Den artikkelen er det et år siden vi publiserte. Ingenting er endret. Påstandene om russisk hacking fortsetter selv om luften er i ferd med å gå ut av ballongen. Og ennå er det ikke fremlagt et eneste konkret bevis for russisk hacking. Ikke et.

Tar en i betraktning den voldsomme ressursbruken for å finne bevis for påstandene må det nå være åpenbart at  hele historien er en gedigen løgn-ballong som demokratene har brukt etter valg nederlaget og avsløringen av Hillary- Clinton sitt juks for å bli nominert av demokratene.

Og så er det bare å vente på mellomvalget mens USA beveger seg mer og mer mot borgerkrigslignende tilstander.

Knut Lindtner

Den russiske hacking-fiaskoen: Det trengs ingen bevis.

Av Mike Whitney

«Spekulasjoner er ikke grunn nok til å komme med  spesielle anklager, heller ikke løgner og feilinformasjon som vi ser daglig i våre ledende aviser, som bløffeavisa New York Times, bløffeavisa Washington Post og bløffeavisa Wall Street Journal».

Selv om det ikke finnes bevis for russisk hacking av presidentvalget i USA, fortsette de store mediene å antyde det. Det fører til at folk tror det.

Det finnes ikke bevis for at Russland hacket valget i USA.  Det finnes ikke bevis for at russiske offisielle eller russiske agenter konspirerte med medlemmer av Trump-kampanjen.  Det finnes ikke bevis for at Russland skaffet materiale av noe slag til støtte for Trump-kampanjen, eller at russiske agenter hacket Hillary Clintons e-poster.  Heller ikke at russiske offisielle forsynte Wikileaks med e-poster som var beregnet på  å sabotere Hillarys sjanser til å vinne valget.

Så langt har ingen av de 17 etterretningsbyråene i USA stått fram og bekreftet påstandene om at russerne blandet seg inn, heller ikke har de produserte et gram med konkrete bevis for at Russland på noen måte var innblandet i valget i 2016.

Ingen bevis er ingen bevis.  Det betyr at mennesker og organisasjoner som kommer med disse oppdiktede påstandene ikke har noe grunnlag for rettslige skritt, ingen forutsetninger for å si at noen har gjort noe galt og ingen grunner for en tiltale.  De har ikke noe. Ingenting. Deres påstander, anklager og beskyldninger er som såpebobler vi gir til barna våre og barnebarna våre.  De mangefargede boblene driver omkring for ett minutt eller to, og så – poff – forsvinner de ut i det blå.  Påstandene om russisk hacking er akkurat som disse boblene.  De er tomme, uvesentlige rykter som er fullstendig tomme for innhold.  Poff.

Gjentas slike påstander i det uendelige i mediene blåses de opp som såpebobler. De virker store og veldokumenterte, men er egentlig ingenting.

I disse åtte månedene har verken media eller det politiske miljøet og heller ikke etterretningsagenter som påstår å være sikre på at Russland blandet seg inn i valget i USA produsert noe som ligner på bevis. I stedet har alle aviser, alle tabloider og alle tv-nyheter i landet mast om de samme løgnene igjen og igjen til kjedsommelighet.

Så det hjelper ikke hvor mange  demokratiske senatorer og kongressmenn som vanærer seg selv  ved å hyle ut mot den onde Putin.  Det hjelper heller ikke uansett hvor mange overdrevne artikler som kommer ut i meda og som påstår at det foregår skumle aktiviteter og spionasje fra det djevelske Moskva Sentral.  Det hjelper ikke, fordi det ikke finnes spor av solide beviser som støtter deres latterlige og politisk motiverte påstander.

Om Russland var involvert i USAs valg eller ikke er en sak om ren spekulasjon.  Men spekulasjon er ingen grunn til å oppnevne en spesiell anklager, det er heller ikke løgner og desinformasjon som vi ser daglig i våre ledende aviser, som i bløffeavisa New York Times, bløffeavisa Washington Post og bløffeavisa Wall Street Journal.  Ropet på en spesiell anklager er ikke basert på bevis, det er basert på politikk, en politikk med personlig ødeleggelse.

Demokratene og mediene vil ha dette som et redskap slik at de kan ransake absolutt all privat informasjon og papirer som enhver i Trump-administrasjonen måtte være i besittelse av. Så når de ikke greier å grave opp noe relevant om etterforskningen av den russiske hackingen, så kan de i det minste finne nok mistenkelig informasjon for å kunne ødelegge folk som de har i sikte.  Og det er nøyaktig det en spesiell anklager er ansatt for å gjøre. Vedkommende vil utstyre administrasjonens rivaler med de våpen de trenger for å gjennomføre en massiv «fisketur», med det siktemål å utføre ‘karakterdrap, og til syvende og sist, riksrett mot de utvalgte.

Men hvorfor?

Det er få som husker at påstandene om hacking dukket opp da Clinton og det demokratiske partiet ble tatt i å jukse Clinton til seieren i nominasjonskampen. Hun var i lang tid forut for det utpekt av mange som USAs neste president.

Jo, fordi Donald Trump hadde den frekkhet å vinne et valg som var øremerket etablissementets favoritt og den globalistiske krigshisser-sjefen Hillary Clinton.  Det er det denne heksejakten handler om – ren misunnelse.

Men hvorfor har Russland blitt valgt ut som målet for denne svindelen fra «deep state»?  Hva har Russland gjort som fortjener all denne negative pressen og de grunnløse påstandene om kriminell innblanding?

Det er lett å forstå.  Bare se på kartet.  I de siste 16 årene har USA gått amok i Nord-Afrika, Midt-Østen og Sentral-Asia.  Washington har til hensikt å kontrollere kritiske olje- og gassreserver i Midt-Østen, å etablere militærbaser i Sentral-Asia, og bli den dominerende medspilleren i et område som kommer til å bli den mest folkerike og mest framgangsrike regionen i verden.  Det er Det Store Spillet nok en gang, bare det at denne gangen foregår det hele tiden.  Onkel Sam sitter i førersetet, ikke dronningen av England.

Men ett land har  vanskeliggjort denne planen, blokkert denne planen, fått planen til å avspore.

Russland.

Russland har stanset Washingtons morderiske piratvirksomhet og deres folkemordvirksomhet i Ukraina og Syria.  Derfor er USAs utenrikspolitikere så forbannet.  USAs elite er ikke vant til hindringer.

I motsetning til perioden etter Sovjetunionens sammenbrudd er nå Russland igjen en militær stormakt og kan ikke skubbes rundt av USA lenger

I det siste kvarte århundre – siden Berlinmurens fall – og oppløsningen av Sovjet-Unionen – har verden vært Washingtons godbit.  Dersom presidenten i USA ønsket å invadere et land i Midt-Østen, drepe en million mennesker og etterlate landet i en ruinhaug,  hvem kunne stoppe han?

Ingen. Men nå har alt dette forandret seg. Nå har den onde Putin satt opp veisperringer for USAs hegemoni i Syria og Ukraina. Nå har USAs forbindelse til Sentral-Asia blitt splittet i to, og deres plan om å kontrollere  den viktige rørlednings-korridoren fra Qatar til EU er ikke lenger  levedyktig.  Russland har stanset Washington i deres planer, og Washington er rasende.

Det anti-russiske hysteriet i vestlige medier kommer nok av den smerten politikerne i USAs utenriksdepartement opplever nå. Og grunnen til at det utenrikspolitiske etablissementet har det så vondt er fordi de ikke får viljen sin. Det er så enkelt. Deres globale strategi blir sinket fordi Russland ikke vil la dem velte den syriske regjeringen, installere sitt eget marionett-regime, tegne kartet over Midt-Østen på ny, fullstendig bryte internasjonale lover og feste grepet på nok en ramponert, krigsherjet del av verden.

Fordi trusler, utpressing, bomber og raketter har vært USAs utenrikspolitikk i 25 år nå, har diplomatiet forfalt. Det er smertelig å innse at de gamle metodene ikke virker lenger.

Så nå skal Russland få betale. Putin må demoniseres og latterliggjøres. Det amerikanske folk må læres opp til å hate Russland og alt russisk. Og mest av alt må Russland bli beskyldt for absolutt alt under solen, inkludert oppsigelsen av politistatens reichsführer James Comey (FBI, overs.).  Han som i løpet av karrieren sin «vedtok eller forsvarte noen av de verste overgrepene til Bush-administrasjonen – inkludert tortur, ulovlig avlytting og fengsling på ubestemt tid».

Dette er det etisk utfordrende klovneriet demokratene nå forsvarer med hud og hår.

Det er patetisk. Russland har blitt syndebukk for alle formål fordi Washingtons planer om global dominanse har gått opp i røyk.

Sannheten er at Putin har gjort oss alle en kjempetjeneste.

Oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Ingunn Kvil Gamst

Bilder/tekst: Knut Lindtner