Som bildet over illustrerer må det være en sammenheng mellom det en vil og det en gjør for å oppnå dette.
Bergens Tidende hadde en to-siders annonse for flyet for en uke siden. (h.2017) Jeg forstod da at problemene som er påpekt bl.a. i denne bloggen er reelle. Men det var først da jeg hørte at en ville ha F-35 «velsignet» i Nidarosdomen at jeg forstod hvor gjennomgripende problemene var.
Men her nytter hverken reklame eller bønner. Her er det fysikken lover som gjelder og de må alle rette seg etter enten de sitter på Stortinget eller i styrerommet til Lockheed Martin.
Dette over skrev jeg for et år siden. Etter den tid har det vært relativt stille om flyet. Det kunne riktignok ikke vises frem under Trident Juncture-øvelsen i Norge og det sier sitt. Israel tør ikke bruke det over Syria. Hvis det blir nedskutt av det avanserte russiske luftforsvarssystemet som Syria nå disponerer er det kroken på døren for flyet. Belgia snakker om å trekke seg fra kjøpsavtalen om flyet.
Det er ikke greit å være krigsflyprodusent nå. Og de norske regjeringene som har bundet Norge til flykjøpet har gitt landet en riktig dyr julegave i årene som kommer som alle vi andre må betale dyrt for i mange år.
Knut Lindtner
Hva gikk galt med Loockheed Martins Joint Strike Fighter, F-35?
Av Michael P. Hughes
Denne artikkelen er hentet fra The Conversation
F-35 var i utgangspunktet skissert rollen som et kampfly som skulle kunne utføre alt hva det amerikanske forsvaret måtte ønske seg. Det være seg flyvåpenet, marinen, marinekorpset i tillegg til britenes militære styrker i luft, på land og på sjøen – alt dette bakt inn i et eneste fly-design. Flyet var ment å skulle erstatte og forbedre flere av de nåværende og aldrende flytyper med vidt forskjellige oppgaver. Det er videre markedsført som et kostnadseffektivt multi-rolle kampfly, signifikant bedre enn alt hva potensielle fiender angivelig kan bygge innenfor de neste par tiårene. Men det har vist seg ikke å kunne klare noen av disse kravene.
Flyet som skulle være best til alt – og ble best til – ingenting
Siden en offisiell proklamert oppstart i 2001, og med planer helt fra slutten av åttitallet, har F-35 programmet kommet et tiår på etterskudd. Det har også feilet i møtet med mange av sine egne opprinnelige designkrav. I tillegg har det nå også blitt det dyreste program til noe forsvar i verden noen sinne, med en kostnad på rundt regnet 1,5 billioner dollar før flyet angivelig blir faset ut i 2070.
Enhetskostnaden pr fly, på over 100 millioner dollar, er grovt regnet det dobbelte av hva som var lovet tidligere. Selv etter at president Trump i februar kuttet ned på kostnadene til dette programmet, har prisen bare droppet med 7 millioner dollar – mindre enn 7 prosent.
USA kaster likevel fortsatt større summer inn i dette prosjektet. I all hovedsak er det slik at Pentagon har erklært F-35-programmet som «for stort til å feile». Som et pensjonert medlem fra USA`s flyvåpen og nåværende universitetsprofessor i finans, som har vært involvert i og studert militær luftfart og oppkjøp, sa: «Jeg finner F-35 å være den største skivebom fra militære myndigheters side i nyere historie når det handler om innkjøp».
Dette er å overdrive, men til den prisen er det for dårlig å være nest best.
Glem hva som allerede er brukt av penger her
Pentagon prøver å argumentere med at bare fordi skattebetalerne (ifølge et velkjent ordspråk) har spylt mer enn 100 milliarder dollar ned i do, så må vi fortsette med å kaste flere milliarder ned i det samme toalettet. Dette bryter helt med de mest elementære finansielle prinsipper underlagt balansert budsjettering, som er den metoden firmaer og myndigheter bruker for å avgjøre om de vil investere eller ikke. Såkalte ugjenkallelige kostnader, der pengene som allerede er betalt inn på et prosjekt må aldri bli en faktor i avgjørelser vedrørende videre investeringer. Utgifter må vurderes i forhold til hva de genererer av inntekter i fremtiden.
Selve det å holde dette enorme F-35 programmet i live er ikke bare et stort sløseri i seg selv: Finansene kunne heller bli brukt til nyttige forsvarsprogrammer som det virkelig er bruk for og som er egnet til å forsvare landet. Slik som antidrone-systemer for å beskytte USA soldater.
Deler av disse enorme kostnadene er et resultat av anstrengelsene for å dele opp flydesign og reservedels-produksjon til de forskjellige militære avdelinger. En studie utarbeidet av RAND corporation fant at det ville vært billigere hvis luftforsvaret, marinekorpset og marinen ganske enkelt hadde designet og utviklet separate og mer spesialiserte fly beregnet til å møte egne spesifikke krav for å kunne operere.
F-22 er konstruert for å kunne dominere luftrommet. Selv om flyet er rådyrt hadde kanskje vært lurere å satse på dette til spesialoppgaver.
Lever ikke opp til store kostnader
Selskapet som bygger F-35 har skapt store forventinger ved å blåse dette opp. Lockheed Martin reklamerte med at flyet ville bli langt bedre enn dagens kampfly – «fire ganger så effektivt» i luftkamper, «åtte ganger så effektivt» i luft/bakke- operasjoner, og «tre ganger så effektivt ved rekognoserings- og overraskelsesangrep for å ta ut fiendtlige luftforsvarsystemer.» Faktum er at det ville havnet etter F-22 i overlegenhet ved luftkamper. I tillegg skulle F-35 angivelig få bedre rekkevidde og kreve mindre logistikkstøtte enn nåværende militære fly. Pentagon kaller ennå dette flyet for «det rimeligste, dødeligste, med best overlevelsesevne og støttefunksjoner som noen sinne vil bli anvendt.»
Men det er ikke slik kampflyet har endt opp. I januar 2015 ble det avholdt en pinlig luftkamptest der F-35 var satt opp mot F-16, som er et av de flyene det er ment å skulle erstatte. F-35A flyet var ribbet for våpen og uten noe som øker luftmotstand medregnet tunge eksternt monterte våpen eller bensintanker. F-16D flyet, en tyngre og mindre kapabel treningsversjon av moderskipet F-16C, ble videre utstyrt med to 370-gallons eksterne vingemonterte drivstofftanker.
Til tross for sine angivelige signifikante fordeler noterte F-35A testpiloten seg at flyet hans var mindre manøvrerbart og markant dårligere enn F-16D i en luftkamp med synlig aksjonsradius.
F-35 tapte i simulert luftkamp over Stillehavet i feb. 2015 for det nesten 50 år eldre flyet F-16. (Foto av F-16)
Stealth trumfer kampegenskaper
En nøkkelfaktor til at F-35 ikke utviser verdens beste luft til luft egenskaper som lovet, og heller ikke er adekvat hvis man sammenligner med dagens potensielle motstandere, er at det først og fremst var designet for å være et fly med stealth (usynlig på radar). Denne innretningen har tatt forrang over manøvrerbarhet og dermed også over flyets luft til luft «killer»-egenskaper. Pentagon, og spesielt Luftforsvaret, ser ut til å stole nesten blindt på at F-35`s stealth kapasitet vil være en suksess under flyets framtidige oppdrag.
Kapasiteten til stealth-systemet i F-35, F22 og F-117 gjør at inngående radar reduserer tverrsnittet på flyene, men de blir ikke eliminerte. Signalet som radaren oppfanger er reflektert tilbake fra et fly. Flyet ser mindre ut på radaren – mer som en fugl – men det er ikke usynlig. F-35 er designet for å være i stealth-modus primært i X-båndet (området mellom 5,2 0g 10,9 Ghz) til radaren. Dette er den vanligste sektoren man anvender under luftkamper.
Hvis andre radarfrekvenser benyttes er ikke F-35 lenger så skjult i stealth-modus, noe som gjør det mulig å jakte det for en påfølgende nedskyting ved bruk av enklere, og foreldede våpen. Så langt tilbake som i 1999 var den samme stealth-teknologien ikke i stand til å forhindre at et av USA`s F-117 som da fløy over Kosovo, ble lokalisert, sporet og skutt ned ved å anvende en gammel russisk radar sammen med et bakke-til- luft-rakettsystem. I de nærmere to tiårene som har gått siden da har denne hendelsen blitt nøye analysert og gjennomgått, ikke bare av amerikanerne, men også av potensielle fiender som leter etter svakheter i det radarpassifiserende stealth-systemet flyene har.
Og så viser det seg at det ikke er usynlig på radar likevel
Selvsagt er ikke radar den eneste måten å lokalisere og spore et fly på. Man kan også anvende seg av flyets infrarøde stråling. Denne blir dannet av friksjons-generert varme fra flyskroget, sammen med varmen generert fra motorene, etter hvert som det skjærer gjennom lufta. Forskjellige land, spesielt russerne, har glimrende passive infrarøde søke- og sporingssystemer. Disse kan lokalisere og følge fiendtlige fly med stor presisjon uten å trenge radar.
Det er også veldig vanlig under luftkamper at det ene flyet kommer så nær at pilotene kan ha visuell kontakt. F-35 er like synlig som et hvert annet slikt fly på samme størrelse.
Eksperter kommer på banen med tunge analyser
Lockheed Martin og Pentagon sier at nøkkelen til F-35`s overlegenhet over sine rivaler ligger i flyets evne til å forbli uoppdaget. Noe som gir det «første observasjon, første skudd og til slutt første nedskyting.» En høyt respektert forfatter og ekspert på kampfly, Hugh Harkins, kaller dette en markedførings- og publisitetsgimmick. I boka han har skrevet er russiske Sukhoi SU-35s en potensiell opponent til F-35. Han skrev videre: «Under normale forhold kan ikke et fly i klassen til F-35 måle seg med Su-35S i slike ytelser som hastighet, klatreferdigheter, høyde og manøvrerbarhet.»
Andre kritikere har vært enda krassere. Pierre Sprey, en av stifterne av den tungtveiende såkalte «fighter mafiaen» i Pentagon og også en av de som står bak designet til F-16, kaller F-35 i bunn og grunn et forferdelig fly. Videre sier han at flyet er et produkt av et eksepsjonelt tåpelig pr-stunt fra luftforsvaret. Han har også sagt at F-35 sannsynligvis vil tape en nærkamp i lufta med en godt manøvrert Mig-21, en sovjetisk jager designet i 1950-årene. En yrkesdiplomat, forfatter, veteran og militærhistoriker fra luftforsvaret ved navn Robert Dorr skrev i boka «luft-styrkene nedprioritert,» «F-35 demonstrerer for oss gang på gang at det ikke kan leve opp til løftene som ble gitt om det. Så dårlig er det».
Robert Dorr
Hvordan kunne det bli slik?
Hvordan gikk F-35 fra et konsept som ble oppfattet som det mest teknologisk avanserte «alt i ett» kampjagerflyet i verden til en virtuell kalkun? Etter den flere tiår lange anstrengelsen for å møte et reelt militært behov for et bedre fly, er F-35 programmet blitt resultatet av sammenslåing, eller en kombinasjon av flere andre separate og mangfoldige prosjekter, med et helt sett med krav. Disse kravene blir så tillempet et fly som man skal prøve å få til å dekke alle behov for å tilfredsstille alle.
I kamp er forskjellen mellom seier og tap ofte ikke særlig mye å skryte av. En andreplass betyr ofte det samme som døden. Pentagon forsøker å sørge for å sikre seg at krigerne har det best tenkelige utstyret. De beste verktøy er de som er skreddersydd for å dekke spesifikke oppdrag og forskjellige kampsituasjoner. I et forsøk på å gjennomføre flere oppdrag med mindre penger, har planleggerne for flyprosjektene derfor sett etter andre, mer økonomiske løsninger.
Ifølge medkontruktøren til F-15/F-16, Pierre Sprey, er poenget med F-35 å overføre penger til våpenprodusenten Lockheed Martin
Tunge finansielle avgjørelser ble til en balansegang mellom å fremskaffe ikke bare det beste flyet som var mulig, til en fighter-jet å være, men også et stort nok antall av dem til å utgjøre en effektiv kampkraft. Dette hadde ført til kreasjonen av såkalte «multi-rolle» kampfly som er kapable både til luftkamper og også egnet mot spesifikke bakkemål. Der hvor motstridende avveininger er en realitet, må designerne av de fleste multirolle-kampfly vektlegge luftkamper sterkest. Dette reduserer igjen luft-til-bakke-egenskapene. Med F-35 ser det ut til at designerne laget et fly som hverken klarte det ene eller andre kravet noe særlig bra. De konstruert flyet som en slags uelegant «altmuligmann» som ikke mestret noe til fulle – til en enorm kostnad, både nå og langt inn i fremtiden.
Jeg er av den mening at F-35 programmet skulle vært stoppet øyeblikkelig; teknologien og systemene ble utviklet for de skulle ha vært brukt i mer moderne og kostnadseffektive flykonstruksjoner. Nærmere bestemt, F-35 skulle ha blitt erstattet med en serie nye konstruksjoner rettet mot de spesifikke krav og mål for de enkelte oppdrag, i stedet for en enkel flykonstruksjon som forsøkte å bli alt dette for alle parter.
Oversatt av: Jostein Bjoerkmo
Bilder/tekst: Knut Lindtner
https://theconversation.com/what-went-wrong-with-the-f-35-lockheed-martins-joint-strike-fighter-60905
Innlegget er hentet fra derimot.no sitt rikholdige arkiv
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 451 ganger.
15 Kommentarer
Her er det misforståelser, unøaktigheter og overforenklinger i stort monn. Som man kan forvente av en økonomiprofessor som forsøker å mene noe om noe så uhyre komplisert som kampfly og moderne luftkamp.
Og det er en selektiv omgang med kilder og fakta. Eksempelvis gjøres det et stor nummer ut av rapporten fra 2015 om en enkelt testflyvning med F-16 og F-35. At historien ble tatt ut av sammenheng og forlengst er dementert av ekspertene for så være, men at F-35s regelrett dominans i verdens mest realistiske øvelser, som blant annet Green Flag, Northeren Edge og Red Flag, enda ikke har nådd frokostbordet til redaksjonen, er mer betegnende for denne typen meningsytringer.
I sistnevnte øvelse oppnådde F-35 en såkalt «kill ratio» på 24:1. Dvs. 24 motstandere skutt ned for hver F-35. Og det med en redusert testutgave av flyets software – såkalt 3i-versjon. Nye fly leveres nå med 3F, som er den ferdig kampklare utgaven.
Og så har man en rekke piloter, ikke minst de norske, som fremhever F-35s fortreffeligheter i luftkamp, blant annet hvor mye power eller kraft den har sammenlignet med F-16.
I hvilken grad man vektlegger slike rapporter er ikke det vesentlige, men at F-35 har gode egenskaper i luftrollen, spesielt mot dagens generasjon flymaskiner, er åpenbart.
Takker for litt balanse i dette regnskapet. Jeg er skeptisk til flyet, men synes nedsablingen i media i det siste har vært vel drøy.
Lurer på om du kan du kan oppklare litt rundt argumenter jeg har hørt nylig:
Er det slik at dette flyet kun skal operere fra Ørland? I så fall står det for meg som så sårbart at det blir tragikomisk. Eller er det slik at dette flyet kan brukes på en rekke norske flyplasser, og disse er klarlagt til å ta over på minutters/få timers varsel?
Ørlandet blir hovedstasjon med Evenes som fremskutt base. Så vil en del andre stasjoner også kunne ta i mot flyene slik det er med F-16 i dag. Men i prinsippet har vi kun en hovedflystasjon igjen når Bodø legges ned om noen år. Det blir altså kun Ørlandet som effektivt kan støtte F-35 i hele spektrummet av roller og oppgaver. Om det er fornuftig å ‘legge alle eggene i en kurv’, som det heter, er et godt spørsmål. De fleste med faglig innsikt som jeg har snakket med mener vi bør ha minst to hovedbaser. Med endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen de siste årene, virker det fornuftig.
Har gjennom lang tid sett at det er delte meninger om F-35. Ikke minst i Pentagon. Man får gjennom ulike rapporter inntrykk av at produksjonen dreier seg om en «bordet fanger-prosess.» Bare virkeligheten kan felle en dom. Men det er sådd betydelig tvil om hva Norge har begitt seg inn på. Og tvil skaper ikke den trygghet som vel er poenget.
I den grad F-35 er en papirtiger får man trøste seg med at russerne ikke blir særlig alarmert.
Det er vel nærmest en naturlov at større forsvarsprogrammet blir utsatt for intens tautrekking i Pentagon. Det er innbitt rivalisering mellom grenene og kamp om midlene. Og media henger seg på. Slik var det også med F-16 i sin tid, som det var betydelig motstand mot. Også i norsk presse.
Å ha bestykka Luftforsvaret med noko bedre enn «hyllevaren» F-35, ville blitt altfor dyrt. Hadde beslutninga om utvikling at eit nytt jagerfly vore tatt i dag, så ville ein kanskje hatt andre valg, som til dømes ubemanna jagerfly.
Riktignok går utviklingen på dronefronten fort, men det er langt igjen før droner kan erstatte et kampfly. Det er ikke engang på tegnebrettet i dag, så det er neppe på banen før godt utpå 2030-tallet. Men droner vil etterhvert supplere kampfly, selv om også det er et stykke frem i tid.
Jo. Men eg er sikker på at jagerfly-droner fins på teiknebrett rundtom. Eg leste nylig at amerikanarane hev bygd om nokre F-104 til droner. Den ha nok vore fin å bruke til avskjæring vil eg tru.
Du tenker nok på F-16, som nå blir brukt som fjernstyrt målskive. Men dette er fly som ikke har noen funksjon bortsett fra å være luftmål for ulike typer våpen. Med noen års mellomrom utgir Pentagon, som ligger desidert fremst på dette feltet, en ‘road map’ for dronefeltet. Her er avanserte kampdroner langt frem i tid:
https://theaviationist.com/wp-content/uploads/2013/12/UAS-roadmap.jpg
Jeg regner med at det var meg du svarte. Det med F-104 var ein misforståelse. Den dronetestinga foregikk på 60- og 70 talet. Det med ein F-104 drone var berre ein morsom idé. Eg trur ikkje russiske bombeflypiloter hadde prøvd seg på «vifte vekk» nærgåande avskjæringsfly om dei hadde visst at dei var ubemanna. Og så er jo F-104 tidenes raskaste norske jagerfly. Som skapt for avskjæring, også no til dags. Den F-104 maskina dei hev nagla ihop på Bodø dreg nok enkelt ifrå dei nye F-35. Eg leste forresten at NASA hev ein F-104 for trening av astronauter. Og at det var nokon som hadde seriøse planer om å bruke «gjenlevende» F-104 til å skyte satellitter ut i rommet. Så kanskje den fortente tilnamnet Starfighter.
For og imot fra mer eller mindre eksperter! Som legmann og politisk interessert borger må jeg velge hvem jeg skal tro på i en sikkerhetsmessig og økonomisk viktig sak. De politikerne som har ansvaret for å opplyse folket reproduserer bare reklame fra produsenten, Pentagon og NATO, noe som ikke virker troverdig, og dermed lite tillitvekkende. Følgende er fakta: Da F35 skulle ønskes velkommen av media, prominente gjester og faglige myndigheter dukket ikke hovedgjesten opp. Begrunnelsen var at det var for sterk vind. Opplegget lignet til forveksling det som ble brukt på 60 tallet da F16 skulle presenteres. Det dukket heller ikke opp og begrunnelsen var at det var for mye regn. så nå har vi to jagerfly, et som ikke er brukbart i regnvær og et som er ubrukelig i vind. Det skremmer nok skattebetalerne mer enn den utpekte fienden, russerne.
Nå er det slik at F-16 har bevist sine fortreffeligheter i vind og regn i 40 år. Altså: På tross av all motbør mot F-16-anskaffelsen i sin tid, er det regnet som en suksesshistorie. Nå kjenner ikke jeg detaljene i saken her, men ved innfasing av nye flytyper er det naturlig en rekke begrensinger på operativ virksomhet. Sikkerhet kommer i første rekke og man tar et steg av gangen. Blant annet gir det restriksjoner i vær og vind, inntil piloter og system lærer seg å operere den nye flymaskinen.
Så hører det med til historien at de norske pilotene har fremhevet at F-35 er langt mer stabil i sidevind og ved bruk av bremseskjermen enn F-16, blant annet på grunn av den høyere vekten, et bredere understell og kraftigere bremser:
«Alt i alt oppfører F-35A seg veldig «snilt» ved landing, og særlig i sidevind – noe som kommer godt med på Ørland, der jeg mener å huske at det blåser innimellom. (Jeg har fått prøve meg i 20 knops sidevind så langt, og det var uproblematisk. F-35A føles som et godstog på skinner, sammenlignet med F-16 i sidevind.)»
http://luftfart.media/2017/01/06/landingsrunden-i-f-35/
Det er sånne som deg som gjør at det blir tatt dårlige valg ved tekniske investeringer. Og som kjent har det offentlige en lang liste med eksempler på akkurat dette. Har lest igjennom dine argumenter lenger opp og ser at de er ganske ensrettet. Med noen tekniske betraktninger her og der fjernes enhver tvil om at F-35 er det beste flyet.
Når det gjelder å evaluere teknologi før beslutninger tas, er det ingen tvil om at forsvaret har den nødvendige kompetansen som behøves. Problemet ligger overhode ikke her. Problemet er når noen på død og liv skal ha en teknologi og henviser til innviklede teknologiske argumenter når all fornuft tilsier at investeringen blir feil!
I prosessen om anskaffelse av nye kampfly skinner det igjennom at det henvises til teknologisk fortreffelighet mens det er helt andre argumenter som ligger til grunn. Vi skal ikke glemme at en annen leverandør mente at beslutningen om valg av kampfly var tatt før den tekniske evalueringen var ferdig. Graver man dypt nok i denne saken vil man finne, og som i så mange andre saker, at beslutninger tas over et glass med noe godt i og en god sigar. Veien til korrupsjon er like bred som bredden mellom vingespissene på F-35.
At en beslutning er dårlig impliserer at noe annet er bedre: Hva skulle i så fall være et bedre valg, og hvorfor? Hvis du mener at Luftforsvaret, FFI og de andre instansene som stod bak kamflyanalysen – likeså i 11 andre land som anskaffer F-35 – rett og slett ikke vet hva de gjør, så er jeg interessert i å høre dine betraktninger om hvorfor. Og videre: Hva er feil eller korrupt med det offentlige anskaffelessystemet vi har i dag, som blant annet krever ekstern kvalitetssikring av to uavhengige parter?
Engang i tiden var det en reklame som brukte å rulle over norske kinoleretter;
»Alltid no’ godt fra Bergene!»
Akkurat når det gjelder Pentagon, føler jeg at den norske sjokolade-reklamen’s
‘budskap’ med udiskutabel fordel kunne reverseres . . . . . .