Brzezinskis spøkelse former Washingtons geopolitikk for Eurasia

F. William Engdahl

En av de mest markante egenskapene til det litt spesielle presidentskapet til Trump til dags dato er faktisk hvor nøyaktig den følger den politiske utviklingen, når vi ser bort fra alle spissformulerte tweets og skandaler, grunnlagt på en strategi for Washingtons geopolitikk som går tilbake til i hvert fall 1992. Den siste uheldige og ulovlige beslutningen om ensidig å forlate kjernevåpen-avtalen med Iran er i tråd med den. På tilsvarende måte gjelder dette også at USA med takter fra den kalde krigen kjører en ubarmhjertig kampanje for å demonisere Russland etterfulgt av skadelige nye sanksjoner. Og ikke minst gjelder det også den truende handelskrigen som Trump-administrasjonen har startet med Folkerepublikken Kina.

I motsetning til den allmenne oppfatningen om at den amerikanske presidenten Donald Trump bare handler på impuls og er direkte uforutsigbar, tror jeg det motsatte er tilfelle. Trump-administrasjonens geopolitiske strategi er et svar, ikke fra presidenten selv, men fra de kreftene som er det faste etablissementet, og som faktisk kontrollerer det som noen ganger kalles Deep State. Geopolitikken bestemmer i stor grad hvem de tillater å bli president.

Paul Dundes Wolfowitz (født 22. desember 1943 i Brooklyn i New York i USA) er en amerikansk diplomat og politiker. Han er mest kjent som viseforsvarsminister i USA og som direktør for Verdensbanken. (Wikipedia)

Den første offisielle formuleringen av dagens utenrikspolitikk i Washington kom i 1992 da Dick Cheney var forsvarssekretær under Bush senior. Sovjetunionen hadde kollapset, og Bush erklærte triumferende USA som eneste supermakt. Cheneys nestleder, Paul Wolfowitz, var ansvarlig for å utvikle den såkalte ’Defence Planning Guidance’ for 1994-1999. Den var heller vag, og senere beskrevet av senator Ted Kennedy som imperialistisk. Wolfowitz-doktrinen i sin originale form sier blant annet: «Vårt første mål er å hindre at en ny rival oppstår, enten på det tidligere Sovjetunionens territorium eller andre steder … for derved å forhindre at en fiendtlig makt dominerer en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, vil være tilstrekkelig til å generere global makt.» Under Bush junior gjenoppstod Wolfowitz-doktrinen som Bush-doktrinen i 2002 under opprustningen før invasjonen av Irak, og man erklærte en egenrådig utenrikspolitikk og bruk av forebyggende krig som sentrale politiske verktøy for amerikanerne.

Den grunnleggende geopolitikken

Med henvisning til tittelen til denne artikkelen, siterer jeg fra den tidligere presidentrådgiveren Zbigniew Brzezinskis bok fra 1997 ’The Grand Chessboard: Amerikansk forrang og dens geostrategiske føringer’ for å klargjøre hva USAs utenriks- og forsvarspolitikk under Trump i dag er. Den er en direkte anerkjennelse av den geopolitiske utfordringen Brzezinski påpekte, slått sammen med begrepet om forebyggende krig slik som postulert i Bush-Wolfowitz-doktrinen. Alt dette i sammenheng med dagens voksende motstand mot amerikanernes forsøk på ensidig dominans på verdens politiske arena.

Zbigniew Kazimierz Brzeziński (født 28. mars 1928 i Warszawa, død 26. mai 2017 i Falls Church i Virginia i USA[1]) var sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter. Han ble senere professor i amerikansk utenrikspolitikk ved Johns Hopkins University i Baltimore, og rådgiver ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington. (Wikipedia).

Brzezinski var selvfølgelig arkitekten bak Jimmy Carters krig i Afghanistan mot den sovjetiske hæren, gjennomført ved hjelp av muslimske terrorister fra Mujahedeen utdannet av CIA, Saudi etterretning og Pakistans ISI.

I 1997 skrev han at det var «viktig at ingen europeiske utfordrere dukker opp, særlig en som er i stand til å dominere Eurasia og dermed også utfordre Amerika.» Han uttalte videre: «Potensielt vil det farligste scenariet være en «anti-hegemonisk» koalisjon som ikke forenes via ideologi men ved felles trussel … en storkoalisjon av Kina, Russland, kanskje Iran … Å avverge denne koalisjonen … vil kreve USAs geostrategiske ferdigheter samtidig på den vestlige, østlige og sørlige omkretsen av Eurasia».

Når vi så legger til det nylig fremlagte Pentagon National Defense Strategy-dokumentet som definerer Russland og Kina som den største potensielle trusselen mot amerikansk hegemoni, og videre kombinerer det med de voksende båndene mellom Russland, Kina og Iran siden hevingen av sanksjonene i 2015, spesielt overfor Syria, blir det klart hva Washington gjør. De er i en kamp til siste mann for å håndtere det jeg kaller den euro-asiatiske utfordringen med den eneste sannsynlige alternative maktalliansen – Russland, Kina og Iran.

Som Brzezinski påpekte, for amerikanske formål med fortsatt dominans, betyr det lite at det er etniske, religiøse og andre forskjeller mellom Russland, Kina og Iran. USAs utenrikspolitikk siden september 2001 har i økende grad tvunget de tre til å samarbeide både til tross for forskjellene, og for det de ser som eneste mulige forsvar av deres nasjonale suverenitet.

I følge Brzezinski utgjør aksen Russland, China, Iran på det eurasiatiske kontinentet den største trusselen mot USAs hegemoni.

Mål Russland …



Se på de siste begivenhetene i lys av Brzezinskis Eurasia-advarsel fra 1997. Washington sto bak Storbritannia i den falske Skripal-gift-affæren der Russland ble klandret uten bevis. Et falskt kjemisk angrep utenfor Damaskus ble deretter brukt som påskudd for det ulovlige amerikanske bombe-angrepet, og de ignorerte alle FNs påbud og folkerettslige forskrifter. I ettertid synes dette mer å være en test av mulig russisk reaksjon. Hvorvidt USAs Tomahawk og andre missiler traff eller ikke var ikke det viktigste. Derimot ble det satt presedens for at Israel og andre amerikanske allierte kunne eskalere sine angrep mot Iran i Syria.

Deretter kommer de nye diaboliske og ødeleggende sanksjonene mot «Putins oligarker» som Deripaski of Rusal, verdens nest største aluminiumsprodusent. Washington prøver ikke engang å unnskylde de nye sanksjonene. De oppgir som grunn at den russiske regjeringen er involvert i «en rekke fiendtlige aktiviteter rundt om i verden.»

De nye sanksjonene straffer også noen vestlige banker og investorer som eier aksjer i sanksjonerte russiske selskaper, selv om disse ble kjøpt før de nye sanksjonene trådte i kraft. Det er den amerikanske statskassenes nye form for økonomisk krigføring, like dødelig som militære kriger, om ikke mer så. Den utviklet seg i kjølvannet av 9/11 og har siden blitt raffinert til et ødeleggende krigsvåpen ved å utnytte det faktum at under økonomisk globalisering er verden fortsatt i overveldende grad avhengig av amerikanske dollar for handel og for sentralbankenes valutareserver.

For første gang, under de siste amerikanske sanksjonene mot spesifikke russiske oligarker og selskaper, er ikke bare fremtidig tilgang til lån på vestlige kapitalmarkeder blokkert. Ikke-russiske investorer som investerte milliarder i utvalgte russiske selskaper de siste årene, har blitt tvunget til å selge i panikk eller for å unngå påfølgende sanksjoner fordi man er i besittelse av russiske eiendeler. Men hvem vil kjøpe? De to store EU-verdipapir selskapene, Clearstream og Euroclear, har allerede blitt tvunget til å nekte oppgjør med russiske verdipapirer. De står også overfor sanksjoner for å sitte på de russiske aksjene. Hvis en kinesisk statsbank låner fra dollarmarkeder, har de i realiteten forbud mot å drive forretninger med de sanksjonerte russiske selskapene.

USA bruker nå dollaren som et økonomisk våpen mot andre land.


Mål Kina …

Samtidig som Washington øker sitt press på Putins Russland grunnet Syria og Ukraina, lanserer de de innledende fasene av det som klart vil være en ødeleggende økonomisk krig med Kina, som har handel som sitt fremste våpen. Som jeg påpekte i en tidligere artikkel, tar Washington sikte på å tvinge Kina til å vende seg bort fra sin strategi for å bringe landets økonomi til en ledende status som hi tech produsent i løpet av det neste tiåret. Strategien kalles Kina 2025 og er hjertet av Xi Jinping strategiske agenda og hans ’Belt Road’ initiativ eller det økonomiske ’Silk Road’ prosjektet.

Den første smaken av hva Washington planlegger for å forhindre Kinas trekk for å bli en høyteknologisk verdensleder under Kina 2025, er behandlingen av de ledende kinesiske Telecomm selskapene ZTE og Huawei. Begge store utfordrere av Apple. ZTE ble sanksjonert i april av Washington for å ha solgt telekommunikasjonsutstyr til Iran. Amerikanske leverandører har blitt utestengt fra å levere viktige komponenter til dette kinesiske foretaket. ZTE har midlertidig stoppet virksomhetene sine i USA samtidig som de forsøker å få landet til å gjøre om på sine vedtak.


Mål Iran …



Til voldsomme protestene fra Tyskland, Frankrike og andre EU-stater, river Trump ensidig i filler kjernevåpen-avtalen med Iran. Målet er klart å gjenopprette ødeleggende sanksjoner mot Iran, og reversere tilløpene til fremgang i samarbeidet som er oppnådd siden 2015. Det faktum at EU nekter å bryte sine avtaler med Iran vil være av liten betydning, da amerikanske sanksjoner mot Iran også truer EU-selskaper som gjør forretninger i Iran.

Airbus er et av selskapene som vil få store tap hvis de etterlever USAs økonomiske straffetiltak overfor Iran.

Som en del av Trumps siste forsøk på å ødelegge den kjernefysiske avtalen med Iran, gir USA andre land som Kina, Japan og EU-land 180 dager på å avslutte eventuelle kjøpsprosesser av iransk olje. Europeiske selskaper som Airbus, som har flere milliarder i kjøpsordre fra Iran, vil bli tvunget til å avbryte handelen. Den 6. august vil innkjøp av amerikanske dollar, handel med gull og visse andre metaller, samt luftfart og bilindustrien bli sanksjonert. Etter 4. november vil amerikanske sanksjoner rettes mot Irans finans- og oljeinstitusjoner, og sanksjoner vil bli gjenopprettet mot enkeltpersoner tidligere notert på US finansdepartement sin sanksjonsliste.

Det klare målet er å bruke de nye, ødeleggende våpnene i det amerikanske pengemarkedet til spissede sanksjoner for å kaste Iran’s skrøpelige økonomi ut i en krise. Samtidig rapporteres det at NSC-konsulent John Bolton tar til orde for å gjenopplive den iranske terroristorganisasjonen Mujahedeen Khalq, eller MEK, for å lansere et nytt forsøk på en fargerevolusjon. MEK ble fjernet fra USAs utenriksdepartement terrorliste av utenriksminister Clinton i 2012.

Centcom

Hvis vi tar et skritt tilbake fra de spesifikke detaljene for hvert enkelt land og Washingtons handlinger mot hvert av dem, ser vi at de tre eurasiske kreftene – Russland, Kina og Iran – blir systematisk utfordret, og så langt med varierende grad av suksess.

U.S. Central Command er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen ble opprettet i 1983 og har et geografisk ansvarsområde som omfatter Midtøsten, Øst-Afrika og Sentral-Asia. Wikipedia

I slutten av februar ga General Votel, kommandør for US Central Command (CENTCOM) et intervju med DoD News. I tillegg til å notere Russland og spesielt landets engasjement i Syria , samt Kina med både ’Belt Road’ initiativet og dets militære baser i Djibouti og andre steder, nevner Votel båndene deres til Iran. Votel sier at «både Russland og Kina dyrker flerdimensjonale bånd til Iran. Løfting av FNs sanksjoner i henhold til den felles omfattende handlingsplanen åpner veien for Iran til å gjenoppta forhandlinger for medlemskap i Shanghai Cooperation Organization.»

Ironisk nok skaper dette åpningen for en de facto krig på tre fronter. Selv på det nåværende nivå av økonomisk krigføring, er det et strategisk krav for de tre landene til å jobbe enda tettere. Kina er den største kjøperen av iransk olje. Russland selger militært utstyr og forhandler langt mer. Hvert av landene i trekløveret Kina, Iran og Russland har – for sin egen overlevelses skyld – ikke noe bedre valg enn å samarbeide som aldri før, uansett mistillit eller forskjeller, i møte med Washingtons geopolitiske trefrontskrig.

F. William Engdahl er strategisk risikokonsulent og foreleser, han har en grad i politikk fra Princeton University og er en bestselgende forfatter på olje og geopolitikk, eksklusivt for nettmagasinet «New Eastern Outlook».

Oversatt av Bjørn Thorsønn

http://www.williamengdahl.com/englishNEO14May2018.php