Forberedelsene til krig mot Hezbollah

USA og dets arabiske allierte er i ferd med å utferdige planer for å kvele bevegelsen finansielt som et forspill til den militæraksjon som vil komme

Av Abdel Bari Atwan

Den USA-ledede krigen mot IS-gruppen, under banneret bekjempelse av terrorisme, kan bli sett på som legitim, spesielt av mange arabiske medlemmer av koalisjonen som deltar i den. Men i våre øyne framstår den som et dekke eller røykteppe som har som mål å åpne veien for, eller gi legitimitet til, en annen krig, en som har som mål å eliminere motstand mot Israel i regionen, og i særdeleshet den libanesiske Hezbollah-bevegelsen.

Den amerikanske krigen på vegne av Kuwait i 1991 ble utkjempet med det samme formål. En felle ble lagt ut for president Saddam Hussein, etter nøye planlegging og presis fordeling av roller. Dens mål var å trekke ham inn i Kuwait for å etablere et påskudd for å ødelegge Irak, stanse landets vitenskapelige utvikling og militære framvekst og underminere dets regionale rolle. Det er ingen overdrivelse å si at stedfortreder-krigen (‘proxy war’) mot Syria har en liknende hensikt – ikke bare å ødelegge og fragmentere Syria som en av Israels fiender, men å narre et motvillig Hezbollah inn i konflikten og dermed redusere deres enorme popularitet og den plassen de har erobret i hjertene til titalls eller hundretalls av millioner av arabere etter deres til store seire mot Israel: Den første, da de lyktes i å frigjøre det sørlige Libanon fra israelsk okkupasjon i 2000, etter år med iherdig motstand, og så igjen i juli 2008 da de også kjempet ærefullt og hold stand i episk motstand mot en israelsk offensiv som forsøkte å tilintetgjøre dem.

De fleste av de regionale trekkene som nå gjøres av USA – inkludert Donald Trumps kommende [nylige – o.a.] besøk i Riyadh og militærøvelsen Eager Lion i Jordan – har ett overordnet må: å erklære total krig mot Hezbollah. Dette inkluderer å få deres finansielle ressurser til tørke opp og å kriminalisere organisasjonen, på samme måte som Saddam Hussein ble kriminalisert og den palestinske motstandsbevegelsen før det igjen: først i PLOs og dets faksjoners dager, og så med oppveksten av Hamas, Islamic Jihad og andre grupperinger som fortsetter å kjempe mot Israel.

Vesten har en rekke ulike problemer i forhold til Iran, og landets kjernefysiske ambisjoner er ett av de mest framtredende. Men det er mulig å leve med, og til og med sette grenser for, disse ambisjonene med ulike virkemidler. Irans utilgivelige synd i Vestens øyne er imidlertid dets støtte til Hezbollah i Libanon og forvandlingen av Hezbollah til en formidabel militær kraft som utgjør en avskrekking og trussel mot Israel i en tid da de arabiske statene overga seg til landet. Mange har sluttet å henvise til Israel som en fiende og i stedet begynt å bygge broer av samarbeid og normalisering med landet og behandle det som en strategisk regional alliert.

Hezbollah passerte alle amerikanske og israelske ‘red lines’ gjennom å utvikle voldsom rakettkapasitet (100.000 missiler ifølge enkelte overslag) i tillegg til kampferdigheter som de fleste av regionens hærstyrker – inkludert den israelske hæren – mangler, og dermed kombinere egenskapene til konvensjonelle hærstyrker med gerilja-krigføring. Dessuten har fire år med slåssing på Syrias vegne ytterligere styrket, utviklet og modernisert disse ferdighetene.

Det har i de siste dagene blitt rapportert om et upublisert møte bak lukkede dører i Washington der en rekke av både gulfstatene og de arabiske stater har deltatt, et møte som har hatt til hensikt å enes om en strategi for å konfrontere Hezbollah i tida framover. Deltakerlisten har inkludert Saudi Arabia og Jordan, Kuwait, Bahrain, Qatar og UAE. Det skulle legge grunnen for de to multilaterale toppmøter (med henholdsvis arabiske/muslimske ledere og gulf-regenter) som Trump vil være til stede ved i Riyadh.

Rapporter fra dette møtet antyder at den felles vestlig-arabiske planen for konfrontasjon med Hezbollah inkluderer ilegging av økonomiske sanksjoner på organisasjonens medlemmer, støttespillere og sympatisører verden rundt, særlig libanesere i utlendighet i Afrika og Europa, som yter finansiell støtte til partiet eller institusjoner tilknyttet eller nær dette. Dette vil involvere tiltak for å overvåke pengeoverføringer og strupe all partiets eksterne finansieringskilder for å skape vanskeligheter for organisasjonens lederskap med å finansiere dens politiske og militære strukturer og dens omfattende sosiale institusjoner og aktiviteter.

Krigen mot grupper som står for beinhard jihadisme, slik som Nusra-fronten og IS, går mot sin avslutning. Nusra er kringsatt i Idlib, landområdene omkring Damaskus og noen få landlige enklaver i Aleppo, Den nylige Astana-avtalen delegerte oppgaven med å ta endelig kverken på Nusra til de såkalte moderate syriske opprørsfraksjonene som støttes av USA, Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar, Når det gjelder IS, har de tapt det meste av Mosul, og krigen for å frigjøre al-Raqqa av de USA-støttede Kurdish Syrian Democratic Forces (SDF) er nå umiddelbart forestående og vil ta til så snart tilstrekkelige forsyninger av amerikanske stridsvogner, pansrede kjøretøyer og missiler har blitt levert til disse styrkene.

Med andre ord, utslettelsen av de «islamistiske» gruppene som er internasjonalt anerkjent som terrorist-organisasjoner vil åpne døra på vidt gap for den viktigere krigen mot Hezbollah, ikke bare i Syria men også i Libanon. I starten vil det være en økonomisk krig som siden kulminerer i en militær-offensiv – slik krigene mot Irak også gjorde det.

Er det mulig at dette scenariet som blir iverksatt i faser mot Hezbollah (og i sin forlengelse mot Iran) kan oppnå tilsvarende suksess som det gjorde i Irak – og før det igjen mot det palestinske nærværet i Libanon, som tok sin slutt i og med den israelske invasjonen i 1982? Det er vanskelig å avgi et kategorisk svar på det hypotetiske spørsmålet. Det som kan sies er imidlertid at omstendighetene har forandret seg, og Israel har også forandret seg. Hezbollah utgjør vippepunktet i en regional og konfesjonell struktur, og har Irans åpne og totale støtte, og i noe mindre grad Iraks.

En krig mot Hezbollah vil under ingen omstendigheter bli enkel. I den grad 1991-scenariet lyktes i Irak skyldtes det framfor alt arabiske medløpere og forræderi, og dessuten Sovjetunionens undergang som etterlot USA som verdens uutfordrede hegemon.

De krigene som for tida utfolder seg i regionen og de konspirasjonene som utpønskes har alle som formål å styrke Israels sikkerhet og stabilitet og vedlikeholde dets militære styrke og overlegenhet. Det er ironisk at dette skjer på samme tid som hundreårsjubileet for den famøse Balfour-deklarasjonen og for  Sykes-Picot-avtalen. For oppgaven man nå begir seg inn på handler om å konsolidere den sionistiske tilstedeværelsen i Palestina og regionen som ble forespeilet i den deklarasjonen, samtidig som man stykker opp de statene som oppsto i disse avtalenes arne.

Oversatt av Halvor Raknes

http://www.raialyoum.com/?p=677223

http://www.informationclearinghouse.info/47098.htm

Bilder/tekst: Knut Lindtner