Hvordan USA mistet sitt militære overtak.

Denne boka er skrevet av Andrey Martyanov og kom ut 8. mars 2018, en uke etter Putins berømte tale, som stort sett ingen i Norge har hørt om. I talen annonserte Putin en rekke nye våpensystemer som landet enten hadde ferdigstilt eller var i ferd med å ferdigstille. Disse systemene ødelegger ethvert håp i USA om å kunne vinne en atomkrig gjennom førsteslag med atomvåpen. Boken handler altså om det militære styrkeforholdet mellom USA og Russland.

Men at opinionen i Norge ikke vet om dette er typisk for den situasjonen vi befinner oss i. Vi skeiv-informeres i økende grad, og vesentlige sider ved det som skjer ignoreres av våre medier.  

Boka til Martyanov er altså skrevet før Putins tale selv om den ble publisert en uke etterpå. Sikkert en glimrende timing for den er utsolgt fra forlaget ifølge bokhandleren min, men på nettet var det mulig å bestille og få tak i den.

Det er en tettskrevet bok på engelsk på 225 sider og er naturligvis ikke noen folkelig litteratur. Den vil aldri kunne bli en bestselger og er etter min mening litt tungt skrevet. Men innholdet er eksplosivt både politisk og militært – heri ligger bokas styrke.

Den har 8 hovedkapitler hvor han tar opp sider ved våpen-utviklingen og samfunnsutviklingen, som nærmest aldri omtales. Han påpeker blant annet at for å kunne kunne holde en våpenindustri på høyden må en rekke nasjonale forutsetninger foreligge, for eksempel en bred industriell basis. Han viser til at USA har mistet sin industrielle basis gjennom det som kalles «outsourcing» av egen industri til Kina over en lang periode.

Videre viser han også til viktigheten av en høyt utdannet befolkning og hvilken betydning dette på lang sikt vil ha for evnen til å være på høyden, ikke bare industrielt sett, men også militært. Her påpeker han at også her har USA forsømt seg i lang tid og at dette vil straffe seg, mens Russland er i den motsatte posisjonen, med kanskje verdens høyest utdannede befolkning i dag.

Martyanov er ikke kommunist, men en militæranalytiker. Til tross for dette påpeker han at den vestlige propagandaen om Russland, og før det Sovjet, har ført til noen fundamentale misoppfatninger av utviklingen i f.eks. Sovjet under Stalin. I iveren etter å male et helsvart bilde av Stalin har en ikke fått med seg følgende to fundamentale tiltak under hans ledelse, som løftet Sovjetunionen 100 år frem i tid på 10 år: Alfabetiseringen av hele befolkningen, altså utdanningseksplosjonen i Sovjet og den parallelle industrialiseringen av landet.  Dette var forutsetningen som gjorde landet istand til å stå imot den Nazistiske invasjonen av landet og vinne 2. verdenskrig.

Et annet fundamentalt problemkompleks han tar opp er mentaliteten i den russiske befolkningen versus befolkningen i USA.  I Russland vet de hva krig er, og det er nedfelt i hele befolkningen som følge av 3 invasjoner av landet på 130 år: Napoleons felttog, 1. og 2. verdenskrig. Hele befolkningen er preget av disse erfaringene, i motsetning til USAs befolkning som er preget av Hollywood-oppfatningen av krig som noe heltemodig og nærmest ufarlig. Han viser hvordan en slik ulikhet i mentalitet får betydning for forståelsen og valget av handlinger. I USA er det kun en marginal del av befolkningen som har opplevd krig, og forestillingene i befolkningen preges av dette. Landet har aldri vært utsatt for krigshandlinger de siste 150 årene (med unntak av Pearl Harbour).

I USA, sier han videre, er både ledelsen og deler av befolkningen preget av en form for nasjonal «narsissisme», en form for overvurdering av egne evner og muligheter som ikke lenger er i tråd med virkeligheten. Vi så det i en rekke av Hillary Clintons taler forut for presidentvalget som Trump vant. Her beskrev hun landet som enestående og uerstattelig – men hun tapte valget bla annet fordi en økende del av befolkningen ikke lenger oppfattet USA slik.

Ikke nok med det: En rekke militære ledere mangler også krigserfaring og preges av Hollywood-versjonen av virkeligheten: Dumme russere og overlegne amerikanere (USA-ere). Det samme gjør stort sett alle politikerne. Dette fører til at de ikke forstår hvor farlig og ødeleggende krig i virkeligheten er, og det vil naturligvis prege dem som beslutningstakere.

Særlig farlig er forestillingen om USAs militære overlegenhet, som han påpeker ikke lenger er til stede. Dette fører til at mange militære ledere og politikere ikke klarer å forholde seg realistisk til dagens verdenspolitiske realiteter. De forholder seg fortsatt til Russland som om det er et tilbakeliggende land, også militært.

Faren ved slike oppfatninger er at en risikerer at USA gjør militære/politiske feilvurderinger. I og med at begge land, både USA og Russland, er verdens dominerende atommakter kan denne faren ikke undervurderes.

Han skriver langt mindre om våpen og våpenteknologi enn det en i utgangspunktet ville forestille seg. Men naturligvis berører han de nye russiske våpensystemene som ble annonsert av Putin. Han viser til at disse har fullstendig endret den militære maktbalansen. USA er ikke lenger enerådende, tvert imot taper landet militært terreng til Russland som nå ligger svært langt foran USA på flere avgjørende områder, ikke minst innen missilteknologi. Han beskriver avstanden mellom landene på dette feltet som en avgrunn, med USA svært langt bak Russland.

På grunn av sine historiske erfaringer har Russland i sin våpenproduksjon vært drevet av et krav: Våpnene skal være effektive og sørge for at ikke flere invasjoner fra vest skal kunne skje. Det betyr at våpnene også skal være egnet til å avskrekke, dvs. å drepe flest mulige fiender. Det er dette som er våpens hensikt og det preger de nye russiske systemene.

Faren i dag er at lederne i USA ikke tar inn over seg den nye virkeligheten, men fortsetter å lulle seg inn i en form for militær Tornerosesøvn med forestillingen om sin egen overlegenhet som ikke lenger er til stede.

Jeg har lenge forundret meg over at Russland, med kun 10% av USAs krigsutgifter, har klart å utligne USAs militære forsprang. En del av svarene på dette finner en i Martyanovs bok: Våpenproduksjon for profitt (enorme mengder av samme våpen), svikt i forskning av nye systemer (forskning gir ikke umiddelbar profitt), dyr produksjon for angrepskrig, svære feilinvesteringer (F-35 som det verste eksemplet) en enorm korrupsjon på alle nivåer i krigsindustrien, blant generaler og politikere, hybris (intellektuell dovenskap) osv.

Jeg ble første gang oppmerksom på Russlands militære potensiale i 2016 da jeg leste en kort artikkel på voltaire.net om at et russisk fly hadde slått ut all elektronikk på USA-destroyeren Donald Cook i Svartehavet. Jeg trodde ikke det jeg leste og antok at det var en overdrivelse. Senere leste jeg en rekke andre artikler som bekreftet dette.  

I Martyanovs bok fremkommer en del av forklaringen på utviklingen som er underveis, og som vi også motstrebende blir tvunget til å forholde oss til i Norge. Siden det bare sitter ja-folk i det politiske, militære og administrative systemet, i etterretningen både den sivile og militære, vil dette bli en svært smertefull prosess og mange hoder vil falle.

Men slik er det når gamle virkelighetsoppfatninger må erstattes.

Slik er det bare.

Knut Lindtner

Andrei Martyanov: «Loosing military supremacy».

Utgitt på Clarity Press Inc,

http://www. claritypress.com

Forsidebilde v/Vladimir Kush