Hvordan USA mistet sitt militære overtak.

Denne boka er skrevet av Andrey Martyanov og kom ut 8. mars 2018, en uke etter Putins berømte tale, som stort sett ingen i Norge har hørt om. I talen annonserte Putin en rekke nye våpensystemer som landet enten hadde ferdigstilt eller var i ferd med å ferdigstille. Disse systemene ødelegger ethvert håp i USA om å kunne vinne en atomkrig gjennom førsteslag med atomvåpen. Boken handler altså om det militære styrkeforholdet mellom USA og Russland.
Men at opinionen i Norge ikke vet om dette er typisk for den situasjonen vi befinner oss i. Vi skeiv-informeres i økende grad, og vesentlige sider ved det som skjer ignoreres av våre medier.
Boka til Martyanov er altså skrevet før Putins tale selv om den ble publisert en uke etterpå. Sikkert en glimrende timing for den er utsolgt fra forlaget ifølge bokhandleren min, men på nettet var det mulig å bestille og få tak i den.

Det er en tettskrevet bok på engelsk på 225 sider og er naturligvis ikke noen folkelig litteratur. Den vil aldri kunne bli en bestselger og er etter min mening litt tungt skrevet. Men innholdet er eksplosivt både politisk og militært – heri ligger bokas styrke.
Den har 8 hovedkapitler hvor han tar opp sider ved våpen-utviklingen og samfunnsutviklingen, som nærmest aldri omtales. Han påpeker blant annet at for å kunne kunne holde en våpenindustri på høyden må en rekke nasjonale forutsetninger foreligge, for eksempel en bred industriell basis. Han viser til at USA har mistet sin industrielle basis gjennom det som kalles «outsourcing» av egen industri til Kina over en lang periode.
Videre viser han også til viktigheten av en høyt utdannet befolkning og hvilken betydning dette på lang sikt vil ha for evnen til å være på høyden, ikke bare industrielt sett, men også militært. Her påpeker han at også her har USA forsømt seg i lang tid og at dette vil straffe seg, mens Russland er i den motsatte posisjonen, med kanskje verdens høyest utdannede befolkning i dag.

Martyanov er ikke kommunist, men en militæranalytiker. Til tross for dette påpeker han at den vestlige propagandaen om Russland, og før det Sovjet, har ført til noen fundamentale misoppfatninger av utviklingen i f.eks. Sovjet under Stalin. I iveren etter å male et helsvart bilde av Stalin har en ikke fått med seg følgende to fundamentale tiltak under hans ledelse, som løftet Sovjetunionen 100 år frem i tid på 10 år: Alfabetiseringen av hele befolkningen, altså utdanningseksplosjonen i Sovjet og den parallelle industrialiseringen av landet. Dette var forutsetningen som gjorde landet istand til å stå imot den Nazistiske invasjonen av landet og vinne 2. verdenskrig.
Et annet fundamentalt problemkompleks han tar opp er mentaliteten i den russiske befolkningen versus befolkningen i USA. I Russland vet de hva krig er, og det er nedfelt i hele befolkningen som følge av 3 invasjoner av landet på 130 år: Napoleons felttog, 1. og 2. verdenskrig. Hele befolkningen er preget av disse erfaringene, i motsetning til USAs befolkning som er preget av Hollywood-oppfatningen av krig som noe heltemodig og nærmest ufarlig. Han viser hvordan en slik ulikhet i mentalitet får betydning for forståelsen og valget av handlinger. I USA er det kun en marginal del av befolkningen som har opplevd krig, og forestillingene i befolkningen preges av dette. Landet har aldri vært utsatt for krigshandlinger de siste 150 årene (med unntak av Pearl Harbour).

I USA, sier han videre, er både ledelsen og deler av befolkningen preget av en form for nasjonal «narsissisme», en form for overvurdering av egne evner og muligheter som ikke lenger er i tråd med virkeligheten. Vi så det i en rekke av Hillary Clintons taler forut for presidentvalget som Trump vant. Her beskrev hun landet som enestående og uerstattelig – men hun tapte valget bla annet fordi en økende del av befolkningen ikke lenger oppfattet USA slik.
Ikke nok med det: En rekke militære ledere mangler også krigserfaring og preges av Hollywood-versjonen av virkeligheten: Dumme russere og overlegne amerikanere (USA-ere). Det samme gjør stort sett alle politikerne. Dette fører til at de ikke forstår hvor farlig og ødeleggende krig i virkeligheten er, og det vil naturligvis prege dem som beslutningstakere.

Særlig farlig er forestillingen om USAs militære overlegenhet, som han påpeker ikke lenger er til stede. Dette fører til at mange militære ledere og politikere ikke klarer å forholde seg realistisk til dagens verdenspolitiske realiteter. De forholder seg fortsatt til Russland som om det er et tilbakeliggende land, også militært.
Faren ved slike oppfatninger er at en risikerer at USA gjør militære/politiske feilvurderinger. I og med at begge land, både USA og Russland, er verdens dominerende atommakter kan denne faren ikke undervurderes.
Han skriver langt mindre om våpen og våpenteknologi enn det en i utgangspunktet ville forestille seg. Men naturligvis berører han de nye russiske våpensystemene som ble annonsert av Putin. Han viser til at disse har fullstendig endret den militære maktbalansen. USA er ikke lenger enerådende, tvert imot taper landet militært terreng til Russland som nå ligger svært langt foran USA på flere avgjørende områder, ikke minst innen missilteknologi. Han beskriver avstanden mellom landene på dette feltet som en avgrunn, med USA svært langt bak Russland.

På grunn av sine historiske erfaringer har Russland i sin våpenproduksjon vært drevet av et krav: Våpnene skal være effektive og sørge for at ikke flere invasjoner fra vest skal kunne skje. Det betyr at våpnene også skal være egnet til å avskrekke, dvs. å drepe flest mulige fiender. Det er dette som er våpens hensikt og det preger de nye russiske systemene.
Faren i dag er at lederne i USA ikke tar inn over seg den nye virkeligheten, men fortsetter å lulle seg inn i en form for militær Tornerosesøvn med forestillingen om sin egen overlegenhet som ikke lenger er til stede.

Jeg har lenge forundret meg over at Russland, med kun 10% av USAs krigsutgifter, har klart å utligne USAs militære forsprang. En del av svarene på dette finner en i Martyanovs bok: Våpenproduksjon for profitt (enorme mengder av samme våpen), svikt i forskning av nye systemer (forskning gir ikke umiddelbar profitt), dyr produksjon for angrepskrig, svære feilinvesteringer (F-35 som det verste eksemplet) en enorm korrupsjon på alle nivåer i krigsindustrien, blant generaler og politikere, hybris (intellektuell dovenskap) osv.
Jeg ble første gang oppmerksom på Russlands militære potensiale i 2016 da jeg leste en kort artikkel på voltaire.net om at et russisk fly hadde slått ut all elektronikk på USA-destroyeren Donald Cook i Svartehavet. Jeg trodde ikke det jeg leste og antok at det var en overdrivelse. Senere leste jeg en rekke andre artikler som bekreftet dette.
I Martyanovs bok fremkommer en del av forklaringen på utviklingen som er underveis, og som vi også motstrebende blir tvunget til å forholde oss til i Norge. Siden det bare sitter ja-folk i det politiske, militære og administrative systemet, i etterretningen både den sivile og militære, vil dette bli en svært smertefull prosess og mange hoder vil falle.
Men slik er det når gamle virkelighetsoppfatninger må erstattes.
Slik er det bare.
Knut Lindtner
Andrei Martyanov: «Loosing military supremacy».
Utgitt på Clarity Press Inc,
Forsidebilde v/Vladimir Kush
Tidligere publisert på derimot.no
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 880 ganger.
8 Kommentarer
«Alfabetiseringen av hele befolkningen, altså utdanningseksplosjonen i Sovjet og den parallelle industrialiseringen av landet. Dette var forutsetningen som gjorde landet istand til å stå imot den Nazistiske invasjonen av landet og vinne 2. verdenskrig.»
Og sånn forsvarer man Stalin.
Hvorfor ikke?
Neste steg i vår samfunnsutvikling blir antagelig å gjøre samme type nødvendige korreksjoner som almen skole og industrialisering gjorde den gangen.
Så la oss følge Stalins filosofi – dvs på veien slakter vi noen millioner av våre egne som ikke passer inn i planene. Kanskje ikke så dumt……
Jeg regner med at svært få her på disse listene ville overleve en slik ‘nødvendig’ korrigering.
Er usikker på om jeg skrev overnevnte i sarkasmens ånd, men synes ellers oppriktig at artikkelen tar amerikanernes svake stilling på kornet. De har egentlig aldri vært en militær supermakt. De har bare vært gode foran kamera.
[…] beskriver et av de nye russiske våpnene. For mer informasjon vil jeg anbefale følgende artikkel: Her og […]
[…] systemer som av mediene i vest er forsøkt holdt skjult for opinionen. Vi oppfatter dette som en repetisjon av noe som har vært omtalt tidligere og ikke noe mer enn […]
Det at Putin satser så mye på å reetablere Russland som global atommakt gir grunn til en viss bekymring. Moderniseringen har neppe sammenheng med frykt for at USA skal angripe landet med atomvåpen i et såkalt førsteslag. Atomvåpnene er der for å skape et politisk spillerom innenfor interessesfærene, der bruk av konvensjonelle våpen inngår.
Putins politikk løfter med andre ord Russland opp i en høyere divisjon, og reetablerer dermed langt på vei den posisjonen Russland hadde før murens fall. Putin har forøvrig selv omtalt Sovjets oppløsning som en geopolitisk katastrofe.
Det betyr ikke nødvendigvis at vi er tilbake i den kalde krigs tid, da to ideologier sto steilt opp mot hverandre. Russland er nå et kapitalistisk flerpartidemokrati. Men det betyr at Russland har etablert seg som stormakt og vil hevde denne posisjonen.
Bekymringen er ikke nødvendigvis knyttet så mye til Putin. Selv om det er han som står bak reetableringen av Russland som stormakt har han vist seg som en rasjonell politiker, som ikke overspiller ambisjonene.
Risikoen er knyttet til et fremtidlig maktskifte i Russland. Hvem kommer etter Putin? Herunder er det et åpent spørsmål om nye makthavere vil benytte Russlands gjenvunnede makt til å ekspandere sine interessesfærer.
Det er denne X-faktoren vi i Norge må forholde oss til, og som er et argument for å satse mer på et nasjonalt forsvar, og dermed redusere risikoen for å havne i en situasjon hvor vi blir åsted for stormakters styrkeoppbygging. Noe vi allerede ser tydelige tendenser til.
Det som står i artikkelen er forsåvidt riktig, men man overser her en avgjörende faktor: Nemlig at visse eksterne (les: jödiske) interesser ikke önsker at USA skal väre sterke militärt. Jeg har akkurat lest «Iron Curtain Over America» av John Beaty, og forfatteren påpeker her hvordan USA og general McArthur var i ferd med å vinne Korea-krigen, men ble hindret av politiske interesser i USA. Det samme gjelder for alle etterfölgende kriger. USA har faktisk värt i krig i hele etterkrigstiden, men har ikke vunnet en eneste krig siden annen verdenskrig. Årsaken til dette er at hensikten med krigene for de som styrer USA (jödene), IKKE er å vinne krigene, men å tappe USA for blod og penger. Når USA taper for andre land militärt, så er dette altså helt bevisst politikk fra de som styrer USA (jödene).
Jeg bruker hverken poste noe om profetier, besøke nettsteder med slikt innhold eller bry meg om å lese om dem, men denne er på et vis annerledes på grunn av måten pastor Dana presenterer saken og fordi det han sier innehar rimelighet. Allegorien om gribber er en logisk konsekvens, sannsynlig og lenge forventet.
https://www.youtube.com/watch?time_continue=771&v=6TdpMSMP9x4&feature=emb_title
[…] missil-systemene her på derimot.no ved flere anledninger. Interesserte kan lese om det her og her. Artikkelen under er derfor ingen overraskelse, selv om det er mange som vil oppfatte den […]