USA på defensiven

Donald Trump har nok hatt mer behagelige møter. Rett nok regisserte president Xi Jinping 21 saluttskudd på plassen foran Rénmín Dàhùitáng, Folkets store hall i Beijing, men Trump hadde verken mye å tilby eller innkassere. Det er lenge siden de mest dynamiske verdensregionene lå i USA. Fantasier om ny fart på USAs industrigrener forblir nok drømmer for Trump-tilhengerne.

Geostrategisk er US-imperiet i Asia ennå opptatt av å innringe den største utfordreren i Asia. Med 400 militære støttepunkt har Pentagon stasjonert seg rundt Kina med radaranlegg, rakettskjold, strategiske bomber. Bare rundt Nord Korea flyter 3 Hangarskips-grupper.

«Rakettmannen» kaller president Trump Kim Jong-Un, Nord-Koreas leder. Han skal ha rollen som syndebukk også i Nato-Europa: «Regionen må ikke bli et gissel for en diktators perverse fantasier om erobring av områder med militærmakt og atombombe-utpressing,» sier den siste USA-presidenten.

Med en kalkulert høyere spenning rundt Korea samles andre asiatiske stater mer eller mindre velvillig under «beskyttelses-paraplyen» til Pentagon. Sistnevnte håper på å kunne drive fram en anti-kinesisk opprustning i Japan, Sør Korea og Vietnam, uten at det lykkes.

Rett nok smuldrer det sosial-økonomiske under de militær-strategiske prioriteringene. Apec, den økonomiske samarbeidsorganisasjonen fra 1989, representerer i dag 21 land med 40 % av verdens befolkning og langt over 50 % av det som kalles «verdens BNP.» Verken EU eller USA, men Asia er selve vekstmotoren i de delene av verdensøkonomien som ikke bygger på krigsforberedelser. Og først og fremst USA var og er i siste instans storforbruker av produksjonsoverskuddet som Kina, men også andre asiatiske land, leverer. Det må betales. Gjeldsbrevene i US-dollar øker stadig.

I og med USAs utmelding av TTP og Trumps propaganda for «America first»-proteksjonisme, kan vi ane en overgang til en økonomisk defensiv. Rett nok har dagens globaløkonomi strukturer som gjør de store kapital-oppsamlingsstedene i USA utrolig rike. Men resten av nasjonen ligger nede på infrastruktur, utdanning og velferd. En statsbærende «middelklasse» synker ned i fattigdom uten sosiale nettverk og framtidstro.

Et av fattigdommens ansikter

Alt i alt koster USAs undertrykkelsesapparat over 1 billion US-dollars pr år; (NOK 8,15 billioner eller 6-7 norske statsbudsjett). Selv om rentene er historisk lave, må USA budsjettere inndekning for statsgjeld i 2017 med «bare» 474,5 milliarder US-dollars eller 3,87 billioner norske kroner.

Frihandel er slagord for økonomisk sterke, men dødelig for økonomisk svake. Derfor er det slik at USA i hovedsak tvinges de til å bruke flåtekommandoer eller bombeskvadroner. At USA nå også formelt må oppgi sin målsetting om imperial økonomisk dominans med Trump i ledelsen, er et vendepunkt.

Økonomisk er konkurransekampen om Asia forlengst avgjort. For Trump kan vise gode miner og inngå storslåtte avtaler, men faktisk begrenser de seg til erklæringer om gode hensikter, ifølge businessekspertene i Bloomberg. Trump signerte også løfter om samarbeid i spørsmål om regional sikkerhet og fant pene ord om Xi Jinping: «Han er en mektig representant for sitt folk.» Tidligere beklagete handelsunderskudd mellom USA og Kina på 350 milliarder US-dollar ga den nye US-presidenten klokelig sine forgjengere skylden for.

Rodrigo Duterte

Hvor dypt USA-prestisjen har sunket, symboliseres også av USA-skepsisen til Filippinenes president og leder av årets toppmøte for Asean-landene, Rodrigo Duterte. Nettopp Filippinene var en av de første koloniene USA erobret i Stillehavsområdet i 1902. Krigen for å ta øyriket kostet over 1 million drepte sivile. Også etter den offisielle uavhengighetserklæringen, 4/7-1946 forble Filippinene protektorat under sterk US-amerikansk dominans. Dutertes intensive flørt med Kina og Russland ville vært utenkelig tidligere.

Klaus Wagener, uz, 17/11-17: Kina – USA, oversettelse, Per Lothar Lindtner, 25/11-17.

Bilder7tekst: Knut Lindtner