Dette innlegget «Om flyktninger og hjelpere» stod på trykk i Helgeland Blad 2. februar. Det er svar på et innlegg i en artikkel av Margit Steinholt som også stod i Klassekampen 30. januar.
Margit Steinholt sammenligner i Helgelands Blad 29. januar Troms-folks hjelp til Jan Baalsrud under krigen med «dagens usynlige helter», som jobber dag og natt for å berge afghanske ungdommer og barnefamilier fra å bli deportert. Men en slik historisk parallellføring plasserer Steinholt seg solid i en venstre-ekstrem tradisjon der man også eksempelvis sammenligner situasjonen for muslimer i dagens Europa med jødenes situasjon i mellomkrigstiden og hijab med våre bestemødres skaut.
Jan Balsrud (Store Norske Leksikon)
Mange, om ikke flertallet av asylsøkere fra Afghanistan, er såkalte asylsøkerbarn som har blitt sendt av slekt og familie over halve kloden for å søke asyl i Norge for å få den norske staten kan ta det økonomiske ansvaret for dem. I en UNICEF-rapport (Children on the Move) om mindreårige asylsøkere fra Afghanistan i 2010 heter det: «Familier må skaffe mellom 7.000 og 20.000 amerikanske dollar for å sende barna et barn til et vestlig land. Barna har en svær gjeld å betale tilbake etter at de er kommet fram til bestemmelseslandet. Barna er på forhånd ikke kjent med eller har akseptert de farene som er forbundet med å reise.»
I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese: « —forskning underbygger at det i de aller fleste tilfellene hvor barn blir sendt alene på flukt, skjer det etter beslutninger i barnets familie eller storfamilie». Og rapporten slo dessuten fast: «Alle ungdommene har brukt agenter og smuglere under deler av reisen eller gjennom hele prosessen».
Hvor mye det koster å reise fra Afghanistan og halve kloden rundt til Norge, varierer selvsagt med reisemåte. Det enkleste er å sette seg på et fly og la seg frakte til Norge via mellomdestinasjoner. Til avisa VG opplyste Politiets utlendingsenhet i 2016 at de hadde sett tilfeller på at en reise fra Kabul i Afghanistan til Tyskland koster 22.000 dollar. For å finansiere disse reisene, tar familiene opp lån, og lånene skal gjenbetales. Og her ligger forklaringen på hvorfor asylsøkerne så sterkt vegrer seg mot å bli sendt tilbake til sitt hjemland, sammen med skammen over å ikke å ha klart å lure de (dumme) norske myndighetene til å få opphold.
Tre av oktoberbarna.
Inntil 2009 var det rein automatikk for såkalte barneasylanter (under 18 år) å få opphold i Norge. Da SV satt i regjering sammen med Ap i 2009, innførte de endringer i utlendingsforskriften for å kunne gi midlertidig opphold til aldersgruppen 16-18 år. Bakgrunnen for vedtaket var den store tilstrømmingen av mindreårige asylsøkere, som økte fra 403 i 2007, til 1.374 i 2008 og til 2.500 i 2009, en økning som førte Norge nesten helt i toppen over land i Europa som mottok «barneasylanter». I 2009 brukte Norge over 1,3 milliarder kroner bare på mottak og omsorgsentre for mindreårige asylsøkere.
Men regelendringen førte ikke til noen annen praksis i slike saker, og politikken med automatisk opphold fortsatte. Av de mindreårige asylsøkerne som fikk behandlet søknadene sine i 2015, fikk 99 prosent opphold, meldte VG i en reportasje 27. juni 2016. Først med migrasjonsbølgen samme år (med 5.300 såkalte asylsøkerbarn til Norge, 3.424 av dem fra Afghanistan), fant Regjeringen Solberg at de nye bestemmelsene måtte gjøres operative, noe som blant annet resulterte i de såkalte oktoberbarna.
Når man holder de foran nevnte opplysningene opp mot Baalsruds skjebne og Norges situasjon under krigen, framtrer det absurde i Steinholts utlegning i HB. Men hun og hennes meningsfeller lever sitt liv i en verden blottet for selvkritikk, støttet av et velutviklet asylbyråkrati, sterke nasjonale asylaktører og et enormt nettverk av statsfinansierte hjelpeorganisasjoner. Til sin hjelp har de et effektivt fordømmelsesapparat mot kritikere av asylpolitikken som effektueres av «frivillige» organisasjoner, mediene og de politiske partiene på venstresiden, noe som gjør at asylsirkuset friksjonsløst reproduseres, dag etter dag, måned etter måned, år etter år.
Arnt Folgerø
Forsidebilde: Foto: Larsen, Håkon Mosvold
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 337 ganger.
3 Kommentarer
Godt og informerende innlegg. Politikkere er ikke interessert i sannheten, heller ikke løsningen. De er bare interessert i det som tjener dem selv og forsetter å ri sine kjepphester og følge sin ideologi.
Introduksjonsprogrammet til nyankomne innvandrere koster årlig 17 milliarder årlig og har ingen effekt. Innvandrerne vil være som de er og vil ikke integreres. Fremtidige skatteinntekter uteblir og trygdeutgifter og pensjonsutgifter øker. Ok vi vil heller ikke integreres å bli som innvandrerne men vil være som vi er. Staten sløser bort 17 milliarder årlig og får ingen ting igjen for pengene. Nå har Høyre løsningen: Introduksjonsprogrammet skal privatiseres. Aha akkurat som det løser noe problem. Men det tjener Høyre og andre partier sine interesser. De kan nemlig indoktrinere andre i sin ideologi.
Det å bruke Jan Baalsrud som argument i innvandringsdebatten er noe man gjør når man ikke har argumenter. Taktikken er da å erobre så mange honnørsaker og honnørord som mulig og å sette nazistempelet på motstandere. Dette er en banal hersketeknikk som snart bør begynne å slå motsatt vei.
Sannhetene om massemigrasjonen er kompleks. Men kjernen er at Europa har vedtatt selvpålagt Eutanasi med masseinnvandringen som bøddel. Europa har lagt seg selv ut som bytte, og da er det ikke bare ulver som får blod på tann. Når hele verden værer at i Europa er det profitt og verdier og hente da er den ikke sen å be. Det hele er en invitasjon til å komme til Europa og ta seg til rette. Og det skjer.
Denne Steinholt kommer fra en prestefamilie såvidt jeg husker. Kirken står virkelig på om dagen.