Dialog med Elsa Bruzzone, spesialist i geopolitkk, strategi og nasjonalt forsvar, sekretær for Centro de Militares para la Democracia Argentina (Cemida), og honorær rådgiver for kongressen i strategi og naturressurser. Intervjuet er gjort av Mariano Quiroga.

Mariano Quiroga er en populær journalist, deltar i informasjons teamet i Pichincha Universal radio (Ecuador), kunst direktør i Radio Hache i Buenos Aires og internasjonal redaktør i Pressenza.

Mariano Quiroga

Mariano Quiroga: Argentinas president Mauricio Macri har annonsert bruk av militære styrker i interne sikkerhetsoperasjoner, og alle tar seg til hodet i fortvilelse. Vi hadde trodd at siden mandatet er utenfor loven ville det blitt en av de mange tafatte deklarasjonene til presidenten. Uansett har Northern Border plan blitt offentliggjort og deler av hæren vil være under oppsyn av sikkerhetsminister Patricia Bullrich; og en plan for relokalisering av troppene er underveis. Elsa, hvordan skal vi forstå denne reorganiseringen? 

Elsa Bruzzone: Det er to grunner; en intern og en ekstern. Den eksterne grunnen er en respons på de systematiske forespørslene fra Southern Command, den militære kommando som er opprettet av USA for hele det Søramerikanske kontinentet. Den første militære kommandoen ble ble opprettet i 1953, og er den væpnede delen av det berømte Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), som ble dannet i 1948. I noen år har det gjentatte ganger vært press på regionale regjeringer som har hatt et klart skille mellom sikkerhetsstyrkene og det nasjonale forsvaret. Presset har dreiet seg om å slutte med dette skillet så man kan bruke de væpnede styrkene i kamp mot hypotetiske konflikter som de sier inkluderer: Narkosmugling, terrorisme, masseødeleggelsesvåpen, innvandring og naturlige katastrofer. Men også sosial kontroll av befolkningen, overvåking av befolkning som prøver å delta i eller skape ustabilitet, som de sier, altså de økonomiske forholdene som de er påført gjennom Washingtons politikk.

Arentinske polititropper (Gendarmer).

Den andre grunnen er av intern natur: siden den sosiale og økonomiske modellen ikke fungerer uten undertrykking og mulighetene for at sikkerhetsstyrkene kan blitt overfalt av folkelig mobilisering, av en motstand fra vårt folk, er det foreslått at de væpnede styrkene kan bli involvert i interne sikkerhetsoppdrag. Nå er det i realiteten brudd på lovene om forsvar og sikkerhet som bare kan autoriseres av den nasjonale kongressen, og kongressen er den eneste forsamling som kan bestemme rollen for hæren og de øvrige væpnede styrkene. Men med dette flyttes hensikten med hva et lands væpnede styrker er for.

Så hvordan foregår dette?

Når Argentina har lagt de nasjonale styrkene i hendene på Southern Command, trenger vi ikke lenger væpnede styrker. De trenger å omskape dem til sikkerhetsstyrker. Det er planer for å sende 3,000 tropper fra hæren til gendarmeriet, for å omforme dem til gendarmer. (Polititropper) Til dags dato har de ødelagt all økonomisk produksjon for forsvaret, som ville gitt oss selvbestemmelse i forsvaret. Derfor har vi lagt ned de militære industriene, flyfabrikkene, produksjon av middels store tanks, Tandanor skipsverft, Rio Santiago skipsverft… De har fortalt de væpnede styrkene at de vil motta utstyr, noe som ikke er sant fordi utstyret som ble kjøpt er 30 til 50 år gammelt og totalt foreldet. Når det gjelder flyvåpenet kan de innkjøpte flyene bare brukes til trening, ikke til å møte en utenlandsk aggresjon fra luften. Det betyr at fienden er landets egen befolkning.

Vi lever i en slags offensiv på vårt latin-amerikanske territorium, i en uenighet mellom økonomiske og geostrategiske militære interesser fra USA og Kina. Det pågår en restrukturering langs hele denne aksen. Hva er det de prøver å få til?

Saken er den at ifølge USAs nye sikkerhetsstrategi er fienden i prinsippet Kina, Russland og Iran, men også Venezuela og Bolivia, fordi disse to regjeringene ikke kneler for Washington, slik som resten av regionens regjeringer gjør. Derfor er USA veldig opptatt av hvilke avtaler som ikke bare gjøres med Kina, men også med Russland. Dette resulterer til en ny offensiv for å gjenvinne tapt terreng. Vi har aldri sluttet å være viktig for USA. Disse tette relasjonene er ikke lenger som de var på 1990 tallet. Vi kan si at de er gjenoppladet og gitt endel nye omdreininger på skruen.

Jeg kan tenke meg at dette må skape endel harme innen hæren, siden det er imot de verdiene som motiverer menneskene i og nær hæren. Det er en krenkelse.

Fra Falklandskrigen der USA støttet Storbritannia og ikke Argentina

Det er en god del sinne. De væpnede styrkene og hæren er ikke lenger rekruttert av det lokale oligarkiet, men borgere fra middelklassen, den lavere middelklassen og den øvrige befolkningen. I hæren i 2006 utviklet de et prosjekt, “Argentinas hær mot 2025”. De tar for seg at landet kan bli offer for en utenfor-regional aggresjon (antydningsvis, uten å nevne dem, Storbritannia, NATO og USA) rettet mot våre naturressurser og av den grunn at det måtte det bli en komplett restrukturering som muliggjorde at regimentene og alt personell kunne sendes til områdene med naturressurser for å beskytte dem mot angrep fra en annen stat.

Nå registrerer de at ingen snakker om dette og at det er forsøk på å innføre USAs perspektiv. De ser at all produksjon av forsvarsmateriell blir vraket og at de selv blir omgjort til sikkerhetsstyrker, altså at de væpnede styrker blir totalt forvridd. Internt er det stor bekymring i tillegg til de tidligere følsomme relasjonene, siden det er en ting hæren ikke kan glemme, og det er Malvinas (Falklandsøyene). De har heller ikke glemt hjelpen USA ga til Storbritannia når de i realiteten skulle ha forsvart oss i henhold til den Inter-Amerikanske gjensidige forsvarspakten.

USA snakker åpent om å invadere Venezuela. Problemet er at noe slikt ville kunne føre til et voldsomt sinne over hele Latin-Amerika.

Det er også anstrengelser for å danne en Søramerikansk angrepsstyrke, av Brasil, Argentina, Peru, og Colombia, med Panama som mulig deltager og til en viss grad Chile, som vil ha som oppgave militær intervenering i Venezuela. Dette var Obamas mål, og nå også Trumps.

Jeg forstår det som at hæren skylder sin lydighet til «commander in chief» som er presidenten. 

Nettopp, de vil ikke prøve seg på statskupp. De vil lystre ordre..

Men, kan de la være å lystre ordre? 

Ja, de kan la være, men da må de gå av eller forlate styrkene.

Vi kan vel ikke forvente en revolusjonær aksjon fra det militære?

Impulsen til endring må komme fra befolkningen.

Ikke i det hele tatt. Det må komme fra folket. Siden vi ønsker et ekte prosjekt for nasjonal frigjøring på alle måter trenger vi å ha de væpnede styrkene involvert i prosjektet. Det vil være nødvendig å ha en sivil-militær enhet. Det er det som kan gjøre det mulig i Venezuela å stå mot indre fiender og de fra utsiden. Vi må gå tilbake til røttene for vår uavhengighet. Vi må forberede oss selv på motstand. Det er noe som vi skylder oss selv hvis vi virkelig ønsker å bli uavhengige.

Jeg tror at denne dialogen er veldig viktig, med partnere som kan komme fra de væpnede styrkene , organisasjonene som har noe å gjøre med hæren, med marinen…

Jeg skal fortelle deg noe om hva mannen min oberst José Luis García alltid sa til meg. Hvis General Perón, i sine første to regjeringer, virkelig hadde involvert de militære styrkene i prosjektet og ikke latt dem bli uten politikk, hadde det ikke blitt noe kupp i juni, og heller ikke i september 1955. Han forklarte meg at høyresiden og oligarkiet kontaktet dem og snakket ganske fritt om sine syn og ideer som de fylte hodene deres med. Men Perón forsto at skaden hadde vært å ikke involvere dem i prosjektet om nasjonal sikkerhet. Og dette hadde ført til at dette feltet var åpent for de som var imot prosjektet. Oligarkiet og USAs ambassade hadde hjernevasket dem og omformet dem til det de senere ble: Kuppmakere som utførte sivil-militære kupp og statskupp mot den konstitusjonelle regjeringen.

Oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Terje Enger