standhaftig forkjemper for imperiet, det som kanskje er ett av de mest innflytelsesrike dokumenter i verdens utenrikspolitikk gjennom de siste to hundre år, siden slaget ved Waterloo. Hans korte tale hadde tittelen ‘’Det geografiske vippepunkt i historien’’

Russland og det eurasiske vippepunkt.

Mackinder delte verden inn i to primære geografiske makter: sjømakt vs landmakt.
På den dominerende siden var det han betegnet ‘’ringen av baser’’ som forbandt sjømaktene Storbritannia, USA, Canada, Sør-Afrika, Australia og Japan i en dominans av verdens hav- og handelsmakter.

Denne ringen av dominerende sjømakter var utilgjengelig for noen landmakter i Eurasia, eller Euro-Asia som han kalte det enorme kontinentet. Mackinder påpekte videre at om det russiske imperiet ville greie å ekspandere ut over landene i Euro-Asia, og å klare få tilgang på de enorme ressursene der til å bygge en marine-flåte, «da vil verdensimperium være innen rekkevidde».

Mackinder la til, «Dette vil kunne skje om Tyskland skulle alliere seg med Russland.»

Høyhastighets tog-forbindelser bygge nå i China i stort tempo.

Det verden har opplevd siden Mackinders profetiske tale i London i 1904, er to verdenskriger, hovedsakelig med sikte på å ødelegge den tyske nasjonen og dens trussel mot den Anglo-Amerikanske globale dominansen, og å ødelegge utsiktene for en fredelig fremvekst av et tysk-russisk Eurasia, som – slik Mackinder og britiske geopolitiske strateger så det, ville legge til rette for at «verdensimperiet» ville være innen rekkevidde.

Disse verdenskrigene saboterte effektivt «dekningen av Eurasia med jernbaner». Helt til i 2013, da Kina for første gang foreslo å dekke hele Eurasia med et nettverk av høy-hastighets jernbaner og infrastruktur, inkludert energi-rørledninger og dypvanns-havner – og Russland var enige om å bli med på tiltaket.

Det Washington-orkestrerte statskuppet i Ukraina i 2014, var eksplisitt rettet mot å drive en blodig og dyp kile mellom Russland og Tyskland. På denne tiden var Ukraina det viktigste leddet for rørledningen som forsynte tysk industri med gass. Tysk eksport av alt fra maskinverktøy, til biler til høyhastighets lokomotiver for å bygge opp den raskt tilfrisknende russiske økonomien, forvandlet den geopolitiske maktbalansen i favør av et kommende tysk-russisk-sentrert Eurasia til Washington’s fortvilelse.

En allianse mellom Russland og Tyskland ville være helt ødeleggende for USAs strategi.

I et intervju i januar 2015, i etterkant av det han kalte «det mest åpenbare kuppet i historien», det USA-styrte kuppet i Ukraina, uttalte Stratfor-grunnlegger Georg Friedman [Stratfor – en geopolitisk tenketank basert i Texas, USA, o.a], en som hadde studert Mackinder – «…at den potensielt farligste alliansen – fra USA’s perspektiv – ville være en allianse mellom Russland og Tyskland. Dette ville være en allianse av tysk teknologi og kapital med russiske natur- og menneskeressurser.»

Desperate tiltak.

På dette tidspunktet var Washington blitt mer enn litt desperate etter å putte ånden tilbake i lampen – som deres klønete statskupp i Ukraina i 2014 sørget for å slippe ut.

Kuppet tvang Russland til å ta sine potensielt strategiske allianser i Eurasia på alvor. Det fungerte som katalysator for dagens Russland-Kina-samarbeid, så vel som det russiske engasjementet sammen med viktige eurasiske nabostater i SHO – Shanghai Cooperation Organization [også kjent som ‘Shanghaigruppen’, o.a.].

Wess Mitchells forgjenger Victoria Nuland ble lagt merke til over hele Eurasia – da hun ble avslørt mens hun i eplekjekt overmot sa til sin Kiev-abassadør, ‘’Fuck the EU.’’ Hun avslørte Washington’s spill. Det handler ikke om prinsippfast diplomatisk partnerskap.

Det handler om makt og imperium.

Den fremvoksende alliansen mellom Kina og Russland vil bli er hovedproblem for USA.

Wess Mitchells tilståelse om at USAs strategiske politikk dreier seg om å ‘’forhindre fiendtlige makters dominans av Eurasia’’ – forteller Russland, og forteller Kina, om de skulle være i tvil, at krigen dreier seg om en fundamental geopolitisk kamp. Den dreier seg om hvem som kommer til å dominere Eurasia – kontinentets lovlige innbyggere, sentrert rundt Kina og Russland – eller en imperialistisk anglo-amerikansk akse som har stått bak to verdenskriger i det foregående århundret.

På grunn av at Washington misbrukte anledningen med den russiske «Reset (nullstilling, overs.)», som var ment å trekke Russland inn i NATO-nettet, er i dag Washington tvunget til å føre krig på to fronter:

Kina og Russland, det er en krig de ikke kan vinne.

Oversatt av Eric Kamov

http://www.williamengdahl.com/englishNEO11Sep2018.php

Artikkelen har tidligere vært publisert på derimot.no