Litauen og Hviterussland på randen av kald atomkrig. 

Forbindelsene mellom Litauen og Hviterussland viser oss at en «atomkrig» ikke nødvendigvis må bli en militærkonflikt mellom to atommakter med apokalyptiske utsikter skriver Lenta.ru. 

Det eneste atomkraftverket i Baltikum, som i sin tid utnyttet atomkraft til fredelige formål, var Ignalia-verket i Øst-Litauen, ikke langt fra det nye verket som i 2019 åpner på andre siden av grensen, i hviterussiske Astravyets. Etter oppløsning av Sovjetunionen ble Litauen 31. stat i verden, som brukte atom-energi. I 1993 produserte Ignalia om lag 90 % av strømmen i landet. Kjernekraftverket sørget ikke bare for strøm til Litauen, men også til Hviterussland, Estland, Latvia og grenseområder i Russland. 

Regjeringen i Litauen ble etter press fra EU tvunget til å stenge kraftverket i 2001. Det var et vilkår for å bli EU-medlem, begrunnet med sikkerhetsrisikoen.  Da verket ble stengt i 2009, måtte Litauen importere energi. Først og fremst ble vanlige strømforbrukere skadelidende. Bare de første 2-3 år uten kjernekraft ble strømprisen mer enn fordoblet og oppvarming 4 ganger dyrere. 

Dessuten var det nye problemer i forbindelse med nedleggingen av Ignalia. Det gjaldt sikker lagring av bearbeidet atom-avfall. Jobben skulle overtas av EU. Men etter at UK meldte sin EU-utmelding antydet EU-sjefene i Brüssel at Litauen selv måtte bære kostnadene for avviklingen. 

Myndighetene i republikken kom så på tanken om å bygge nytt moderne verk i Vasiginas, nordøst for Kaunas. Dermed kunne strøm og oppvarmingspriser tydelig reduseres.  Opposisjonen krevde en folkeavstemning. Folk flest var bekymret for et nytt atomkraftverk med samme reaktor som i Fukushima, Japan. Ved folkeavstemningen i 2012 sa 65 % nei til det nye prosjektet. Den litauiske ledelsen prøvde flere ganger å få liv i prosjektet, men lyktes ikke med det. 

I mellomtiden gikk nabolandet Hviterussland inn for kjernekraft. Minsk vil etablere  atomkraftverket Ostrowets i Grodno-regionen, på grensen til Litauen.  Men Litauen gikk «til krig»mot Ostrowets-verket.  

Ved siden av informasjonskrigen ble andre metoder brukt. Litauen sa nei til vann-kraftverket i Kruonis ved Kaunas i Litauen som energi-reserve. Litauens energiminister Rokas Masiulis foreslo i desember 2015 overfor de to andre baltiske land at de skulle endre skattesystemet, slik at el-import fra Ostrowets ble blokkert. I 2016 kontaktet han Finland og Polen med bønn om ikke å kjøpe strøm fra tredjeland, basert på usikker atomkraft. Leder av Litauen-parlamentet, Viktoras Pranckietis, kalte det nye verket i Hviterussland som «potensiell trussel mot hele Europa». 

Samtidig begynte den hviterussiske president Alexander Lukasjenko å «trolle» naboene: «I Litauen ble kjernekraftverket Ignalia stengt og satte tusenvis av mennesker på gata. Nå kan vi tilby disse høyt kvalifiserte spesialister nye jobber i et hviterussisk kjerne-kraftverk».   

Striden om bygging har vært langvarig i Hviterussland som i 1986 fikk 70 % av nedfall fra katastrofen i Tsjernobyl. Derfor tok det lang tid før et nytt atomkraftverk ble politisk mulig. Billig russisk gass var dessuten ekstra-subsidiert. Det satte heller ikke saken på spissen. Men første energi-krise fikk Minsk-ledelsen til å tenke seg om. En pro-vestlig opposisjon prøvde å få maksimalt ut av dette i sin kampanje mot president Alexander Lukasjenko, men uten suksess.  

Men Litauen reagerte. Regjeringen i det lille nabolandet som også er EU-land, klaget først på atomkraftverkets beliggenhet, noen titalls km øst for grensen. I Vilnius dominerte frykt for de geopolitiske motivene til Russland.  

Og Vilnius-regjeringen vil hindre eksport av strøm fra Astravyets til baltiske land. Helt uavhengig av sikkerhetsaspektet har slik strøm nemlig en annen skadelig egenskap: Den er alt for billig. I så fall trues forsøket fra Litauen og to andre baltiske land på å omstille seg til energi-import fra Vesten, som da vil bli definitivt mindre lønnsom.  

De to andre baltiske landene har litt bedre forutsetninger for å bli energi-uavhengig av Russland. Latvia har bygget ut vannkraft og fornybar energi-sektor sterkt, Estland brenner opp sin egen oljeskifer, selv om miljøskader som følge av oljeskifer-produksjonen var et av de viktigste argumentene for å «bli kvitt Moskva» på 1980-tallet. 

Parallelt står de tre baltiske land foran en grunnleggende oppgave i energipolitikken: Avkopling fra et nettverk som ble reist i sovjet-perioden. Linjene skal kuttes fram til 2025 og erstattes av nye fra Skandinavia og Polen. Men det er et problem: Mens EU-kommisjonen i prinsippet ga grønt lys for å fortsette med planene sommeren 2018, er det ingen enighet om hvordan utgiftene skal fordeles. 

Kilder: Sputnik, 28/12-18, JW, Reinhard Lauterbach, 17/10-18. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 10/12-18.