Som bildet over illustrerer må det være en sammenheng mellom det en vil og det en gjør for å oppnå dette.

Bergens Tidende hadde en to-siders annonse for flyet for en uke siden. (h.2017) Jeg forstod da at problemene som er påpekt bl.a. i denne bloggen er reelle. Men det var først da jeg hørte at en ville ha F-35 «velsignet» i Nidarosdomen at jeg forstod hvor gjennomgripende problemene var.

Men her nytter hverken reklame eller bønner. Her er det fysikken lover som gjelder og de må alle rette seg etter enten de sitter på Stortinget eller i styrerommet til Lockheed Martin.

Dette over skrev jeg for et år siden. Etter den tid har det vært relativt stille om flyet. Det kunne riktignok ikke vises frem under Trident Juncture-øvelsen i Norge og det sier sitt. Israel tør ikke bruke det over Syria. Hvis det blir nedskutt av det avanserte russiske luftforsvarssystemet som Syria nå disponerer er det kroken på døren for flyet. Belgia snakker om å trekke seg fra kjøpsavtalen om flyet.

Det er ikke greit å være krigsflyprodusent nå. Og de norske regjeringene som har bundet Norge til flykjøpet har gitt landet en riktig dyr julegave i årene som kommer som alle vi andre må betale dyrt for i mange år.

Knut Lindtner

Hva gikk galt med Loockheed Martins Joint Strike Fighter, F-35?

Av Michael P. Hughes

Denne artikkelen er hentet fra The Conversation
F-35 var i utgangspunktet skissert rollen som et kampfly som skulle kunne utføre alt hva det amerikanske forsvaret måtte ønske seg. Det være seg flyvåpenet, marinen, marinekorpset i tillegg til britenes militære styrker i luft, på land og på sjøen – alt dette bakt inn i et eneste fly-design. Flyet var ment å skulle erstatte og forbedre flere av de nåværende og aldrende flytyper med vidt forskjellige oppgaver. Det er videre markedsført som et kostnadseffektivt multi-rolle kampfly, signifikant bedre enn alt hva potensielle fiender angivelig kan bygge innenfor de neste par tiårene. Men det har vist seg ikke å kunne klare noen av disse kravene.

Flyet som skulle være best til alt – og ble best til – ingenting

Siden en offisiell proklamert oppstart i 2001, og med planer helt fra slutten av åttitallet, har F-35 programmet kommet et tiår på etterskudd. Det har også feilet i møtet med mange av sine egne opprinnelige designkrav. I tillegg har det nå også blitt det dyreste program til noe forsvar i verden noen sinne, med en kostnad på rundt regnet 1,5 billioner dollar før flyet angivelig blir faset ut i 2070.

Enhetskostnaden pr fly, på over 100 millioner dollar, er grovt regnet det dobbelte av hva som var lovet tidligere. Selv etter at president Trump i februar kuttet ned på kostnadene til dette programmet, har prisen bare droppet med 7 millioner dollar – mindre enn 7 prosent.

USA kaster likevel fortsatt større summer inn i dette prosjektet. I all hovedsak er det slik at Pentagon har erklært F-35-programmet som «for stort til å feile». Som et pensjonert medlem fra USA`s flyvåpen og nåværende universitetsprofessor i finans, som har vært involvert i og studert militær luftfart og oppkjøp, sa: «Jeg finner F-35 å være den største skivebom fra militære myndigheters side i nyere historie når det handler om innkjøp».

Dette er å overdrive, men til den prisen er det for dårlig å være nest best.

Glem hva som allerede er brukt av penger her

Pentagon prøver å argumentere med at bare fordi skattebetalerne (ifølge et velkjent ordspråk) har spylt mer enn 100 milliarder dollar ned i do, så må vi fortsette med å kaste flere milliarder ned i det samme toalettet. Dette bryter helt med de mest elementære finansielle prinsipper underlagt balansert budsjettering, som er den metoden firmaer og myndigheter bruker for å avgjøre om de vil investere eller ikke. Såkalte ugjenkallelige kostnader, der pengene som allerede er betalt inn på et prosjekt må aldri bli en faktor i avgjørelser vedrørende videre investeringer. Utgifter må vurderes i forhold til hva de genererer av inntekter i fremtiden.
Selve det å holde dette enorme F-35 programmet i live er ikke bare et stort sløseri i seg selv: Finansene kunne heller bli brukt til nyttige forsvarsprogrammer som det virkelig er bruk for og som er egnet til å forsvare landet. Slik som antidrone-systemer for å beskytte USA soldater.
Deler av disse enorme kostnadene er et resultat av anstrengelsene for å dele opp flydesign og reservedels-produksjon til de forskjellige militære avdelinger. En studie utarbeidet av RAND corporation fant at det ville vært billigere hvis luftforsvaret, marinekorpset og marinen ganske enkelt hadde designet og utviklet separate og mer spesialiserte fly beregnet til å møte egne spesifikke krav for å kunne operere.

F-22 er konstruert for å kunne dominere luftrommet. Selv om flyet er rådyrt hadde kanskje vært lurere å satse på dette til spesialoppgaver.

Lever ikke opp til store kostnader

Selskapet som bygger F-35 har skapt store forventinger ved å blåse dette opp. Lockheed Martin reklamerte med at flyet ville bli langt bedre enn dagens kampfly – «fire ganger så effektivt» i luftkamper, «åtte ganger så effektivt» i luft/bakke- operasjoner, og «tre ganger så effektivt ved rekognoserings- og overraskelsesangrep for å ta ut fiendtlige luftforsvarsystemer.» Faktum er at det ville havnet etter F-22 i overlegenhet ved luftkamper. I tillegg skulle F-35 angivelig få bedre rekkevidde og kreve mindre logistikkstøtte enn nåværende militære fly. Pentagon kaller ennå dette flyet for «det rimeligste, dødeligste, med best overlevelsesevne og støttefunksjoner som noen sinne vil bli anvendt.»

Men det er ikke slik kampflyet har endt opp. I januar 2015 ble det avholdt en pinlig luftkamptest der F-35 var satt opp mot F-16, som er et av de flyene det er ment å skulle erstatte. F-35A flyet var ribbet for våpen og uten noe som øker luftmotstand medregnet tunge eksternt monterte våpen eller bensintanker. F-16D flyet, en tyngre og mindre kapabel treningsversjon av moderskipet F-16C, ble videre utstyrt med to 370-gallons eksterne vingemonterte drivstofftanker.
Til tross for sine angivelige signifikante fordeler noterte F-35A testpiloten seg at flyet hans var mindre manøvrerbart og markant dårligere enn F-16D i en luftkamp med synlig aksjonsradius.

F-35 tapte i simulert luftkamp over Stillehavet i feb. 2015 for det nesten 50 år eldre flyet F-16. (Foto av F-16)

Stealth trumfer kampegenskaper

En nøkkelfaktor til at F-35 ikke utviser verdens beste luft til luft egenskaper som lovet, og heller ikke er adekvat hvis man sammenligner med dagens potensielle motstandere, er at det først og fremst var designet for å være et fly med stealth (usynlig på radar). Denne innretningen har tatt forrang over manøvrerbarhet og dermed også over flyets luft til luft «killer»-egenskaper. Pentagon, og spesielt Luftforsvaret, ser ut til å stole nesten blindt på at F-35`s stealth kapasitet vil være en suksess under flyets framtidige oppdrag.
Kapasiteten til stealth-systemet i F-35, F22 og F-117 gjør at inngående radar reduserer tverrsnittet på flyene, men de blir ikke eliminerte. Signalet som radaren oppfanger er reflektert tilbake fra et fly. Flyet ser mindre ut på radaren – mer som en fugl – men det er ikke usynlig. F-35 er designet for å være i stealth-modus primært i X-båndet (området mellom 5,2 0g 10,9 Ghz) til radaren. Dette er den vanligste sektoren man anvender under luftkamper.

Hvis andre radarfrekvenser benyttes er ikke F-35 lenger så skjult i stealth-modus, noe som gjør det mulig å jakte det for en påfølgende nedskyting ved bruk av enklere, og foreldede våpen. Så langt tilbake som i 1999 var den samme stealth-teknologien ikke i stand til å forhindre at et av USA`s F-117 som da fløy over Kosovo, ble lokalisert, sporet og skutt ned ved å anvende en gammel russisk radar sammen med et bakke-til- luft-rakettsystem. I de nærmere to tiårene som har gått siden da har denne hendelsen blitt nøye analysert og gjennomgått, ikke bare av amerikanerne, men også av potensielle fiender som leter etter svakheter i det radarpassifiserende stealth-systemet flyene har.

Og så viser det seg at det ikke er usynlig på radar likevel

Selvsagt er ikke radar den eneste måten å lokalisere og spore et fly på. Man kan også anvende seg av flyets infrarøde stråling. Denne blir dannet av friksjons-generert varme fra flyskroget, sammen med varmen generert fra motorene, etter hvert som det skjærer gjennom lufta. Forskjellige land, spesielt russerne, har glimrende passive infrarøde søke- og sporingssystemer. Disse kan lokalisere og følge fiendtlige fly med stor presisjon uten å trenge radar.
Det er også veldig vanlig under luftkamper at det ene flyet kommer så nær at pilotene kan ha visuell kontakt. F-35 er like synlig som et hvert annet slikt fly på samme størrelse.

Eksperter kommer på banen med tunge analyser

Lockheed Martin og Pentagon sier at nøkkelen til F-35`s overlegenhet over sine rivaler ligger i flyets evne til å forbli uoppdaget. Noe som gir det «første observasjon, første skudd og til slutt første nedskyting.» En høyt respektert forfatter og ekspert på kampfly, Hugh Harkins, kaller dette en markedførings- og publisitetsgimmick. I boka han har skrevet er russiske Sukhoi SU-35s en potensiell opponent til F-35. Han skrev videre: «Under normale forhold kan ikke et fly i klassen til F-35 måle seg med Su-35S i slike ytelser som hastighet, klatreferdigheter, høyde og manøvrerbarhet.»
Andre kritikere har vært enda krassere. Pierre Sprey, en av stifterne av den tungtveiende såkalte «fighter mafiaen» i Pentagon og også en av de som står bak designet til F-16, kaller F-35 i bunn og grunn et forferdelig fly. Videre sier han at flyet er et produkt av et eksepsjonelt tåpelig pr-stunt fra luftforsvaret. Han har også sagt at F-35 sannsynligvis vil tape en nærkamp i lufta med en godt manøvrert Mig-21, en sovjetisk jager designet i 1950-årene. En yrkesdiplomat, forfatter, veteran og militærhistoriker fra luftforsvaret ved navn Robert Dorr skrev i boka «luft-styrkene nedprioritert,» «F-35 demonstrerer for oss gang på gang at det ikke kan leve opp til løftene som ble gitt om det. Så dårlig er det».

Robert Dorr

Hvordan kunne det bli slik?

Hvordan gikk F-35 fra et konsept som ble oppfattet som det mest teknologisk avanserte «alt i ett» kampjagerflyet i verden til en virtuell kalkun? Etter den flere tiår lange anstrengelsen for å møte et reelt militært behov for et bedre fly, er F-35 programmet blitt resultatet av sammenslåing, eller en kombinasjon av flere andre separate og mangfoldige prosjekter, med et helt sett med krav. Disse kravene blir så tillempet et fly som man skal prøve å få til å dekke alle behov for å tilfredsstille alle.
I kamp er forskjellen mellom seier og tap ofte ikke særlig mye å skryte av. En andreplass betyr ofte det samme som døden. Pentagon forsøker å sørge for å sikre seg at krigerne har det best tenkelige utstyret. De beste verktøy er de som er skreddersydd for å dekke spesifikke oppdrag og forskjellige kampsituasjoner. I et forsøk på å gjennomføre flere oppdrag med mindre penger, har planleggerne for flyprosjektene derfor sett etter andre, mer økonomiske løsninger.

Ifølge medkontruktøren til F-15/F-16, Pierre Sprey, er poenget med F-35 å overføre penger til våpenprodusenten Lockheed Martin

Tunge finansielle avgjørelser ble til en balansegang mellom å fremskaffe ikke bare det beste flyet som var mulig, til en fighter-jet å være, men også et stort nok antall av dem til å utgjøre en effektiv kampkraft. Dette hadde ført til kreasjonen av såkalte «multi-rolle» kampfly som er kapable både til luftkamper og også egnet mot spesifikke bakkemål. Der hvor motstridende avveininger er en realitet, må designerne av de fleste multirolle-kampfly vektlegge luftkamper sterkest. Dette reduserer igjen luft-til-bakke-egenskapene. Med F-35 ser det ut til at designerne laget et fly som hverken klarte det ene eller andre kravet noe særlig bra. De konstruert flyet som en slags uelegant «altmuligmann» som ikke mestret noe til fulle – til en enorm kostnad, både nå og langt inn i fremtiden.

Jeg er av den mening at F-35 programmet skulle vært stoppet øyeblikkelig; teknologien og systemene ble utviklet for de skulle ha vært brukt i mer moderne og kostnadseffektive flykonstruksjoner. Nærmere bestemt, F-35 skulle ha blitt erstattet med en serie nye konstruksjoner rettet mot de spesifikke krav og mål for de enkelte oppdrag, i stedet for en enkel flykonstruksjon som forsøkte å bli alt dette for alle parter.

Oversatt av: Jostein Bjoerkmo
Bilder/tekst: Knut Lindtner

https://theconversation.com/what-went-wrong-with-the-f-35-lockheed-martins-joint-strike-fighter-60905

Innlegget er hentet fra derimot.no sitt rikholdige arkiv